HARRY? – Før jeg rekker å avslutte disse betrakninger, har jeg fått skype-kontakt med foreldrene mine på hotellrommet i Arguineguin på Gran Canaria, der de har lest Sanna Sarromaas kronikk om det kulturelt sorte hullet de ferierer i. De føler seg ikke truffet, skriver Kjetil Rolness. Foto: Bård Ove Myhr , .

Debatt

Kjetil Rolness svarer Sanna Sarromaa: Slangen i harryparadiset

Det er ikke harryens skyld at du sliter med høyt selvbilde på Grand Canaria.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

KJETIL ROLNESS, sosiolog og skribent

Foreldrene mine er på ferie i Arguineguin på Gran Canaria for tiden. For femte gang eller noe sånt. De soler seg, svømmer, går tur, danser, prater, spiser og drikker godt og – slapper av. Men ikke alle greier å slappe av der nede. Noen har høye tanker om seg selv og finner ikke selvbildet gjenspeilet i omgivelsene. Det begynner å klø i forfengeligheten.

Kjetil Rolness. Foto: Line Møller , VG

Sanna Sarromaa har feriert i «det norske harryparadiset» og er kommet hjem med rystende avsløringer: ««Reisebyråenes pittoreske småbyer med lokalt liv er i virkeligheten turistgettoer der livet føres på norsk.» Les setningen med musikken fra en gjennomsnittlig «Brennpunkt»-dokumentar for ditt indre øre.

Charteroperatør Ving påstår nemlig at Arguineguin har «beholdt mye av sin lokale sjarm og sitt kanariske hverdagsliv.» Men stemmer det? Absolutt ikke, ifølge Sarromaa: «Det jeg møter er ikke mye sjarmerende og ganske langt ifra kanarisk hverdagsliv.» Og ikke bare det: «Byen ser ut som et høl.»

Sånn blir man lurt. Nå kan man altså ikke stole på turistreklamen engang. Hva blir det neste? At eiendomsmeglere bruker ordet «sjarmerende» når det egentlig betyr «ikke pusset opp siden 70-tallet, må totalrenoveres»?

Jeg vet ikke helt når det var vanlig å tro på reklamen. Kanskje på sekstitallet, i masseturismens barndom. Men da charterreisen ble like demokratisert som skinnsofaen, fikk plutselig Sartre rett: Helvete de andre. De andre turistene. De velutdannede mellomlagenes lengsel etter det «ekte» Hellas, eller det «virkelige» Toscana, som straks blir ødelagt når naboen setter sin fot på stedet, er en tretti år gammel klisjé.

Derfor er det nesten forfriskende når en selverklært finne, feminist (attpåtil «superfeminist»), skribent, historiker, avdanket akademiker, eks-folkevalgt, PhD, eggdonor og professorfrue (!) målbærer samme holdning i 2016. Sarromaa har etter eget sigende «bodd mesteparten av sitt norske liv på besteborgerlige Lillehammer» og får dermed «kultursjokk» av å befinne seg i «det norske harrybeltets høyborg», der man starter drikkinga kl. 11 om formiddagen:

«Arguineguin er som om Halden ble flyttet til Syden. De fleste ser ut som de spiller i et danseband (…) Jeg pleide å kalle nordmennene for verdens vakreste folkeslag. Jeg tar det tilbake i Arguineguin. Nordmennene har åpenbart noen estetiske utfordringer, de også.»

Her er det fristende å nevne at finskefylla er et enda sørgeligere syn. Og faktisk skyldes genetiske utfordringer, ifølge nyere forskning: En mutasjon (som finnes blant 100 000 finner), gjør dem ekstra gærne i fylla. Men så gjør Sanna Sarromaa en dreining i teksten:

«Ved å harselere over og ta avstand fra øldrikkende og røykende nordmenn med godt synlige rumpesprekker, understreker jeg min egen kulturelle og sosiale posisjon som jeg anser som høyere enn deres. Middelklassen reiser også på charter, men må tilintetgjøre det eller ironisere over det. «Jeg skal til selveste Playa del Inglés» eller «Det er bare charter», sier vi til kollegaene og snakker ned vår egen tur. Ekte glede over en tur til Gran Canaria må dempes for at vi for all del ikke skal framstå som harry selv.»

Helgardering der, altså. Noen er posisjon til å nyte det doble privilegum: Først betrakte klassemessig laverestående landsmenn omtrent slik misjonærene betraktet «hottentottene» i Afrika for over hundre år siden. Så ta et steg tilbake, med Bourdieu i reisebagasjen, og lett kokett avsløre ens eget behov for å ha noen å se se ned på. Kort sagt: Først pisker du harryene. Så pisker du seg selv for å piske harryene.

Dette er kulturmiddelklassens svøpe. Selvrefleksjonen. Distinksjonsbehovet. Alltid den negative defineringen av egen identitet: Jeg som ikke er sånn som dem. Jeg som aldri gjør som dem, uten å ha en bedre grunn enn dem. Jeg som til og med tar avstand fra meg selv når jeg tar avstand fra andre.

PROVOSERER: Sanna Sarromaa. Foto: Keane Studios ,

Og den virkelige gleden? Den er alltid et annet sted. Hos harryen som nyter sydens sun & fun med all inclusive, uten engang å kunne stave ordet autentisitet. Harryen gir blaffen i det sosiale spillet. Derfor er han mer ekte enn noen av sine kritikere, som jeg faktisk mistenker for å misunne ham i hemmelighet.

Men før jeg rekker å avslutte disse betrakninger, har jeg fått skype-kontakt med foreldrene mine på hotellrommet i Arguineguin, der de har lest VG-artikkelen om det kulturelt sorte hullet de ferierer i. De føler seg ikke truffet, og kjenner seg ikke igjen i stedsbeskrivelsen. Jeg får et lite foredrag om fiskerne, garnene og naustene i havnen, om helspanske fiskerestauranter, flamencodans på hotellet, om turer i fjellet for å beskue mandelblomstringen, og foredrag av Per Egil Hegge i sjømannskirken.

Om VGs harryrapport sier mor: «Det var harry skrevet. Så dumt. Hun hadde bestemt seg på forhånd. Man velger selv hvor man går, og hva man vil se. Vi har ikke sett fulle folk i Arguineguin engang. Men det er nok annerledes i Puerto Rico, dit de fleste nordmenn drar.»

Hører du, Sanna? Arguineguin er full av formildende trekk som du ikke så, fordi ditt sinn var vrangt og mørkt. Nabobyen Puerto Rico, derimot. Dét er et harryhøl, det!

Les også: Ole Ivars-William om Syden-kritikken: - Lavmål!

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder