Sekterismen på venstresiden har våknet til live igjen, som et gufs fra kommunismens dager.

Å si at vi lever i en interessant tid, er som å si at kvadratroten av fire er to. Aldri har det vært vanskeligere å forutberegne hvor begiventhetsharen hopper neste gang. De groteske terrorhandlingene i sommer skremmer og opprører oss alle, og i politikkens verden er det som om tyngdelovene ikke gjelder lenger.

Det er vanskelig å se for seg at det kan være mulig å toppe det at en amerikansk presidentkandidat ber Russland om å spionere på sin politiske rival, men vi venter like fullt spent på neste absurditet, enten den kommer som 140 Twitter-tegn fra den forgylte toppetasjen i Trump Tower, som en «morsomhet» fra britenes ferske utenriksminister Boris Johnson, eller fra venstreradikalere som drømmer om at Theresa Mays konservative Brexit-regjering skal lede Europa vekk fra «nyliberalismens» og «blairismens» påståtte bukkeritt mot avgrunnen.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Den radikale – noen vil kanskje si konservative – delen av venstresiden har hatt et visst oppsving i det siste, la det være liten tvil om det. I Storbritannia har de på kløktig vis klart å ta makten i det sosialdemokratiske Labour, og i USA har Bernie Sanders klart å mobilisere en tilhengerskare man knapt trodde eksisterte i et land der det å være sosialist nærmest har vært å regne som et nasjonalt avvik.

Med ytre venstres oppvåkning fra en søvn som man trodde var i ferd med å gli over i evig hvile, har et av venstresidens minst tiltalende trekk kommet opp i dagen igjen, som et spøkelse fra kommunismens tid.

Det føles noe burlesk å skrive dette, men vi lever som sagt i interessante tider. Når Bernie Sanders' heiagjeng på det demokratiske konventet i Philadelphia nærmest fråder hver gang navnet Hillary Clinton nevnes på scenen, og når Labour-leder Jeremy Corbyns støttespillere æreskjeller alle som antyder at partiet bør finne en mer samlende og valgbar frontfigur, så går en stakkars historikers tanker i retning av den gangen Sovjetunionens leder Josef Stalin proklamerte den russiske revolusjonens «tredje periode», og erklærte at kapitalismen ikke kom til å overleve neste krise.

«Sosialfascismen»

Dette var i 1928, og året etter krasjet Wall Street, og verden gikk av hengslene – ikke aldeles ulikt det vi opplevde i 2008–9 og fortsatt preges av. Stalin øynet verdensrevolusjonens komme, og ble så revet med at han utpekte alle på venstresiden som tok til orde for å redde økonomien og «systemet» til sine fiender.

Det reformvillige sosialdemokratiet var ifølge Sovjet-lederne fascismens tvilling, og begrepet «sosialfascister» ble skapt. Disse var minst like farlige for saka – om ikke farligere – som de nazistiske og fascistiske bevegelsene som vokste i et faretruende omfang i Europa.

Den virkelige fienden befant seg med andre ord i egne rekker.

Å dra historiske paralleller er en fristelse vi altfor ofte gir etter for. Men når miljøer på dagens ytre venstre synes å foretrekke høyreradikale Donald Trump fremfor venstreliberale Hillary Clinton, er det er vanskelig ikke å se visse likhetstrekk.

I dag er ordbruken annerledes, selvsagt, men når ytre venstre setter «nyliberalist»-stemplet på en, da er dialogen over. I krisen som rir Labour, stemples Corbyns motstandere (og det gjelder nesten alle partiets parlamentarikere) som «blairister» og «krigshissere» og det som verre er. I dette giftige klimaet tyr noen sågar til voldshandlinger. Corbyn-utfordreren Angela Eagle mistet motet da noen kastet en murstein og knuste en vindusrute i partikontoret i Eagles valgkrets, og etter utallige anonyme utskjellinger på telefon og i sosiale medier.

Å ha rett

En realitetsorientert Bernie Sanders holdt en forstandig tale på Demokratenes landsmøte, og manet til enhet i kampen mot Trump. Men fansen lot seg ikke overbevise, og buet på sin ledestjerne, og opprettholdt anklagene fra nominasjonskampen om at Clinton er kjøpt og bestukket av storkapitalen, en anklage Stalin og kommunistene også rettet mot datidens sosialdemokrater og reformister.

Venstresiden rives mellom idealister og pragmatikere, og i førstnevnte leir er det å være ideologisk ren og rank mer tilfredsstillende enn å la seg tilsmusse av det liberale demokratiets realpolitikk og ulne kompromisser. I kampen for sosialismen står det moderate og ansvarlige sentrum i veien – og da må disse nedkjempes først, selv om de befinner seg på «samme side».

I Storbritannia ser flertallet av Labour-medlemmene ut til å foretrekke å beholde den sterkt omstridte Jeremy Corbyn som leder til tross for at De konservative nå leder med hele 16 poeng på Labour ifølge en fersk meningsmåling.

Å overlate partiet til en som er et par knepp mer moderat anlagt enn Corbyn virker med andre ord å være et verre alternativ enn å overlate styringen av landet til De konservative i mange år fremover. For slik er den politiske sekterismen: Det gjelder å ha rett heller enn å få rett.

Og hvis en betydelig andel av Sanders-fansen bestemmer seg for å ikke stemme på Clinton i november, kan det bidra til å vippe valget slik at Donald Trump blir USAs neste president – og verdens mektigste mann.

Det kan hende at de vil angre.