Verdikamp for vår tid

Det bør være mulig for Arbeiderpartiet og samle bred, tverrpolitisk støtte for store deler av partiets nye forslag. til en helhetlig innvandrings og integreringspolitikk.

Migrasjonsutvalget i Arbeiderpartiet la mandag frem sitt fullstendig forslag til en sosialdemokratisk innvandrings- og integreringspolitikk. Første del, som ble presentert i september, tok for seg flyktning- og mottakspolitikken. Den avsluttende runden dreier seg om integrering og det partiets innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, på pressekonferansen kalte «Verdikampen for vår tid».

Mye av utvalgets oppgave har vært nettopp dette, å skape en retorikk som er i pakt med sosialdemokratiske verdier rundt det man regner som en pragmatisk og effektiv politikk. I det store og det hele er det retoriske grep og formuleringer som skiller partiets politikk fra høyresiden.

Og det er bra. Skal vi lykkes med en god og nødvendig integreringspolitikk er det avhengig av bred tverrpolitisk enighet. Ikke bare fordi Norge, i likhet med resten av Europa, har fått helt nye økonomiske, sosiale og kulturelle utfordringer som følge av de store folkevandringene. Men også fordi sakskomplekset er så følsomt og har et så enormt potensial i seg til å virke splittende og konfliktskapende, at det bare er ytterliggående grupperinger, organisasjoner og enkeltpersoner som har noe å tjene på at man ikke søker bredest mulig enighet.

Arbeiderpartiet har i sitt forslag vektlagt bostedspolitikken som selve nøkkelsaken. Det legges opp til en streng praksis når det sies at man ikke kan bosette kvoteflyktninger i områder med store levekårsutfordringer. Det er ikke vanskelig å være enig i diagnosen. Men i et samfunn med fri bosetning som det norske er det grenser for hvor lenge man regulere hvor lenge nyinnflyttede skal være forpliktet til å bo på et sted. Og dersom man bare bosetter flyktninger i områder og kommuner som så langt har vært gode på integrering er det en tålegrense for hvor lenge disse fortsatt vil mestre oppgaven. Det er imidlertid all mulig grunn til å lære av nettopp disse stedene hva det er som har fungert for å se hvordan dette kan overføres til andre områder. Og dermed gjøre bruk av partiets evig-optimistiske slagord: Alle skal med.