Bygda, biografen og poeten

MENINGER

ULVIK POESIFESTIVAL (VG) Han så ut som ingenting, der han iblant streifet langs bygdeveiene. Ensom ungkar. Einstøing. Tvangsinnlagt hadde han vært. Da han nærmet seg 60 år, hyllet Norge ham som den store dikteren. Først etter det ble han stor i sin hjembygd.

kommentar
Publisert:

Var det slik? Forsto ikke bygda Ulvik hvilket dikterisk talent den hadde i sin midte, i lyrikeren Olav H. Hauge? Har hans biograf, Knut Olav Åmås, rett når han sier at det tok lang tid før han ble anerkjent av sine egne?

Verdenslyrikken

Olav H. Hauge (1908-1994) har stått i sentrum i tre dager, på Ulvik poesifestival, arrangert for tredje gang. På nesten førti ulike arrangementer har bygdefolket troppet opp, sittet i trapper og stått, i dirrende luft. Også mange tilreisende har kommet for å lytte til Hauges ord, som har blitt tolket, lest, satt musikk til, av etablerte skuespillere og bygdas barn og ungdom. Omkring 2000 billetter er solgt til festivalen, i en kommune med 1248 sjeler.

Det hersker ingen tvil: Olav H. Hauge er i dag like respektert i hjembygda Ulvik som i landet for øvrig og ute i verden: Hauges dikt er oversatt til 24 språk.

Som lyrikeren Jan Erik Vold, årets Hauge-foreleser, uttrykte det i en gnistrende klokketime lørdag morgen: «Med Olav H. Hauge har Ulvik blitt et navn i verdenslyrikken.»

Folk i bygda i dag er stolt av Olav H. Hauge. Huset hans på Rossvoll står der med boksamlingen på 5000 bind og frukthagen omkring, og familien og kommunen er i dialog om dikterhjemmets fremtid. I skolen brukes Hauges dikt og språk aktivt som ressurs i undervisningen, ved lesing, dramatisering, til musikk.

Tvetydighet

Knut Olav Åmås vedgår at han startet arbeidet med biografien om Olav H. Hauge inspirert av bygdedyret til Ingar Sletten Kolloen, bygdedyret som herjet med Tor Jonsson.

- Men dette med bygdedyret stemmer ikke i tilfellet Ulvik, sier Åmås.

- Olav H. Hauge ble et hverdagsmenneske som fant seg til rette i bygda. Men han var tvetydig til å det å bo og leve i et lite samfunn.

I biografien «Mitt liv var draum» gjentas flere ganger at Hauge selv var ambivalent til sin hjembygd. Han trivdes der, han hadde sitt hus, sin gård, sin frukthage. Men han ønsket seg nok også, iblant, et annet liv.

I hjembygda hadde de folkelige visesmedene forrang. Et vektig argument lokalt mot Hauge var at hans dikt var så lite sangbare.

- Ulvik anerkjente ham ikke før det var trygt å gjøre det, sier Åmås. Og da er vi kommet til 1970-tallet. Unntak finnes selvsagt, det var gode venner som hjalp ham med å levere manuskript til forlaget.

Distanse

Hva er så forholdet mellom biografen og bygda? Knut Olav Åmås, født 1968, har aldri hatt noe personlig forhold til Hauge, ut over gymnasundervisningen i Odda og avislesing. Det finnes flere litterater som nok kunne tenkt seg å skrive denne biografien, men så ble det denne unge idéhistorikeren. Åmås har besøkt Ulvik seks ganger. Han har snakket med noen få som kjente Hauge godt, men ikke med alle.

Her finnes mange i bygda som sitter med detaljkunnskap og småplukk langs Hauges vei, som Åmås har valgt bort. Biografen har ønsket og gjennomført distanse til Ulvik, før, under og etterpå.

Åmås har ofte uttrykt skepsis til det han kaller rot-metafysikken: at man kommer fra et sted med hud og hår. Åmås' prosjekt i biografien har vært å løfte frem det litterære mennesket Hauge, løfte ham ut av hverdagen, vise litteraturens overskridende kraft.

Jan Erik Vold sluttet seg til dette da han selv på poesifestivalen understreket det universelle ved Hauges diktning - ja, som et levende bidrag til verdenslyrikken.

Slik sett har den nye biografien om lyrikeren Hauge brakt bygdas og Norges allmenne kunnskap mange steg framover. Knut Olav Åmås selv ble møtt ved varme under sitt åpningsforedrag på festivalen. Tilknappet kan han virke, biografen, men han kan umulig ha unngått å ta til seg anerkjennelsen og respekten for arbeidet.

Det tok tiår for dikteren å bli kar i Bygde-Norge. For biografen kom responsen umiddelbart.