ALDRI FRI: – Fritiden stjeler tid barn kunne brukt til å leke med hverandre, voksne kunne brukt til egen fritid og tid barn og voksne kunne hatt sammen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jan Johannessen , VG

Debatt

Kronikk: Barnefangerne

For alles beste bør foreldre stå sammen om å holde barna unna
organiserte fritidsaktiviteter. For hver dag du sender barnet ditt til organisert fritid frarøver du nabobarna en lekekamerat.

Publisert:

KARL-FREDRIK TANGEN, samfunnsgeograf og førstelektor ved Høyskolen Kristiania

En av de skumleste figurene fra filmhistorien er Barnefangeren i filmen Chitty Chitty Bang Bang fra 1968. Han tømmer gatene i landet Vulgaria for barn, og resultatet er at det i utgangspunktet idylliske landet blir et skremmende sted. Boligstrøk i Norge i dag er, som Vulgaria, stort sett tømt for barn. De er sperret inne i organisert barne- og ungdomsarbeid og sitter ellers mye inne mens de ønsker seg tid med venner.

Samtidig er foreldre lamslåtte av strevet for at barna skal ha riktig fritid. Korps er den store skrekken, en bevegelse som med militær disiplin som ideal, nådeløst krever innsats fra foreldre. For eksempel at de skal bruke helger på å rydde unna og selge naboenes skrot på loppemarked for at ungene deres skal skape stemning 17. mai.

«Ut for å leike»

Karl Fredrik Tangen. Foto: Bjørn Sigurdsøn , NTB scanpix

Av alle ting var det da gatene var fylt av halloween-skrekk jeg tenkte at det egentlig er de andre dagene som bør skremme oss.

Halloween, som jeg fram til for få år siden, kun kjente fra amerikansk populærkultur, skapte et gateliv som fikk meg til å tenke på barndommens høstkvelder i Askim da det bare var å gå ut av huset «for å leike». Kanskje det ikke er kommersielt press, men barns behov for en sterk nok grunn til å nekte kor eller fotball for å gå ut i mørket med ugagn i blikket, som har gjort at halloween brått har satt seg som et obligatorisk høstritual.

Den såkalte «fritiden» er temmelig lite fri. Det har blitt sånn fordi kulturen er så glad i barn. Historikeren Phillipe Aries innflytelsesrike bok «Barndommens historie» kom for femti år siden. Et sentralt poeng der er hvordan små barn blir betraktet som mer verdifulle i moderne tid enn for eksempel i middelalderen. Et annet at barn ellers ble betraktet som små voksne som ikke skilte seg ut i plikter og rettigheter. Sosiologen Vivana Zelizer følger opp i boka «Pricing the priceless child». Der ser hun på hvordan barn i USA i perioden fra midten av 1800-tallet til startet av 1900-tallet gikk fra å være betraktet som en arbeidsressurs til å være så verdifulle at de ikke kunne verdsettes i penger.

Denne utviklingen har ledet til at barn i stadig større grad betraktes som noe helt for seg selv som trenger et opplegg for seg selv. Dermed kan de verken være med i det produktive samfunnslivet eller gjøre særlig mye arbeid hjemme. Når barn er så spesielle, bør det jo gjøres noe for dem.

Dermed er det i tillegg til skole etablert en rekke organisasjoner for aktiviteter for barn og unge. Alle har gode intensjoner, men i sum gjør de dagene til barn og foreldre mer stressede og ufrie enn de kunne vært.

Har aldri fri

For når alle skal i barnehage og på skolefritidsordning, videregående skole nærmest er obligatorisk og det som er igjen fylles med organisert idrett, musikk og speiding, har barn aldri fri. I tillegg blir foreldres liv blir fylt av kjøring, av tider som må rekkes, av regninger som må betales, drakter og kostymer som skal kjøpes, fikses og finnes, møter som skal refereres og mailes. Fritiden stjeler altså tid barn kunne brukt til å leke med hverandre, voksne kunne brukt til egen fritid og tid barn og voksne kunne hatt sammen.

Verken organisert idrett eller organisasjonsliv er nye fenomener. Blant annet på grunn av at det er vanskelig å finne sammenliknbar historisk statistikk, er det ikke så lett å være sikker på utviklingen i hvor mye tid barn bruker til å leke uorganisert med hverandre.

Bekymringen min er heller ikke ny. Parallelt med framveksten av det moderne samfunn, har romantikere i tradisjonen etter den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau vært opptatt av hvordan voksnes velmente organisering av barns aktiviteter er negativt for barns utvikling. Det går en historisk linje fra ham til den amerikanske barnelegeforeningens rapport fra 2012 om hvor viktig leken er for barns utvikling: «Lek er essensielt for sosial, følelsesmessig, kognitiv og fysisk tilstand i tidlig barndom. Det er et naturlig verktøy for barn for å utvikle motstandskraft mens de lærer å samarbeide, overvinne utfordringer og forhandle med andre».

«Dagens 16-19-åringer bruker noe mer tid på utdanning og mye mindre på inntektsarbeid enn hva de unge gjorde for 40 år siden», sier Statistisk Sentralbyrå. De har mer fritid, men det de ønsker seg er «tid til venner». Ungdomsforskerne i NOVAs Ungdata-undersøkelse tok for seg ungdomsskoleelever, og konkluderte slik: «Hovedbildet fra Ungdata 2013 er at vi har med en veltilpasset, hjemmekjær, men kanskje litt stressa ungdomsgenerasjon å gjøre.»

Dessuten sitter de hjemme de kveldene som ikke er organiserte. Det er ikke rart, for de andre driver jo med noe, og det er ikke gøy å gå ut i tomme gater.

Gatene er tomme

I Oslo er ungdom enda mindre ute «med vennene sine» enn ellers i landet, men det er store forskjeller mellom dem. For barn og unge slipper ikke unna at klasseforskjeller viser seg i ulikheter i livsstil og verdensanskuelse. Rapporten Ung i Oslo 2015 viser at de mest veltilpassede av alle er guttene fra vestkanten. De er både aktive i organisert fritid og tilfredse med eget liv. Men som rapporten forteller «Noe av bydelsforskjellene i tilfredshet kan ... skyldes av at mange ungdommer i vest har høy sosial bakgrunn».

Så de som tror at østkantungdom skal løftes via organisert fritid, blander det som skyldes ressurssterke foreldre og det konkrete ungdom driver med. De drikker jo mye alkohol på vestkanten, uten at det løftes fram som noe østkanten bør ta etter.
Organisert barndom har tømt gatene for liv og barns liv for fritt samvær uten voksenstyring. Situasjonen har vi viklet oss inn i uten å ville det, men det er vilje som trengs for å komme seg ut av det. Løsningen er enkel. Foreldre må, i solidaritet med barn og hverandre kollektivt melde barna ut av organisert idrett, åpne døra si for å slippe eget barn ut og andres barn inn når det passer dem. Slappe av, drive med egne interesser og la ungene være sammen med andre barn og finne på noe selv. Selv det slemme og farlige foreldrene ikke får høre om før det er alt for seint er viktige erfaringer.

Hver dag du sender barnet ditt til organisert fritid frarøver du nabobarna en lekekamerat.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder