KLASSIKER: Det blir sagt så mye rart om svenskene om dagen, men de har i det minste laget verdens beste julefilm, nemlig «Karl Bertil Jonssons Jul», skriver Bård Larsen. Her fra et julehefte i 2012, basert på fortellingen. Foto: ESPEN BRAATA VG

Debatt

«Men det er jo min tallerken!»

Enkelte av oss får fremdeles noe religiøst i blikket når julen nærmer seg. Vi minnes den tid da høytiden fortsatt ble feiret til minne om Kristi fødsel.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i Civita

Omtrent disse ordene ble skrevet av humoristen Tage Danielsson for mer enn 50 år siden. Den gang som nå var det mange som mente at mye var bedre før. Men er det ikke slik at det meste i dag forandrer seg mye fortere enn det gjorde i gamle dager?

Bård Larsen.

Jula senker seg fremdeles over landet, men noe har skjedd.

Fra Marienlyst ringes julen inn av ungdom fra Grünerløkka med tatoveringer. Det lages ribbesvor fra økologisk gris og mannfolk strikker julekuler.

Jula er selvsagt også et spørsmål om penger. Og fråtsing. Folk drar sine kredittkort i lutter glede over å glede andre og sine fordringshavere. Handelsstanden feirer fra medio september til langt over nyttårsaften.

Ønskelister til våre nærmeste blir naturlig nok mer moderne. De er utførlige, dyre og nøye spesifiserte.

Likefullt er eventyr og fortellinger om slemme rike og snille fattige fremdeles noe av det som rører oss mest. Særlig fortellinger der de snille fattige ender opp med å arve hele eller halve kongeriker, selv om vi sjelden eller aldri får vite hva som skjedde med dem etterpå (hvordan går det med land som blir delt i to og halvparten overdratt til en oppkomling uten politisk erfaring?).

Les også: Mångsyslaren Hasse Alfredsson

Eventyrene og fortellingene er ikke særlig marxistiske, men heller filantropiske. Forholdet mellom moral og kapital, eller kapital og umoral – struktur eller altruisme, utfordres og belyses.

Er det slemt å være rik i seg selv, gjør penger oss til dårlige mennesker, eller er det slik at pengene sitter hos feil rikinger?

Det er i Sverige det skjer. Svenskene kan virkelig jul. Det synes i alle fall noen litt oppe i åra som vokste opp med jul på svensk TV – den gang norsk fjernsyn så ut til å være i svart-hvitt selv om det var i farger.

I Sverige har julebloggere og designere lenge vært opptatt opptatt av å kopiere det overdådige juleselskapet i Ingemar Bergmans ikoniske film og TV-serie «Fanny og Aleksander» (1982). I år har det tradisjonsrike og juleglade varemagasinet Nordiska Kompaniet (NK) viet sin alltid imponerende vindusutstilling til dette juleselskapet. Men det er alltid noen som skal protestere. For eksempel forfatteren Kristofer Ahlström. Han mener at Bergmans juleselskap er et skrekk-kabinett fra gamle dager. I iveren etter å idealisere et nasjonalromantisk juleevangelium har NKs stab helt lukket øynene for hva «Fanny och Alexander» står for, mener Ahlström.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det Bergman ville vise oss var jo borgerskapets fasade, mener Ahlström. Ser man bare litt nærmere er det råttenskap og kvinneundertrykkelse som rår: Det er bare mennene som skravler og som får synge viser til pjolteren: De trakasserer sine koner («Varför gifte jag mig med dig? Du är ful, fattig, ofruktsam!»), mens en annen patriark uten blygsel kurtiserer og tafser på tjenestepikene («Vilka bröst du har, mitt barn! Du gör mig galen!»).

Det er en ren og skjær #metoo-jul som pågår, tordner Ahlström.

«Fanny og Alexander» er altså ingen idealisert og romantisk julefortelling, for å si det forsiktig. Men for mange er den kanskje en mer realistisk fremstilling enn mange andre julefortellinger. Julen er høytiden hvor folk må tilbringe tid sammen med folk man egentlig ikke liker. For eksempel har ikke så få familier en onkel til bords. En som kan fikse alt og forstår alt, som snøvler i drammeglasset, mangler sosiale antenner og som har lyst til å være et helt annet sted, kanskje for å telle sine penger?

