SLAPP AV LITT: Artikkelforfatteren foreslår at vi bytter ut FOMO, Fear of Missing Out, med JOMO: Jomo Joy Of Missing Out.
SLAPP AV LITT: Artikkelforfatteren foreslår at vi bytter ut FOMO, Fear of Missing Out, med JOMO: Jomo Joy Of Missing Out. Foto: Hero Images / Hero Images

Psykolog: Gå glipp av mer!

MENINGER

En mild form for angst er blitt en grunnstemning i vår kultur. Vi prøver manisk å presse mest mulig spenning og intensitet inn i hverdagen, men vi lever i valgfrihetens tyranni, skriver psykologiprofessor Svend Brinkmann.

debatt
Publisert:

SVEND BRINKMANN, forfatter og professor i psykologi ved Aarhus Universitet

Begrepet FOMO har vært kjent i flere år, Fear of Missing Out – eller som det heter på norsk, «frykten for å gå glipp av noe».
Denne milde angstformen har gradvis blitt en grunnstemning i vår kultur.
For mer enn tjue år siden, før smarttelefoner og sosiale medier, kalte sosiologen Gerhard Schulze det moderne forbrukersamfunnet for et opplevelsessamfunn, der alt handler om å oppleve mest mulig innenfor rammene av det relativt korte livet som er tildelt oss.
Manisk forsøker vi å proppe mest mulig spenning, intensitet og avveksling inn i hverdagen, fordi vi grunnleggende sett tenker at det er dette som gir livet verdi. Problemet er bare at for hver gang vi velger oss noe – det være seg jobb, kjæreste eller en ferie – velger vi også noe bort. Angsten for å velge feil, og dermed gå glipp av noe, blir naturlig nok denne valgfrihetens faste følgesvenn.

Det er ikke enkelt å argumentere mot det positive som ligger i alle de valgmuligheter vi som moderne mennesker har, men flere psykologer snakker nå om alvoret i det de kaller «valgfrihetens tyranni»: Risikoen for å ende opp som evig utilfredse med det vi har, fordi vi grunnleggende tenker at det alltid er mulig å få eller ha noe annet. Videre er den omtalte valgfriheten også ofte en illusjon: Det er i første rekke de ressurssterke som er forunt å velge og forbruke hva de vil. Men som kulturelt mantra tas valgfriheten i økende grad for gitt av de mange, noe som gjør at man kun har seg selv å bebreide når det går galt. Man har jo selv valgt det.

Jeg fikk en utgave Piet Heins dikt «Du skal ikke ville det hele» av min farmor i konfirmasjonsgave, signert av dikteren selv.
Diktet handler om nødvendigheten av å velge noe bort, og gleden ved begrensningen, noe som er et ufrakommelig eksistensvilkår for alle endelige vesener. «Du skal ikke spare din møje. / Men ofre den nu og her. / Det er netop endeligheden / som gør det alt sammen værd.»
Nettopp fordi endeligheten er livets horisont, skal man ikke ville alt. Og nettopp dette, å si nei til nye tilbud, unngå distraksjoner, være fornøyd med og verdsette det man har, alt dette har trange kår i opplevelsessamfunnet. Selvfølgelig er det den teknologiske utvikling, og særlig de sosiale medier, som har gjort det vanskeligere å dyrke evnen til å fokusere på det man har, og ikke konstant oppsøke det man ikke har. Men hvis man lytter litt nærmere, er det også en dypere kulturell puls som slår i forbrukersamfunnet.

Den kjente amerikanske kultursosiologen Philip Rieff har skrevet at man kan kun forstå moralens og kulturens dypeste hemmeligheter ved å kjenne til de ting man bør unngå. Dannelse handler derfor kanskje ikke primært om å vite hva som til enhver er verd å oppleve, men like mye om hva det er gode grunner til å unngå. Forbruks- og vekstsamfunnets just-do-it-ideologi forteller oss hele tiden at vi bør gjøre og oppleve mest mulig, fordi det er det som holder hjulene i gang. Nøysomhet og måtehold blir i denne sammenheng laster, og overskridelse og grådighet blir til dyder. Dette gjelder også for det man kunne kalle eksistensiell grådighet, der vi forbruker selve livet. Vi skal leve «fullt ut», «realisere vårt potensiale» og «gripe dagen», som det heter i selvhjelpslitteraturen, blant coacher, bedriftskonsulenter og mellomledere.

Flere og flere ser imidlertid ut til å ha gjennomskuet den eksistensielle fortvilelse som går hånd i hånd med just-do-it-ideologien. Den britiske psykologen Adam Phillips har skrevet om den elementære verdi det har å gå glipp av noe. Vi er hjemsøkt av myten om vårt eget potensiale, hevder Phillips. Det ikke-levde liv – altså det livet det ikke ble noe av, det vi valgte bort, fordi vi rent faktisk valgte noe annet og forpliktet oss på dette – er uhyre viktig, sier han. Ikke som noe vi skal angre på, men som noe som nettopp gjør oss til den vi er. Det er ikke bare våre aktive handlingsvalg som definerer oss og skaper vår identitet, det gjelder i like stor grad det vi valgte bort, det ugjorte.

La meg foreslå JOMO som et begrep til oppbyggelse for vår tid: Joy Of Missing Out. La oss hylle filosofien om «less is more», og la oss få mer nærvær og sinnsro. Kanskje skal vi droppe opplevelsesreisen og redusere hele opplevelsesøkonomiens tingliggjøring av eksistensen.
Kanskje vi skal utdype vår forståelse av at mennesker har en verdi i seg selv, som ikke kan reduseres til et spørsmål om det gir meg «en god opplevelse» å være sammen med dem? Kanskje vi rett og slett må slutte å tenke at livet handler om å oppleve så mye som mulig, men at det handler om å leve opp til noen fundamentale menneskelige forpliktelser? Og at dette siste forutsetter at vi er villige til å gå glipp av noe. Erkjennelsen av hva som ligger i «Du skal ikke ville det hele» vil vi etter alt å dømme ha bruk for i uoverskuelig framtid. La oss kultivere begrensingens kunst.

Oversatt av Thor Arvid Dyrerud

Her kan du lese mer om