FÅR FORTSETTE: – Den stadige strømmen av plagiatsaker handler ikke bare om forfengelige menn som er villig til å dope seg med andres åndsverk for å nå til topps. Omfanget av plagiatsaker i både norske og internasjonale medier er så omfattende at noe av grunnen ligger hvilken adferd som belønnes og straffes i journalistyrket, skriver Ketil Raknes, høyskolelektor og tidligere statssekretær for SV. CNNs stjernereporter Fareed Zakaria (bildet) er en av journalistene som er tatt for plagiat. Foto:Pontus Höök,VG

Debatt

Juksepavene

Plagiarismen er journalistikkens svar på bloddoping. Det er noe grunnleggende umodent og antiintellektuelt over denne kulturen. Norsk presse har alt å tjene på å ta harde grep for å komme plagiarismen til livs.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

KETIL RAKNES, høyskolelektor ved Markedshøyskolen

Plagiatdebatten herjer nok en gang i norsk presse. Det begynte med at Dagens Næringsliv-reporteren Daniel Butenschøn ble avslørt som seriejuksemaker. Deretter måtte Bergens Tidendes mediekommentator Håvard Nyhus krype til korset for å ha kopiert en sak fra tidsskriftet The American. Han ble tett fulgt av den prisbelønte journalisten Kjetil Østli som hadde drevet avskrift av den populærvitenskapelige forfatteren Bill Bryson.

Et pinlig høydepunkt ble nådd da redaktøren i journalistenes eget fagblad, Helge Øgrim, i en kommentar slo fast at jukset i DN «speiler en tradisjon» og at «det er mange lånte fjær i den journalistiske fellesgarderoben». Dagen etter viste sosiologen og skribenten Kjetil Rolness at en artikkel Øgrim skrev for Dagbladet Magasinet om sjakkgeniet Bobby Fischer var en ren avskrift fra en artikkel i det amerikanske magasinet Atlantic Monthly. Plagiatånden gikk, i Øgrims egen borg.

De mange plagiatsakene i både norske og internasjonale medier reiser flere spørsmål enn de besvarer. Er plagiatsakene et resultat noen få råtne epler som ødelegger for det store felleskapet, eller handler det om en journalistisk kultur som er på ville veier?

Lang tradisjon

Ketil Raknes. Foto: ,

Tradisjonelt sett er det utenriksjournalistikken som har vært plagiatørenes fremste boltreplass. I 2009 skrev Gudmund Hernes i Morgenbladet at mange av utenrikssakene i Aftenposten var avskrift fra New York Times og International Herald Tribune og mente avisen fremsto som «landets ledende avskrivingsbyrå». Utenriksjournalistens dilemma er forståelig: Hvorfor bruke masse tid på å skaffe egne kilder og lage egne saker når landets egne journalister gjør det bedre enn jeg noen gang vil klare?

Samtidig har spesielt USA-korrespondentenes trang til å drive avskrift fra andre medier endt med å underminere behovet for deres eksistens. Som Gudmund Hernes lakonisk påpekte: «USA-korrespondenter bør opplyses om at vi på grunn av tidsforskjellen kan lese New York Times på nett alt før de har stått opp.»

Her forfulgte Aftenposten en lang tradisjon i norsk presse. Ifølge Kjetil Rolness kunne man «vite hva som hadde stått på kommentarplass i Le Monde eller Information dagen før, hvis man leste dagens artikkel av Jahn Otto Johansen». Likevel er det et stykke igjen til utenriksjournalistenes ukronede konge, den polske journalisten Ryzard Kapuscinski.

Kapuscinski ble en legende i pressekretser for bøker som Keiseren, som skildrer Haile Selassies fall i Etiopia og Fotballkrigen, som omhandler hans reiser i Afrika og Latin-Amerika. Senere har det vist seg at han aldri møtte Che Guevara, faren hans var ikke en krigshelt og han møtte heller aldri Idi Amin og Salvadore Allende. Jukset var som omfattende at biografen hans, den polske journalisten Artur Domoslavski, konkluderte med at mange av bøkene hans burde karakteriseres som romaner og ikke sakprosa.

Ikke bare forfengelighet

Den stadige strømmen av plagiatsaker handler ikke bare om forfengelige menn som er villig til å dope seg med andres åndsverk for å nå til topps. Omfanget av plagiatsaker i både norske og internasjonale medier er så omfattende at noe av grunnen ligger hvilken adferd som belønnes og straffes i journalistyrket.

For akademikere det åpenbart at fleste smarte ting allerede er sagt og jobben består i å tenke gamle tanker om igjen på nye måter. Verdens største database for vitenskapelig forskning, Google Scholar, har derfor adoptert slagordet «standing on the shoulders of giants».

For journalisten er det motsatt. God journalistikk handler ikke om å bygge videre på gammel kunnskap, men å oppdage verden på nytt gang på gang. Vinklingen ingen har tenkt på, problemet ingen har sett og fenomenene ingen har snakket om er en sentral journalistisk drivkraft. Kravet til originalitet og eksklusivitet blir sterkere, sakene skal skrives fortere og ingenting er mer uinteressant for en redaksjon en noe som er tenkt og skrevet om før.

Må ta harde grep

Journalister har dermed svært lite å vinne på å være veldig etterrettelig med hvor ideer, tanker og inspirasjon til sakene kommer fra. Når redaktør Helge Øgrim skriver at nesten alle journalister «pynter seg litt med andres fakta, formuleringer og metaforer», så vitner det om en journalistisk kultur som er ute å kjøre.

Det er noe grunnleggende umodent og antiintellektuelt over en kultur som nøler med å anerkjenne andre menneskers åndsverk i frykt for å selv ikke fremstå som original. Journalisten Jon Hustad har derfor et godt poeng når han karakteriserer norske redaksjoner som arrogante der «alt skal suges av eget bryst og færrest mulig andre aviser og kilder skal nevnes». Ironien er at en mer kilderik journalistikk trolig er nøkkelen til redning. Artikler med referanser til gode bøker og interessante artikler øker journalistikkens troverdighet.

Straffen for plagiat bør også standardiseres slik jukserne møter de samme sanksjonene uavhengig av hvem de er og hvor de jobber. En studie fra universitetet i Maryland av 76 plagiatsaker viste at straffen varierte fra å miste jobben, til ubetydelig skriftlig refs. Mye tyder også på at kjente og respekterte journalister slipper billigere unna enn andre. CNNs utenrikspolitiske wonderboy, Fareed Zakaria, er fortsatt på skjermen til tross for at han er tatt for plagiat og har flere saker gående mot seg.

Norsk presse har alt å tjene på å ta harde grep for å komme plagiarismen til livs. Alternativet en journalistikk som er veldig original og eksklusiv, men har liten troverdighet. Det er verken journalistene eller leserne tjent med.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder