Kommentar

Hat og uforsonlighet

JERUSALEM (VG) Påsken, den største kristne høytid, skjemmes her av bitter konflikt mellom jøder og palestinere. Stedene der budskapet om nåde, frelse, forsoning og fred hadde sitt utspring, er i dag åsted for krig, hat og uforsonlighet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over 19 år gammel

Tegneren Hagen og undertegnede er ved Via Dolorosa - Smertens vei. Det var denne veien, denne smale gaten, Kristus vandret med korset opp mot Golgata, retterstedet. Vi var her før jul. Julen og påsken symboliserer begynnelsen og slutten på Kristi vandring på jorden. Nå er de stedene der han vandret oftest, nevnt i nedslående nyhetsbulletiner om stadig blodigere sammenstøt mellom to uforsonlige folkegrupper.

Situasjonen syntes håpløs da vi var her tre måneder tilbake. Fredsprosessen, som lenge var så løfterik, lå i ruiner - bokstavelig talt. Siden er det bare blitt verre. Israels forbrytelser mot palestinerne har fått et omfang som nå burde få verdenssamfunnet med USA i spissen til å si stopp.

Det er bare lettvinte talemåter å hevde at konflikten nå skyldes palestinske snikskyttere og barn og unge som kaster stein. Konflikten skyldes Israels folkerettsstridige okkupasjon av palestinernes land og ulovlige og krenkende bosettinger på okkupert område. Den forsterkes av den israelske hærens overdrevent blodige svar på palestinernes demonstrasjoner.

Rettferdig harme

Diplomatiets krav og kutyme gjør at statssekretær Raymond Johansen handlet uklokt da han for en tid siden betegnet de palestinske unges steinkasting som rettmessig. Slikt må en statssekretær i UD ikke si. Men undertegnede kan gjøre det: Palestinernes avmektige protest mot Israel er et uttrykk for en helt rettferdig harme og fortvilelse.

Tenk om de kunne leve i fred og forståelse, de folkegruppene og religionene som har Jerusalem som et av sine fremste kultsteder. Arabere, jøder og kristne har religioner som er i nær slekt med hverandre. Det viktigste fellestrekk er at alle tre bekjenner seg til én allmektig og god Gud.

Men hvordan kan han være både allmektig og god - når det samtidig er så mye vondt i den verden han i sin allmakt har frembrakt? Problemstillingen har plaget og utfordret troende til alle tider. Og ikke minst har dette tilsynelatende uløselige paradokset ført til at mange ikke har kunnet ta det kristne budskapet til seg. Hvordan kan det være en både god og allmektig Gud når det samtidig er så mye vondt?

Tjener det gode

Helt siden Sokrates og Platon har filosofer og teologer tumlet med dette problemet, og kommet frem til en rekke forsøk på løsninger som oftest har vært tankemessig i slekt med hverandre.

Sentralt står tanken om at det onde tjener det gode. At det er umulig i det hele tatt å tenke seg det gode uten bevisstheten om det onde, slik det er vanskelig å ha en forestilling om lys uten at det finnes mørke. Troen og filosofien (f.eks. Platon) sier at Gud har skapt mennesket med fri vilje - for at det skal kunne velge mellom godt og ondt og dermed være ansvarlig for sine handlinger. Uten en slik fri vilje og et slikt ansvarsvalg ville ikke mennesket kunne være et moralsk vesen - det som skiller oss fra dyr og planter.

I den kristne frelseslære er det onde bare et onde i et tidsbegrenset perspektiv. I det lange løp tjener det onde fremveksten av det gode, slik motgang og livskriser kan være nødvendige for personlig vekst og modning.

Via Dolorosa. Veien til frelse. I det kristne univers er ondskap, synd, det som skiller mennesket fra Gud, noe som spalter oss fra helheten. Hvert menneske er syndig. Vi er gitt muligheten til å synde for også å ha muligheten til å treffe moralske valg. Men likevel er ikke syndsbegrepet kasuistisk. Det er ikke noe som bare følger av bestemte tanker eller handlinger. Nei, synd er noe vi bærer på fordi vi tilhører menneskeslekten. Den er menneskelig arvegods. Likevel fritar ikke det oss for ansvar for våre handlinger.

Det er ikke lett å forstå. Den kristne tro løser floken ved at Guds sønn sonet på korset for at mennesket kunne få syndenes forlatelse. Det er påskens budskap. Synden er ikke utryddet, men for den troende utgjør den ikke lenger noen uoverkommelig avstand mellom Gud og menneske.

For mange er dette en sannhet, en dypfølt religiøs tro. For mange andre virker det fremmed og uforståelig. For noen er det direkte provoserende. Men knapt noen kan ha unngått å bli preget av det. Vi er formet i en kristen kulturkrets enten vi er kristne eller ikke troende.

Tegneren og jeg dro den veien Kristus fulgte i påsken den gangen: Fra Oljeberget over Kedrondalen, inn i Gamlebyen i Jerusalem og opp Via Dolorosa til Golgata og graven. På veien passerer vi jødenes, muslimenes og de kristnes største helligdommer kloss i hverandre - kilder til religiøs trøst for millioner, men også til noen av historiens mest betente konflikter.

Hovedmål for pilgrimer

Golgatahøyden og graven er overbygget, omsluttet av et stort kirkekompleks med en mengde kapeller og kirkerom. Den hellige gravs kirke er den mest betydningsfulle kirkebygning i kristenheten og et hovedmål for pilegrimer. Det kommer ikke så mange denne påsken. For det er krig i Det hellige land.

Frelse. Frelseren. Det er de begreper som nærmest kan knyttes til historien om påsken. Men det er en gåte hva det egentlig innebærer. La oss først finne ut hva ordet betyr i sin norske form, frelse: Det betyr frihet, avledet av et eldre dansk ord «frihals», noe som uttrykker det motsatte av å ha en slavering rundt halsen.

I Det gamle testamente er frelse en frigjøring fra helt konkrete plager som sykdom eller krig. I Det nye testamente er ordet frelse en oversettelse av det greske begrepet «soteria». Det kan også oversettes med «redning», og betyr vel da nærmest en befrielse fra synd og død. Men syndige er vi jo, og dø skal vi alle. Det nye testamente er flertydig i spørsmålet om hvorvidt frelse er noe nåtidig eller fremtidig, eller begge deler. Det er i det hele tatt vanskelig for et vanlig menneske å lese ut av skriften hva slags tilstand frelsen egentlig betegner.

Skremsel

Med mindre man tror på dogmet om den evige fortapelse - helvete. Men dette uhyggelige sted er så løst og flertydig fundert i de bibelske tekstene at det er umulig å tro på det. Det har snarere tjent som skremsel overfor enkle sjeler enn som velfundert teologisk fundament for forståelse av det kristne budskapet.

Men helvete, dette folkelige uttrykk, er lett å gripe til når vi nå opplever den meningsløse volden og brutaliteten, og de hatefulle holdningene som forpester tilværelsen i Bibelens land. Det som ble innledet med Oslo-avtalen og fortsatte i den lovende fredsprosessen, ga oss store forhåpninger. Men så falt det hele i grus etter at forhandlingene om det aller vanskeligste - Jerusalems status - skar seg fullstendig.

Flere artikler

  1. Veiskille i Jerusalem

  2. Stilleste uke i Jerusalem

  3. Konflikt på hellig grunn

  4. Pluss content

    Konflikt på hellig grunn

  5. Filmanmeldelse: «Korsveien»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder