TOBARNSMOR: – Jeg forstår at det er store forskjeller på barn, men på meg virker det som at det er mors følelser som er styrende for hvorfor hun er motvillig til å dele på permisjonen. Fordi dette ikke er et sosialt akseptert utsagn, kamufleres det med argumenter om hvor hardt det er å bære frem et barn, barnets tilknytning, amming, fysiske og  psykiske plager, osv, skriver Toril Gulbrandsen. Her sammen med sine to barn. Foto: Privat

Debatt

Permisjonsdebatten: – Er jeg en fødemaskin?

At så mange feminister vil tviholde på en permisjonsordning som i stor grad ekskluderer far, og er med på å opprettholde kjønnsforskjellene både i hjemmet og i arbeidslivet, er meg en gåte.

Publisert:

TORIL GULBRANDSEN, enslig tobarnsmor og medlem av Mannsforum.

Når jeg leser innlegget fra fødemaskinen Christine Stangvik føler jeg ikke at dette er representativt for mødre flest. De fleste mødre går gjennom sitt svangerskap uten store problemer, og det forundrer meg derfor at debatten som raser i media i dag gir inntrykk av at mødre stort sett er invalide fra unnfangelse til minst et år etter barnet kommer til verden.

En studie viser at 75 % av gravide har vært sykemeldt i løpet av svangerskapet men varighet på sykemelding var kun 2 mnd av svangerskapet. Av disse oppgir 35 % søvnproblemer og tretthet som årsak, ca 32 % pga bekkenløsning og ca 23 % pga kvalme.

Etter  fødselen ser tallene naturligvis helt annerledes ut, og de aller fleste opplever at plagene forsvinner i løpet av noen få uker etter fødselen. Faktisk er det under 5 % av de som sykemeldes under svangerskapet som har vedvarende utfordringer.

les også

Tredeling av foreldrepermisjonen: – Mor som fødemaskin

Likevel har mange innlegg fra mødre i det siste tegnet et bilde av at svangerskap er en lidelse for de fleste, fra start til slutt, og litt til. Selvsagt skal vi ta dette på alvor, og de som opplever svangerskap slik må få den hjelpen de trenger.

Men om man har så store utfordringer etter fødselen at man nærmest er invalid, så burde vel egentlig far være hjemme og ta omsorgen for barnet mens mor er sykemeldt? Videre skulle man tro at den eneste kuren for disse problemene er å være sammen med barnet? Her er det en brist i logikken.

Mors utfordringer har derfor lite eller ingenting å gjøre med hvor stor del av permisjonen som skal gå til far eller mor. Permisjonsordningen vi har er et gode som mange ser ut til å ta for gitt. Mødrene rundt om i det ganske land går i harnisk over at hun "mister en rettighet". Men permisjonsordningen vi har er til for å gi våre unge, håpefulle best mulig forutsetninger for et godt liv, som barn og som voksen. 

les også

Norsk foreldrepermisjon - et overgrep?

Kristin Berg Nordahl tok nylig en doktorgrad på fedres omgang med barna sine. Nordahls forskning viser at dersom far er tydelig og mye tilstede på en positiv måte, fra svært tidlig alder, vil dette gi seg utslag i bl.a. bedre trivsel og mindre utagerende adferd allerede fra 2 års alder, men kun om far er mye tilstede. Ifølge Nordahl er det derfor viktig for barnet at far må inkluderes så tidlig som mulig, noe en tredelt permisjon er med på å stimulere.

En ting som derimot drukner i diskusjonen om tredelt foreldrepermisjon, er selvstendig opptjeningsrett for fedre. Flere partier mener dette må innføres, og Norge får massiv kritikk av ESA for å diskriminere fedre. Faktisk er det så mye som 13 % av fedrene som ikke har rett på permisjon i det hele tatt. Ekstra trist er det at dette i hovedsak rammer barn i familier med lavest inntekt.

les også

Helleland varsler ny foreldrepermisjon i ekspressfart

Videre er delt permisjon, og en selvstendig opptjeningsrett det neste naturlige skrittet mot reell likestilling, både i hjemmet og i arbeidslivet. Jeg kan vel knapt tenke meg et sterkere virkemiddel for å fremme likestilling. At så mange feminister derfor vil tviholde på en permisjonsordning som i stor grad ekskluderer far, og er med på å opprettholde kjønnsforskjellene både i hjemmet og i arbeidslivet, er meg en gåte.

Tilknytning blir også ofte nevnt i debatten. Ifølge Freud ser barnet seg selv som ett med mor den første tiden etter fødselen, men dette endrer seg fort. Allerede etter få uker søker barnet utover, og mye kan tyde på at biologi spiller mindre rolle for barnets tilknytning enn de valgene foreldrene tar.

Hvis far har vært aktivt tilstede fra fødselen av, så er sannsynligheten for like stor tilknytning til begge foreldrene stor. Og fedre kan jo faktisk være tilstede i barnets liv, på lik linje med mor fra dag en. Mange fedre avlaster mor. Stolte, nybakte fedre som skifter bleier, vasker og steller, går turer med barnet sovende tett inntil brystet. Fedre som har omfattende samspill med den lille fra dag en, og barnet opplever å ha to mennesker i sitt liv, like mye tilstede, like viktige, men på hver sin måte.

les også

Foreldrepermisjon på omsorgslinjas premisser

Et annet argument som går igjen er utfordringer rundt amming. Selv om ammerådene spriker, så er det liten uenighet om at noe redusert amming etter 6-7 mnd ikke vil være i konflikt med barnets utvikling. Og hvis vi i tillegg tar med i ligningen den fordelen det er for barnet at far er mye til stede fra tidlig alder, så er nettogevinsten helt klart på pluss-siden for barnet.

Jeg forstår at det er store forskjeller på barn, men for meg virker det som at det er mors følelser som er styrende for hvorfor hun er motvillig til å dele på permisjonen.

Fordi dette ikke er et sosialt akseptert utsagn, kamufleres det med argumenter om hvor hardt det er å bære frem et barn, barnets tilknytning, amming, fysiske og  psykiske plager, osv. Disse argumentene må settes til side, fakta må på bordet i forhold til hva som er best for flest, og naturligvis i dette tilfellet, best for flest barn. Og den tildelte permisjon for hver enkelt av foreldrene må selvsagt også reflektere dette.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder