SKAPER DEBATT: Forfatter, rådgiver i Agenda og Ap-politiker Sylo Taraku.
SKAPER DEBATT: Forfatter, rådgiver i Agenda og Ap-politiker Sylo Taraku. Foto: Daae, Erlend / NTB scanpix

Løsningen på flyktningkrisen kan ikke være å omgå folkeretten

MENINGER

Sylo Taraku skriver nyansert om Europas utfordringer, men globale konsekvenser havner i blindsonen

debatt
Publisert: Oppdatert: 11.05.18 11:22

EIRIK CHRISTOPHERSEN, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

Det er oppmuntrende at en nyansert bok som Agenda-rådgiver Sylo Tarakus «Balkaniseringen av Europa» klarer å engasjere i en tid der polariserende spissformuleringer er normen. Men i kapitlene om europeisk flyktningpolitikk mener jeg imidlertid at viktige perspektiver mangler.

Forskjeller i vesteuropeisk og østeuropeisk tankesett er påvirket av historiske forhold, hevder Taraku. Vestlige lands kolonifortid eksponerte samfunnene for andre kulturer og bidro senere til innvandring fra tidligere kolonier og til en oppfatning av at Europa hadde en forpliktelse til å gjøre opp for seg. Verken kolonierfaringene eller den dårlige samvittigheten er til stede i samme grad i øst.

Tiden bak jernteppet har også bidratt til at nasjonalisme har en annen klang i øst enn i vest. Mens det i vest var et omfattende oppgjør med nasjonalismens farlige bidrag til uhyrlighetene under andre verdenskrig, ble det nasjonalistiske ofte sett på som et forlokkende alternativ til den internasjonale kommunismen i øst. Taraku viser også at langt eldre historie er relevant for å forstå den innbitte frykten for muslimer og islam i land som Polen og Ungarn, hvor det knapt finnes muslimer i dag. Jaonós Hunyadi og Jan III Sobieski bidro til å stanse det ottomanske forsøket på å erobre Europa, og disse er fortsatt nasjonale helter.

Taraku skriver godt om EU som fredsprosjekt og frykter at EU skal smuldre opp som følge av økte splittelser mellom medlemsstater med ulike prioriteringer og verdisyn. Hans evne til å løfte blikket fra en norsk og vesteuropeisk synsvinkel til hvordan verden ser ut i andre deler av Europa er en styrke. Den alleuropeiske tilnærmingen tenderer imidlertid til å bli en eurosentrisk begrensning når det kommer til Europas bidrag til å løse de globale fluktutfordringene.

Taraku maner til forståelse for at ulike europeiske land har ulik vilje til å akseptere innvandring og at det derfor er feil av EU å presse medlemsstater å ta imot flyktninger mot deres vilje. Europa har imidlertid selv valgt å organiserer det interne samarbeidet gjennom Schengenavtalen og Dublinforordningen. Da er det en forutsetning at ikke land som Hellas og Italia blir sittende med hovedansvaret hvis ikke dette samarbeidet skal bryte sammen. Det burde det også være i Polens og Ungarns interesse å unngå, siden begge disse landene er Schengens yttergrense.

I likhet med Taraku mener jeg at det ikke er noen grunn til at europeiske land skal søke å endre flyktningkonvensjonen. Selv om den ble laget i en annen tid, er den på ingen måte utdatert, og det er et stort handlingsrom innenfor konvensjonens rammer som gjør det mulig å tilpasse politikken til nye utfordringer.

Taraku argumenterte tidlig for avtaler med transittland utenfor EU, slik EU senere inngikk med Tyrkia. Mange flyktningjurister er uenige i at EU-Tyrkia-avtalen er juridisk holdbar, selv om jeg tror Taraku kan ha rett i at situasjonen for flyktninger i Tyrkia på enkelte måter er bedre enn i EU-landet Hellas. EU sørget også for at Tyrkia forpliktet seg til flere tiltak for å styrke flyktningers rettssikkerhet, som en del av avtalen, og pengeoverføringene til Tyrkia bidrar til å bedre den humanitære situasjonen for flyktninger i Tyrkia.

Taraku mener også Italias avtale med Libya var moralsk riktig for å hindre at enda flere mistet livet i Middelhavet. Her er vi uenige. Jeg deler bekymringen for et flyktningregime som forutsetter at flyktninger må risikerer livet for å benytte retten til å søke asyl, men løsningen kan ikke være å omgå folkeretten og samtidig gjøre det enda vanskeligere å søke beskyttelse. Libya er en stat som ikke kontrollerer eget territorium, ikke har ratifisert flyktningkonvensjonen og hvor flyktninger og migranter lever under lovløse forhold. Italia er tidligere dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol for å returnere asylsøkere til Libya uten retten til en asylbehandling. Å betale andre for å gjøre noe man selv ikke har lov til å gjøre, undergraver tilliten til viktige internasjonale konvensjoner.

Taraku understreker at de fleste flyktninger hjelpes best og mest effektivt i nærområdene, noe jeg ikke er uenig i. Men det er dessverre få land som ønsker å ta imot store antall flyktninger, og land som Libanon har alvorlige utfordringer som følge av en enorm flyktningtilstrømning. Europa har en klar egeninteresse av at fattige naboland likevel ikke stenger grensene, særlig med tanke på at flere av verdens største flyktningkriser utspiller seg nær Europas grenser, og flere potensielle konflikter truer med å drive mennesker på flukt i vårt nærområde. Det siste Europa da bør gjøre er å signalisere at det å nekte flyktninger beskyttelse er noe man enkelt kan velge å gjøre.

Tross disse innvendingene vil jeg på det varmeste anbefale boka. Man får neppe bekreftet sin egen skråsikkerhet, men forvirringen blir løftet opp på et høyere nivå.

Her kan du lese mer om