RETTIGHETER: – Vi har fortsatt en jobb å gjøre, også i alle de ukene det ikke er Pride , skriver Anniken Sørlie og Mathilde Mehren.
RETTIGHETER: – Vi har fortsatt en jobb å gjøre, også i alle de ukene det ikke er Pride , skriver Anniken Sørlie og Mathilde Mehren. Foto: Terje Bringedal

Ikke glem T-en i LHBTI!

MENINGER

Det er behov for en holdningsendring for å sikre at også transpersoner opplever sine menneskerettigheter i hverdagen.

debatt
Publisert:

ANNIKEN SØRLIE, seniorrådgiver Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter
MATHILDE MEHREN, praktikant Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Vi er akkurat ferdige med Pride – en feiring av alle former for kjærlighet, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Feiringen synliggjør LHBTI-personer (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønn) og bidrar til å fremme deres rettigheter. I løpet av de siste 40 årene har vi beveget oss fra et samfunn der homofili var ulovlig og en psykiatrisk diagnose til et samfunn der homofile har diskrimineringsvern.

Altfor lenge etterpå, først de siste 15 årene, ser vi den samme utviklingen for transpersoner. Et sentralt spørsmål har vært om personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og som ønsker å endre juridisk kjønn, har en rett til det. En avklaring av dette spørsmålet kom i en sak fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), i saken Christine Goodwin mot Storbritannia fra 2002. Her konkluderte domstolen med at staten har en plikt til å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Etter Goodwin-saken fulgte flere viktige avgjørelser om hvilke vilkår som kan stilles før noen skal ha anledning til å endre sitt kjønn juridisk.

Fra 1970-tallet av ga forvaltningspraksis i Norge adgang til å endre juridisk kjønn, men på strenge vilkår. Personer som ønsket å endre juridisk kjønn måtte ha diagnosen transseksualisme og gjennomgå kjønnsbekreftende behandling - noe som innebar irreversibel sterilisering. Transpersoner fikk rett til å endre juridisk kjønn, men vilkårene gjorde at mange gjennomgikk medisinsk behandling de ikke ønsket. Andre som ikke fikk tilgang til kjønnsbekreftende behandling, eller ikke ønsket eller av medisinske grunner ikke kunne gjennomgå behandlingen, hadde ingen mulighet til å endre juridisk kjønn. I 2014 slo Likestillings- og diskrimineringsombudet fast at praksisen var i strid med forbudet mot diskriminering. To år senere, i 2016 ble de medisinske vilkårene opphevet da lov om endring av juridisk kjønn ble vedtatt. Etter denne loven stilles det ikke lenger vilkår om medisinsk behandling. I tillegg gir loven barn mellom seks og 16 år mulighet til å endre juridisk kjønn dersom minst en av foreldrene samtykker. 

Medisinske vilkår for endring av juridisk kjønn har også et spørsmål som er blitt behandlet av EMD. I saken A.P., Garçon og Nicot mot Frankrike fra 2017 konkluderte EMD med at det er i strid med retten til privatliv i EMK artikkel 8 å stille sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn. Domstolen understreket at vilkår om sterilisering for å endre juridisk kjønn stiller transpersoner overfor et umulig valg – enten å gjennomgå sterilisering mot sin vilje og slik oppnå juridisk anerkjennelse, eller ikke å gjennomgå sterilisering og dermed ikke oppnå juridisk anerkjennelse. Uansett hva man velger, griper det inn i personens rett til fysisk integritet.

Det foreløpig siste leddet i utviklingen av beskyttelse for transpersoner er WHOs beslutning om å fjerne transseksualisme som en psykiatrisk diagnose. I den nyeste versjonen av den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, ICD-11, er transseksualisme erstattet med kjønnsinkongruens og plassert i kapittelet om seksuell helse. Endringen speiler beslutningen om å «friskmelde» homofile, og feires av transpersoner og støttespillere verden over. Endringen kommer over 40 år etter at homofili ble fjernet som en diagnose i Norge.

En fersk undersøkelse fra Bufdir om holdninger til LHBTI- personer viser at det er et stykke igjen før den rettslige likebehandling transpersoner har oppnådd speiles av en reell likebehandling eller likeoppfatning i befolkningen. Selv om folk blir stadig mer positive til å ha et samfunn der LHBTI-personer kan være åpne, viser tall fra Bufdir at mange fortsatt er negative til transpersoner. Hele 8 % «grøsser» ved tanken på transpersoner, og så mange som 20 % ville vært ukomfortable med en statsminister som er transperson.

Det er en menneskerett å leve med den kjønnsidentiteten man ønsker. Rettslig sett er vi kommet et godt stykke for å ivareta denne rettigheten, men det er behov for en holdningsendring for å sikre at rettigheten også er en som transpersoner opplever i hverdagen. Vi har fortsatt en jobb å gjøre – også i alle de ukene det ikke er Pride – både når det gjelder holdninger og andre samfunnsskapte barrierer.

Her kan du lese mer om