SAMARBEID: Muslimer og jøder på et felles marked i Tiberias, ved Genesaretsjøen i dagens Israel. – Under andre verdenskrig sto arabere og jøder generelt sammen med britene mot nazismen, hevder kronikkforfatteren.
SAMARBEID: Muslimer og jøder på et felles marked i Tiberias, ved Genesaretsjøen i dagens Israel. – Under andre verdenskrig sto arabere og jøder generelt sammen med britene mot nazismen, hevder kronikkforfatteren. Foto: Naftali Oppenheim-samlingen.

Vrengebildet av «muftien», muslimene og nazismen lever videre

MENINGER

Mange, som Alf R. Jacobsen, vil ha oss til å tro at muslimene hjalp nazistene. Men Israels fremste historikere påpeker at også palestinske muslimer kjempet mot Hitler.

debatt
Publisert:

DAG HERBJØRNSRUD, idéhistoriker og initiativtager til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI)

I mai 1921 innsatte Storbritannia en uutdannet, 26-årig oppvigler som «stormufti» i Jerusalem: Amin Al-Husseini (1895–1974). Han fikk fortsette som såkalt religiøs leder tross protester fra tusenvis av palestinske muslimer.

Etter at Husseini flyktet fra Det britiske mandatområdet Palestina i 1937, dro han etter hvert til Tyskland. Der mislyktes han i forsøket på å få muslimer til å støtte Hitler.

De siste årene har en kampanje fra politikere, ekstreme nettsider og ideologiske historikere forsøkt å fremstille Husseini som en representant for arabere og muslimer flest. Derfor er det forståelig at selv Alf R. Jacobsen – prisbelønt journalist og sakprosaforfatter innen norske forhold og andre verdenskrig – kan la seg påvirke. Det viste han i sin VG-kronikk 1. oktober, der han gjorde Husseini til et hovedtema.

Tittelen på Jacobsen-kronikken i papiravisen var: «En bred arabisk bevegelse sluttet seg til Hitler med et felles, brutalt mål: Jødene skulle utryddes.» Men skal vi tro de fremste ekspertene på feltet, er påstanden om en «bred arabisk bevegelse» usann.

I kronikken er Jacobsen opptatt av «muslimenes forhold til nazismen», altså ikke kun av Husseini og palestinere. I mitt svar «Muslimer hjalp jøder mot nazistene» viste jeg hvordan muslimske land generelt behandlet jødene bedre enn i det kristne Europa: Kong Muhammed V reddet 250 000 jøder i Marokko ved å insistere på at jødene var marokkanere. I 2015 ble den marokkanske kongen æret av The Institute for World Jewish Studies. Hans barnebarn, prinsesse Lalla Hasna, mottok en hederspris – som omtalt av The Jerusalem Post. I Europa var det Albania, «det eneste europeiske land med en muslimsk majoritet», som best beskyttet Europas jøder mot nazistene, konkluderer det israelske Holocaust-minnesmerke, Yad Vashem.

I sitt siste innlegg klarer Jacobsen likevel ikke å anerkjenne at muslimer flest sto mot nazistene under andre verdenskrig. Han strekker seg kun til å innrømme at «mennesker av ulik tro og etnisitet i Asia og Afrika deltok i annen verdenskrig på den riktige siden». Riktignok er ikke Jacobsen historiker, men slik historiefornektelse fra en journalist og sakprosaforfatter er dypt urovekkende.

Dermed står Jacobsen igjen med Husseini. Benjamin Netanyahu brukte også denne figuren under en tale til World Zionist Congress i oktober 2015, da han påsto at Husseini hadde gitt Hitler ideen om å «brenne» jødene under deres møte i Berlin i november 1941. Anklagen er en ren løgn, påpekte samstemte israelske historikere – som professor Moshe Zimmermann ved Hebrew University og Meir Litvak ved Tel Aviv-universitetet. Men løgner spres selv om Netanyahu etter en uke trakk tilbake uttalelsen.

USAs ledende Holocaust-historiker, Christopher R. Browning, fastslår i «Foreign Policy» at det også er usant at Husseini spilte en viktig rolle for Hitler-Tyskland. Historikeren John Broich viser på sin side hvordan den britisk-utpekte muftien aldri fikk støtte blant muslimer flest. Husseinis og nazistenes radiopropaganda fra Berlin var snarere svært upopulær blant arabere i Midtøsten: Mens 87–98 prosent av palestinerne lyttet til de alliertes sendinger fra London og Jerusalem, var kun fire prosent av dem daglig innom Husseinis radiokanal – bare én prosent lyttet til den to ganger om dagen, ingen hyppigere.

