PARADOKS: – Statistikk viser at vi aldri har hatt det så bra. Men det er rart med det: Det koker av misnøye og kulturell tofrontskrig, skriver Bård Larsen.
PARADOKS: – Statistikk viser at vi aldri har hatt det så bra. Men det er rart med det: Det koker av misnøye og kulturell tofrontskrig, skriver Bård Larsen.

Kulturkrig er borgerkrig uten våpen

MENINGER

Her er dagens apokalypse: Liberalt demokrati er i ferd med å dø.

debatt
Publisert:

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

I teksten «Apokalypsens gröna ryttare» skrev den svenske journalisten Ivar Arpi om pessimister: «Det finns en apokalypse for alle, skreddersydd nettopp for din foretrukne pessimisme: Naturkatastrofer eller zombier, aliens eller verdenskrig, epidemier eller sterilitet, roboter eller Guds vrede, you name it. Det vesentlige er att menneskeheten går under. Slik at det endelig kan bli fred på jorden.»

Her er dagens apokalypse: Liberalt demokrati er i ferd med å dø.

Høres det ille ut? Mange vil hevde at spådommen er feil og at pessimisme er nedbrytende. Men ta det rolig: Det er ikke sikkert at demokratiet vil gå under. Dessuten er ikke svartsyn et entydig onde: Den som er pessimist før han fyller 48 vet for mye. Hvis han er optimist etter dette vet han for lite. Det var selveste Mark Twain som sa det.

Liberalt demokrati er et spedbarn. Normaltilstanden for oss mennesker har vært å leve i despotiske og til tider ekstremt voldelige samfunn. Mot dette litt sørgelige har marxister og liberalister pussig nok en forestilling til felles (og ja, det stopper der): At verden skrider fremad, mot mer fornuft.

Etter den kalde krigens slutt ble vi fortalt at vi var ved historiens slutt, at vi alle var unike og kunne bli hvem vi ville. Det var ikke måte på fremtidsoptimisme. I dag fosser identitetspolitikk og gruppetenking som appellerer til det mest grunnleggende av menneskelige instinkter: Sinne og utsondring fra fellesskapet.

Samtidig er bunnen i ferd med å falle ut av det politiske sentrum mange steder. Dette til stor forferdelse blant de som har bygget opp prosjekter med urokkelig tro på at de politiske institusjonene er tilnærmet uangripelige. Så får man altså en ny runde autoritarianisme i fleisen som takk. Det er ikke lett å forstå. Det skrives og tenkes for harde livet.

En spørreundersøkelse foretatt av YouGov viser at rundt halvparten av befolkningen i Europa deler synspunkter som omtales som autoritære. For de mer kyniske blant oss er ikke slike tall veldig overraskende.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Liberal filosofi og rettstenkning er komplisert, mens mange mennesker ikke er så opptatt av politikk. De ser verden slik de oppfatter den, og ikke slik den ideelt sett burde være. Det er i det hele tatt en vanskelig oppgave å forklare verdien av liberalt demokrati, fordi det har en tendens til å vikle seg inn i mye rart og ikke kan løse alt. Når demagoger lokker med flertallsvelde og vidunderkurer kan det fremstå logisk: Hvorfor skal ikke flertallet kunne bestemme at nok er nok? I praksis betyr det at 51 prosent kan kjøre over den andre halvdelen av befolkningen: Folket det er oss, hvem er dere?

Noen har brukt uttrykket «fredsskadet». Det tror jeg har noe for seg. Særlig årene etter murens fall har før oss inn i en blindgate, der vi tror demokratiet smertefritt vil kunne overleve fraternisering med interessante autoritære krefter og ideer. Et sted på veien har det gått glemmeboken at de europeiske demokratiene har måttet slåss på bare nevene for å overleve.

Statistikk viser at vi aldri har hatt det så bra. Men det er rart med det: Det koker av misnøye og kulturell tofrontskrig.

Arbeidervelgere flokker om politikere som med stor suksess fremmer heftig kulturkamp på vegne av den forbigåtte majoritetsbefolkningen. Deres trofaste mor er innvandringsspørsmålet. De høyrereaksjonære mener at alt som var bra er ødelagt av vidløftige sosiale eksperimenter. Mange har lav sosial status og fremstår klønete og bitre på sosiale medier.

Les også: Hva er egentlig galt med Trump?

Fra venstrehold er tilsvaret rasende identitetspolitikk på vegne av andre grupper enn majoritetsbefolkningen, som de gjerne oppfatter som dum og vulgær, og derfor eventuelt er litt flaue over å være del av. De har som oftest studiepoeng og mener seg å ha et moralsk ansvar for å luke i bedet og skape en ny, ordnet verden som bare ser fremover. Mye av jobben gjøres på internett. Eller i bibliotekstyrer. Litt for mange steder krever studenter at universitetene avlyser forelesninger som oppfattes som genusspesifikke eller høyreorienterte. Dekaner og professorer river seg i håret.

I konfliktens malstrøm har det oppstått en surrealistisk forvandling, der de unge roper etter mer konformitet og de gamle ønsker revolt. De hauser hverandre opp og kakofonien sprer seg som ringer i vannet. Første steg er å føle på egen elendighet og at noen har forårsaket denne. Neste steg er å finne ut hvem sin feil det er (det er ikke dem selv). Så skal man ut og ta de som har forårsaket den, for så å føle seg bedre. Valget av Donald Trump er det foreløpige bunnpunktet i denne utviklingen. Det er ikke til å kimse av.

