Foto: Tegning:Roar Hagen,

Lakselord for en dag

MENINGER

1. juni gikk på nytt startskuddet for Norges råeste
turistopplevelse. Villaksfisket i elvene er et unikt norsk
turistprodukt.

kommentar
Publisert:

NAMSEN (VG) Vapp! Priiiiii! Det knitrer i snella. I løpet av et sekund blir jeg like anspent som tuppen av fiskestangen. Adrenalinet koker.

– Det e' fesk, ja! sier Kjell Ivar. Og så begynner han å fossro.

Vi er i Namsen og driver såkalt harlingfiske. Jeg har kjøpt meg inn i en gruppe ivrige fiskere. Vi sitter i en smal og spiss båt, jeg med blikket nedstrøms med stenger foran meg som er bevæpnet med en wobbler. En fiskeetterligning med en skje under haken som trekker plastfisken og de tre krokene som er festet på den ned i elven.

Kjell Ivar, en likandes brande av en kar, full av historier i alle sømmelighetskategorier, sitter bak ryggen min med kyndig kontroll på årene. Han sørger for at vi krysser elven slik at mine wobblere skal treffe alle strømkantene Kjell Ivars trente øye ser. Det regner og er kaldt, men naturopplevelsen er like fullt intenst vakker.

Villaksen går inn i omtrent 2600 elver i verden, 450 av dem finnes i Norge. Om lag en tredel av den gjenværende forekomsten av atlantisk villaks finnes i Norge. Her har vi et unikt turistprodukt.

Jarle på 90 tok laks i sin 70. sesong

Unikt turistprodukt

Mens kongen av norske lakseelver ligger i Finnmark, kalles Namsen gjerne dronningen og sideelvene prinser. Forrige sesong ble det registrert fangst på 18,3 tonn laks. Som mange andre lakseførende elver i Norge, har den vært en viktig turistinntektskilde for bøndene og bygdesamfunnet siden engelske lorder kjedet seg såpass hjemme i England at de begynte å fiske laks i Norge.

Gårdene med fiskerettigheter ligger tett. Forretningsmodellen er ofte at du innkvarteres i kårboligen med all inclusive bondekost av beste merke. Bonden har båter og annet utstyr, og han skaffer det antall roere gruppen trenger.

Det årlige sommerfisket genererer store inntekter til lokalsamfunnet. Mens laksen er verdt 50-60 kroner pr kilo for de profesjonelle notfiskerne i elvemunningen, kan du gange kiloverdien med 10, 20, 30 eller 50 lenger opp i elven etter at du summerer overnatting, servering, leie av fiskerett og salg av andre varer og tjenester. Derfor kjøper elveeierlagene mange steder opp kvotene for å sikre at elven fortsetter å gi napp til ivrige sportsfiskere.

Nofish-Tore

Namsen, som andre vassdrag, gir fiskemulighet i alle prisklasser. Fra luksusinnkvartering og leie av eget vald (fiskeplass) til priser som passer nyrike russere og finanseliten, til campinghytter og mulighet for døgnkort ned i 300 kroner. Selv det å leie en roer/guide noen timer eller en dag, bør være oppnåelig for folk flest. I konkurranse med nok en strand rundt Middelhavet, er det ikke helt utenkelig at noen dager i en lakseelv brenner seg bedre fast i minnet.

Bygdefolk har ofte forbausende mange jobber. Roerne på Namsen er intet unntak; guiding er en av deres inntektskilder ved siden av andre beskjeftigelser. De er opptatt av at du skal ha det hyggelig, og ikke minst at du skal lande laks. – Det er dårlig butikk ikke å få fisk, sier en av roerne som nesten en hel sommer gikk under navnet nofish-Tore. – Det var i -97, jeg glemmer det aldri, sier han og fryser av tanken.

Ingen laks, ingen penger

Bonden vi bor hos er storeier i elven og investerer tungt i ny overnattingskapasitet i et tun lenger opp i vassdraget. Men uten laks i elven er det kroken på døren. – Det er det egentlige produktet vi selger, sier han mens hans kikker litt bekymret på en elv som flommer etter nylig regnvær.

Bekymringen er reell. Ved siden av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, er oppdrettsnæringen en trussel. Lakselus fra merdene langs hele kysten tar livet av vill-smolten på vei ut for å vokse seg stor og fet i en sving rundt Island. Det, samt degenereringen når rømt oppdrettslaks følger villaksstammen opp til gyteplassene, må tas på alvor.

Beskytte villaksen

Vi må selvfølgelig glede oss over at oppdrettsnæringens innovative og merkevarebyggende kraft har sørget for at Norge sto for over 50 prosent av verdens samlede lakseproduksjon i fjor til en verdi av om lag 50 milliarder kroner. Samtidig må vi ta nødvendige kostnader for å beskytte villaksstammen. Og det er neppe håpløst. Kiloprisen for landbasert oppdrett er om ikke lenge konkurransedyktig med merder i fjorden.

Protesterer mot oppdrett

Jeg holder fortsatt tak i stangen. Jobber intenst med å følge regel nummer 1, 2, 3 og 4 for å lande en laks: hold snøret stramt. Et øyeblikks slakk, og muskelen ute i elven klarer å fri seg av kroken. Kjell Ivar ror og peser motstrøms for å finne et sted vi kan gå i land. Selv Olaf Tufte hadde kommet til kort. Vi bakser oss inn på elvebredden og fortsetter kampen i det som føles som en evighet. Men når en laks på 6–7 kilo ligger i håven, er jeg såpass lykkelig at Kjell Ivar senere beskrev skribenten som en «skjelvende kanin».

På min liste over 100 ting å gjøre før man dør, har punktet «få laks på stang» fått et nytt kryss. Men jeg har tilført punkt 101: få en rugg på over 20 kilo.

Gjerne på fluestang.

Her kan du lese mer om