Våren 1940 utga den ledende palestinske intellektuelle Muhammad Najati Sidqi (1905–1979) en bok som fastslo at islam og nazisme står helt i motstrid. For både Sidqi og andre arabere var det helt naturlig å ta avstand fra den antisemittiske nazismen, da dens rasistiske idé om ariere som et overlegent folkeslag jo også definerte semittisktalende arabere som undermennesker. Fascistiske Italia bombet Palestina i 1940–41: 137 jøder, muslimer og kristne ble drept – inkludert fem barn i den arabiske landsbyen Sumail –  da Mussolinis fly bombet Tel Aviv i september 1940.

Jacobsens udokumenterte påstander om at Husseini hadde «millioner av tilhengere i Palestina, Libanon …» osv. er ikke fakta, men ideologisk ryktespredning. Hele 12 000 palestinske arabere – muslimer og kristne – meldte seg frivillig på britenes side mot nazistene, sammen med sine jødiske landsmenn. For eksempel besto tropp (platoon) 401 av 250 palestinske arabere og 450 jøder. Disse kjempet sammen i Frankrike i 1940, og dette var siste tropp som sto imot den tyske invasjonen der. Da soldatene kom tilbake til Palestina, etter å ha seilt rundt Afrika, ble de feiret av både arabiske og jødiske tjenestemenn. Ønsket om eget selvstendig land ble generelt satt til side under kampen med de allierte mot Hitler, viser to nye bøker.

De palestinske avisene, som «Filastin» og «Al-Gihad», var anti-nazistiske. Avisen «al-Akhbar», med Muhammed Najib som sjefredaktør, kjørte på med karikaturer mot nazistene og fascistene. Den muslimskdominerte avisen kalte på kommentarplass Hitler for «menneskehetens største fiende» og en «fiende av alle studenter, arbeidere og av religionen».

Jacobsen omtaler det «sentrale arabisk-muslimske presteskapets allianse med Hitler», med Husseini som «stormufti». Men Husseini var ikke valgt av palestinerne, og han hadde ingen religiøs utdannelse. Husseini var snarere en uutdannet kriminell som i 1920, 25 år gammel, ble dømt til ti års fengsel for drap og opptøyer. Året etter ble han presset inn som mufti av britene, som nylig hadde opprettet sitt palestinske mandatområde etter at tyrkerne (ottomanerne) hadde styrt regionen i 400 år.

Egentlig skulle bare tre kandidater stille til valg for mufti i Jerusalem i mai 1921. Men den britiske høykommissæren Herbert Samuel insisterte på at også en fjerde, Husseini, skulle være med. Da den palestinske «ummaen» voterte over kandidatene, kom Husseini på en klar sisteplass, med kun 7 av 57 stemmer, påpeker Bologna-professor Lorenzo Kamel i en ny fagartikkel. Husseini ble ikke ansett som religiøst kvalifisert av palestinske muslimer. Men britene insisterte på Husseini som mufti – muligens for å dempe makten til den samarbeidsvillige, muslimske Jerusalem-ordføreren Raghib al-Nashashibi. Samuel fikk andre kandidater til å trekke seg, opphevet fengselsdommen og innsatte sin mann. Også tituleringen «stormufti» var en britisk konstruksjon.

Muslimske palestinere protesterte mot britenes utvalgte og ukvalifiserte mufti. Tusenvis av underskrifter ble overlevert mot Husseini: For eksempel sto 1500 navn på en protest trykket i avisen «Al-Karmil» i september 1925. Til ingen nytte.

Først etter opptøyer i 1937 fratok britene Husseini makt, men ikke muftitittelen. Han flyktet til Bagdad. «Satan er i Irak nå!» ble det jublet under et palestinsk møte i Hebron, med en annen mufti til stede. Flere eksempler på omfattende palestinsk nazimotstand kommer frem i Tel Aviv-professor Israel Gershonis antologi «Arab Responses to Fascism and Nazism» (2014), der et dusin israelske akademikere bidrar. En annen viktig bok er «Lives in Common: Arabs and Jews in Jerusalem, Jaffa and Hebron» (2014) av Menachem Klein ved Bar-Ilan-universitetet.

Husseini måtte flykte også fra britiskvennlige Irak og Iran, men Italia klarte høsten 1941 å få ham til den fascistiske delen av Europa. Etter andre verdenskrig havnet Husseini på sidelinjen. Den reelle vinneren av muftivalget i 1921, al-Din Jarallah, ble til slutt innsatt som stormufti av kongen av Jordan i 1948. Mens sekulære PLO etter hvert ble palestinernes representanter.

Husseini vendte aldri tilbake til hjemlandet – han døde i Beirut. Men det nye vrengebildet av «muftien», muslimene og nazismen vil leve videre så sant ikke flere tar til orde mot ideologisk historieforfalskning.

Her kan du lese mer om