Mange orker ikke lenger å være klar over hvilken katastrofe verdens – enn så lenge –fremste stormakt har rotet seg inn i. Få republikanerne har droppet ut av vanviddet. En teori er at partiet – med Trump som nyttig idiot – driver med to ting som utfyller hverandre. Den første er ren utmattelsesstrategi: Det kommer så mye galskap fra Trump at folk etter hvert ikke orker å forholde seg til det. Det merkes. Folk er møkklei av Trump, og det er jo i seg selv ganske vanvittig. Den andre er å koke frosken. Legger du en frosk i kaldt vann vil den svømme rundt og ikke merke at den blir kokt – før det er for sent.

Et annet scenario er bare litt hyggeligere. Ifølge den konservative kommentatoren Charles Jay Sykes presses kadrene til å slutte rekkene om Trump, i stedet for å stille ham til ansvar: «De pleide en alligator i badekaret», skriver Sykes: «Nå har den blitt stor, den er sluppet løs, den er fremdeles rasende og republikanerne slåss over hvem som skal spises sist.»

Les videre: Vi må skrive om Donald Trump

Ifølge Pew mener nesten halvparten av republikanske og demokratiske velgere at den andre part utgjør en fare for nasjonen. Forskere kaller det «affektiv polarisering» (affeksjon er nesten det samme som følelser). Den går dypt inn i sivilsamfunnet: Hvem man vil kjøpe varer av og hvem man vil jobbe med eller ansette i en bedrift. En tredjedel av demokrater og rundt halvparten av republikanerne ville blitt svært opprørt dersom ungene deres giftet seg med en fra motsatt side. Det er følelser vel så mye som politikk som styrer folks aversjon mot hverandre. Det passer som hånd i hanske med en utvikling der mantraet synes å være: Det jeg føler er sant og nåde den som tråkker på sannheten min. Amerikanske statsvitere mener den største konsekvensen av affektiv polarisering er i Washington. Republikanere og demokrater liker ikke hverandre og stoler ikke på hverandre. Det moderate sjaltes ut av det politiske etablissementet til fordel for demagogisk valuta. Republikanerne er klart verst, men demokratene blir også fanget av spillet.

Slik kommer fascismen til USA, skrev Robert Kagan i Washington Post. Forutsetningene ligger til rette for autokrati i Amerika, lød det fra David Frum i The Atlantic. Ingen av dem er liberale pusekatter.

For de som fremdeles måtte sørge over Sovjetunionens sammenbrudd er Putin og kleptokratiet hans en trøst. En ny og høyrenasjonal variant av det gamle har vokst seg stor og sterk, noe som har fått de politiske ytterkantene til å forenes i beundring.

Det er ingen som riktig vet hvor Putins digitale og økonomiske tentakler har funnet veien. Inntrykket er at de er over alt, kanskje også i Det hvite hus. Hvem vet? Slik de hissigste kulturkrigerne på høyresiden betrakter Putin er han den vestlige sivilisasjonens redningsmann og de får hjelp til takk.

Det er ikke lenge siden informasjonsteknologien var Guds gave til menneskeheten. I dag har den blitt Guds gave til folk, regimer og ideologer som ønsker kaos og en verden i brann. Uten felles sannheter kan vi heller ikke stole på hverandre. Uten tillit, ingen orden, uten orden, intet demokrati.

Les videre: Anne Applebaum – Nyfascistene i Polen

I Ungarn og Polen erklærer statslederne krig mot den liberale orden. Maktfordelingsprinsippet plukkes møysommelig fra hverandre. I Warszawa demonstrerte 60 000 mer eller mindre høyreradikale. Innenriksminister Mariusz Blaszczak kalte det «et vakkert syn». Utviklingen i de to landene er som en manual på de høyrereaksjonære som styrker seg i hele den vestlige verden, for sangen er stort sett den samme: Vi mot røkla, den sterke leders etos, majoritetstyranni, patriotisk kulturkamp og en ny fremtid basert på Gud, arbeid, hjem, familie, helse og orden: Alt var mye bedre før! I Tyskland er de samme kreftene opptatt av å formidle en forskjønnet utgave av den tyske krigsinnsatsen under andre verdenskrig.

Hvor vil alt dette ende til slutt?

Vi setter vår lit til institusjonene. Om offentligheten går av skaftet vil fornuften og prinsippene korrigere. Men historien har vist at også opportunisme og feighet trumfer. Det er mange som har vært, og er, villige til å administrere det utenkelige. Regn ikke med at kontorene vil stå tomme om det verste skulle skje. Nye tanker skal tenkes. Flinke jurister vil formulere nye lover. Selv om ingen blir frikjent, vil dommerens kappe være den samme som før. Friske pensum vil skrives av villige akademikere og de skal predikes fra høyskolenes katetre.

Men det er ikke gitt at det går nedenom og hjem. Sky derfor de radikale og slutt opp om de moderate, selv om de kan virke dumme. La ikke bunnen falle ut av sentrum, for da sager vi over den tynne greina vi sitter på. La derfor aldri makten tilfalle rabulister, hensynsløse og intolerante.

Vi må høre litt på hva andre har å si, særlig på nettet. Men fremfor alt: Det er ikke så lenge siden vi kom ganske godt overens. Kulturkrig er borgerkrig uten våpen. Derfor skal vi slutte å være kulturkrigere.

Da kan det gå. Men husk: Fremfor oss troner alle apokalypsenes mor. Før eller siden skal vi alle kokes av sola.

Her kan du lese mer om