I «Fanny og Alexander» kaster en sånn type julepynten i veggen på julaften: «Och i morgon måste man gå på den där förbannade julottan... Bara tvång – överallt tvång!» Ahlström sammenligner ham med Ebenezer Scrooge.

Men så var det dette med Scrooge da… Hvem var denne figuren Charles Dickens skrev om i «En julefortelling?» Dickens selv var en kjendis i samtiden, kjent for å være en ganske selvrettferdig og pompøs herre (ikke helt ulik vår egen Ibsen som spradet rundt i Kristianias gater med utmerkelser på jakken som han hadde kjøpt i København).

Etter å ha holdt et kåseri foran en betydningsfull forsamling i Edinburgh, spaserte Dickens gjennom kirkegården Canongate Kirk og kom over en gravstein: «Her hviler Ebenezer Lennox Scroggie – meal man». Meal man refererte til Lennox Scroggies virke som korn- og matforhandler. Ifølge Dickens egne dagbøker oppfattet han meal (mat, måltid) til å være mean (slem eller ond), og vips! så var selve inkarnasjonen på antijul født i Dickens kreative hjerne. Om Dickens virkelig leste inskripsjonen feil eller om kunsten ikke imiterte livet strides det om. Det var i alle fall her Dickens ble inspirert til å skrive om den ikonisk-gemene asosiale pietisten og gjerrigknarken Ebenezer Scrooge. Senere udødeliggjort av tegneserieskaperen Carl Barks i Disney-karakteren Onkel Skrue, kapitalisten som bader i pengebingen og ikke vil dele med noen. I motsetning til Dickens Scrooge blir jo Onkel Skrue aldri særlig snill til slutt.

Lite skulle virkelighetens Scrooge, altså Scroggie, vite om sitt lite flatterende ettermæle (hvordan kunne han kunne det, han var jo død?). Selv var han kjent i Edinburgh for å være en raus figur som elsket å stelle i stand fest til sin store venneflokk. Skjørtejeger og levemann var han også. Veldig urettferdig for Scroggie, for slem, rik eller gjerrig var han ikke. Så nådeløs kan altså julen være.

Det blir sagt så mye rart om svenskene om dagen, men de har i det minste laget verdens beste julefilm, nemlig «Karl-Bertil Jonssons Jul», etter et manus av den geniale, dog sosialistiske Tage Danielsson. Tegnefilmen er lagt til et snøkledd Stockholm en gang før krigen, den gang da de fattige var mye fattigere enn i dag og kapitalister til å kjenne igjen.

Les videre: Charter-Hilde elsker «Karl-Bertil Jonssons Jul»

Riksmanssønnen Karl-Bertil, som dagdrømmer om at han er Robin Hood, fikk som mange vet julejobb på postkontoret, der han knabbet de rikes julegaver og ga dem til de ubemidlede i Stockholms fattigkvarter. På julaften sitter Karl-Bertil hjemme hos sin ømme mor og den noe mindre ømme direktørfar Tyko Jonsson og koser seg med julefilm og gløgg, da de blir oppringt av tante Märtha. Hun lurer på hva de syntes om den håndmalte porselenstallerkenen hun hadde gitt dem. Den hadde de ikke sett noe til, for den hadde Karl-Bertil gitt en fattig. «Det var en härrans välsignelse at den inte kom fram», sa direktør Jonsson. Karl-Bertil bekjente derpå sine synder, med den naturlige følge at direktøren ble rasende: «Hva var det du sa, sa du! Är du inte klok!!?? Jag har närt en kommunist vid min barm!» Men du sa jo at du ikke ville ha tallerkenen, klynket Karl-Bertil. «Sa och sa! Det var ju MIN tallrik!»

Enden på historien er riktig rørende (og selve moralen i denne teksten): Karl-Bertil blir tvunget av Tyko rundt i byens rikmannskvarter for å tilstå at han har stjålet julegavene deres. Reaksjonene er ikke helt som forventet. Som når den sigarsvingende og korpulente byrådirektør H.K. Bergdahl utbryter: «Det var förbanne mig det finaste jag hört sedan jag konfirmerades!»

Slik skulle direktør Tyko bli riktig stolt over sin arving, og julefreden kunne endelig senke seg over familien Jonsson. Ingen vet hva det ble av Karl-Bertil, men sjansen er stor for at han ble en aktet mann med høy kulturell kapital i Stockholms finere kvarterer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder