Foto: Roar Hagen

Italia: Økonomi viktigere enn innvandring

MENINGER

Populisme, fremmedfrykt og EU-hat avgjorde det italienske valget, hører vi. Men er nå det så sikkert?

kommentar
Publisert:

Det er i dag en uke siden Italia våknet opp til et valgresultat så ellevilt kaotisk at den konservative Roma-avisen Il Tempo meldte over hele førstesiden: «CHE BORDELLO».

Det er et italiensk uttrykk som betyr «for et rot!». Bokstavelig står det «hvilket horehus!» Overskriften har trippel bunn, fordi den i tillegg impliserer at vinnerlaget på høyresiden, La Lega, gikk til valg på å bygge bordeller.

At det har blåst en populistisk vind over Italia, kan vanskelig avfeies. Det er heller ikke til å komme fra at voldelige innvandringsmotstandere og rene rasister tok til gatene før valget, et parlamentsvalg hvor også uttalte fascister stilte som kandidater. Immigrasjon og EU-kritikk var absolutt til stede i den politiske retorikken, fra alle hold, egentlig.

Talende nok måtte Europaunionen stå til rette for en hel rekke anliggender som EU knapt kan lastes for.

Likevel blir det for lettvint å forklare valgutfallet ut fra ideologiske sekkeposter og en enkeltsak som migrasjonskrisen, selv om innvandringsspørsmålet antakelig kommer til å definere regjeringsforhandlingene og gi noen føringer om hvordan landets nye styre vil takle denne konkrete utfordringen.

Valgdata som viser hvem som stemte hva og hvor, gir en mer nyansert indikasjon på hvorfor utfallet ble som det ble.

Valget ga Italia et politisk landskap hvor hverken høyre- eller venstresiden fikk tilstrekkelig mandat fra folket til å regjere på noens vegne. Ingen valgforbund eller partikoalisjoner oppnådde de nødvendige 40 prosent. En ny valglov amputerte den muligheten. Men ett enkelt parti fikk likevel en tredjedel av hele stemmepotten:

Den ideologisk barokke Femstjernersbevegelsen (M5S) – en kompott av håndplukkede kirsebær fra konservative, liberale og sosialdemokratiske ideer, iblandet systemkritisk politikerforakt, og servert på en seng av miljøengasjement, klimakamp og digital teknologioptimisme.

Opprinnelig så alternativ i sin tilnærming til politikken at grunnleggeren, Beppe Grillo, prinsipielt avsto fra å definere Movimento Cinque Stelle som et parti. Det skulle være en transparent ultrademokratisk folkebevegelse, oppbygd og ledet på en måte slik at enhver beslutning og tillitsvalgt måtte være stemt frem av medlemsmassen via internett.

Valget ga også et politisk landskap rent geografisk som viser et delt land. Blokken av høyrepartier fikk solid flertall i Nord-Italia, sentrum-venstre beholdt stort sett bare Toscana og Trentino (Sør-Tyrol), mens Femstjernersbevegelsen gjorde rent bord i Marche og Abruzzo ved Adriaterhavet, samt alle regioner sør for Roma, inklusive Sardinia og Sicilia, der M5S i flere provinser oppnådde mer enn 50 prosent av stemmene.

Ser man for seg den italienske støvelen risset opp etter dette resultatet, vil den ha et høyt mørkeblått støvleskaft som strekker seg halvt ned på leggen foran, mens den er knall gul på leggen bak, ankelen, hælen og tåa.

Det er et kart til forveksling likt situasjonen for to hundre år siden, altså før Garibaldi forente statene på Appenninerhalvøya med Kongedømmet De to sicilier. Dette er neppe tilfeldig.

I hundre år har det rikere nord bokstavelig talt sett ned på sine fattige fettere i sør, en velstandsutvikling som har gått fra vondt til verre. Forfattere som Pino Aprile mener Nord-Italia beleilig overser hvordan de selv beriket seg på regionene i sør. Med Romas hjelp ble Sør-Italia drenert for ressurser, næringsliv og industri flyttet nordover.

Sør-Italia, Mezzogiorno som det kalles, ble behandlet som en koloni, og blir det fortsatt, mener Aprile, som i boken «Terroni» beskriver hvordan de sørlige regionene heller ikke fikk sin andel av investeringene i infrastruktur og helsevesen.

Oljerike Basilicata skulle vært Italias Texas, men overskuddene forsvinner ut av regionen og til holdingselskaper i Milano og Roma. Femstjernenes overtakelse av Mezzogiorno er således et svar på 150 års utnytting og utbytting av Sør-Italia.

En analyse av valgdeltakelse, geografisk tilhørighet og oppslutning om de enkelte partier som Financial Times har foretatt, indikerer at økonomiske utsikter, arbeidsledighet og regelrett fattigdom var mer utslagsgivende for stemmegivningen enn innvandring og EU.

Dette gjelder særlig M5S som gikk betydelig frem i provinser hvor gjennomsnittsinntekten har gått ned og ledigheten opp siden 2013-valget, ikke bare i sør, men også i nordlige regioner. Det er vanskelig ikke å se dette i sammenheng med M5S-løftet fra valgkampen om en universell minsteinntekt til alle, såkalt borgerlønn. For velgere uten hverken arbeid eller utsikt til muligheter for jobb synes dette å ha gått rett hjem.

Valgets andre vinner, det tidligere separatistpartiet kjent som Lega Nord, relanserte seg selv med nasjonale ambisjoner i dette oppgjøret. Løsrivelse fra sør, partiets opprinnelige og lenge eneste sak, har tatt samme vei som den geografiske identitetsmarkøren i navnet. Nå heter de bare La Lega, og profilerer seg som et klassisk innvandringskritisk nasjonalistparti, etter mønster av Le Pens Nasjonal Front i Frankrike, Geert Wilders nederlandske Frihetsparti og britenes utslettede Ukip. Slagordet «Italienerne først!» kom rekende på ei fjøl over Atlanteren.

Håpet om å kapre stemmer i sør for å ekspandere nasjonalt lyktes imidlertid ikke. Til gjengjeld vokste La Lega i nord, og partileder Matteo Salvini overtok den mørkeblå ledertrøya på høyresiden i italiensk politikk etter Silvio Berlusconi, som nå er stemt ut både av rettsvesenet og velgerne.

Ifølge FTs tallmateriale er det overraskende liten sammenheng mellom La Legas prosentvise fremgang og innvandringssaken når oppslutningen brytes ned geografisk. På landsbasis økte La Lega mest i provinser med en høyere andel utenlandskfødte innbyggere, men dette tilskrives vel så mye partiets konsentrasjon i rikere områder i Midt- og Nord-Italia med en relativ velstand som tiltrekker seg flere immigranter.

Ser man på hvordan La Lega har gjort det nettopp her, som provinsene nord i Lombardia hvor partiet gjorde et historisk godt valg med mer enn 40 prosent av stemmene, er dette et område med praktisk talt ingen innvandrere. Den totale andelen innbyggere som ikke er født i Italia er under fem prosent. I den norditalienske millionbyen Torino, landets fjerde største, hvor hver tiende innbygger er innvandrer, gjorde La Lega det dårligere enn selv landsgjennomsnittet.

Det er ingen tvil om at Salvinis kjernepublikum ønsker å begrense innvandringen. Signalet kan ikke misforstås. Men i likhet med det fattigere sørs ønske om borgerlønn, tyder dataene på at det er høyrepartienes evangelium om flat skatt, løfter om gratis barnehage samt å senke pensjonsalderen og reversere en omstridt pensjonsreform som i størst grad har fenget velgerne i nord. Som de fleste andre stemmer også italienerne med lommeboken.

Her kan du lese mer om