SATTE SPOR: Skur 13 på Tjuvholmen er dekket av et 1300 kvadratmeter stort Pushwagner-maleri.
SATTE SPOR: Skur 13 på Tjuvholmen er dekket av et 1300 kvadratmeter stort Pushwagner-maleri. Foto: Junge, Heiko / NTB scanpix

En stor, liten kunstner

MENINGER

Den store, lille Hariton Pushwagner har vendt hjem til Mamma Spæjs. Noe sånt som han reinkarneres ikke hvert lysår.

debatt
Publisert: Oppdatert: 26.04.18 09:33

TORGRIM EGGEN, forfatter

Mot slutten av livet gikk Pushwagner hen og bosatte seg i sitt eget kunstverk. På Tjuvholmen, ekkoet av Soft City og bylandskapet i bildet Vertigo 23.

Der mellom science fiction-høyhusene hadde han galleriet sitt, og der var det vi møttes på en kafé sommeren for to år siden for å snakke om USA. Det lenge tapte hovedverket Soft City skulle utgis av prestisjeforlaget New York Review Books, med omslag og forord av den store amerikanske tegneseriekunstneren Chris Ware.

Stefan Stray, manageren til Push, var med. Han satte noe på bordet Push kunne pirke i. Spise kan man knapt kalle det. Push begynte samtalen med å kryssforhøre meg om sluttkapitlet i Salingers Catcher in the Rye. Sånt måtte man regne med.

Så forlot Stefan bordet et øyeblikk. Uten forvarsel knipset Push til meg noen tabletter. Han traff ikke godt, så to av dem trillet på gulvet.

– Hva er det for noe? spurte jeg.

– Amfetamin, sa han lavt.

I forfjamselsen tok jeg dem. Bedre jeg enn han, kanskje. Vi snakket mer om USA, kom inn på den planlagte reisen til New York. Forrige gang han var der, for 30 år siden, hadde han gått på Tom Wolfe på super’n, i hvit dress med handlevogn (pushwagen!). Det var ingen ende på alt bøkene hadde betydd for Push.

Så nesten hvisket 76-åringen: – Egentlig vil jeg helst slippe.

– Å dra til USA?

– Nei, alt sammen.

Så fikk han slippe til slutt. Å drasse rundt på den spede, men ødelagte kroppen kan ikke ha vært noen fest. Å bli så kjempestor som han ble de siste årene, uten å ha krefter til det, så ut til å være en pine. På 2010-tallet ble Pushwagner en hel industri: hyllet, omsvermet og overpriset. Han skapte ikke mer, bare gled rundt og kastet glans over sin egen merkevare, en slags utfrika Karl Lagerfeld på norsk.

Pushwagner var noe av en «song and dance man», en blanding av performance-kunstner og byoriginal. Sangstemmen var kanskje ikke all verden, men de som har sett ham som demonen på dansegulvet, på Waterfront, Head On og et utall andre steder han frekventerte, glemmer det aldri. De piruettene, og den sylskarpe rytmikken!

Du ser den i bildene hans. En naiv, tegneserieaktig strek er det troskyldige mediet for en avsindig rytmisk kompleksitet. Rytmene er ordnet i et svimlende sentralperspektiv, et mønster av menneskelig dårskap og håpløshet som strekker seg inn i evinneligheten.

En gang var han bare en begavet, men noe retningsløs tegner som het Terje Brofos. Gjenfødelsen begynte der åndslivets menn møtes, på herretoalettet på Kunstnernes Hus. Det var sent høsten 1968. Forfatteren Axel Jensen (som Terje hadde lest, men aldri møtt) henvendte seg til sidemannen: «Hvordan har du det?» Nei, det gikk ikke så greit. Det gjorde det ikke med Axel heller. Han hadde mistet troen på det han drev med, det klassisk borgerlige romanskriveriet. Fremtiden lå ikke der.

De to begynte å lage utkast til tegneserier sammen. Flukten fra Vurnak het det første.

Alle ideene var science fiction-preget, men ikke alle var dystopier. Mandrake og Lyn Gordon møtte Orwell og Huxley i intergalaktiske shoot-outs. Noen ganger dreide det seg vel så mye om frigjøring som om fengsler, og frigjøringen var av psykedelisk karakter. De levde som de lærte, som kaotiske samboere i flere perioder, og tidvis ble det så mye «free your mind» at omgivelsene reagerte. Som da Dagbladet hadde forskuttert mange episoder av tegneserieføljetongen «Doktor Fantastisk», og det langsomt demret for redaktørene at det de satte på trykk var tynt forkledd LSD-propaganda.

De to slapp senere aldri taket i bildene og ideene fra den gang. Axel Jensens comeback-roman Lul henger nøye sammen med Pushwagners Apokalypse-frise og bylandskapene i Soft City og En dag i familien Manns liv. Jensens fortellinger fra fremtidsbyen Oblidor ble illustrert av Push, som kalte Oblidor en blanding av Manhattan, Moskva «... og litt Grorud».

Mens apokalypse-frisen skildrer krigens og tyranniets helvetesmaskineri, forteller Soft City og den svart/hvit/rosa familiekrøniken hvordan vi vanlige massemennesker lever, som automater og forbrukere i en hypnotisk søvntilstand med åpne øyne. Dette er kjernen i hva Axel Jensen hentet fra sitt store forbilde, den georgiske magikeren og filosofen Georg Ivanovitsj Gurdjieff, som skal ha gått på barneskolen i Tblisi sammen med Josef Stalin. Guruens guru ble viktig også for Terje Brofos – kunstnernavnet hans er satt sammen av to figurer fra Gurdjieffs bok om Beelzebubs fortellinger til sin sønnesønn, utgitt året etter hans død i 1949. Der opptrer erkeenglene Hariton og Peshtvogner.

Push fikk kanskje alt i alt mer ut av samarbeidet enn Axel – Push døde som en rik mann – men begge betalte en altfor høy pris. Axel Jensen lå ti år til sengs med den irreversible muskelsykdommen ALS, og på samme tid svant Pushwagner hen i rusmisbruk og offentlig glemsel. Han hørte aldri hjemme i noe «kunstmiljø»; til det var han for kompromissløs, individualistisk og, muligens, gal. Han hadde en liten fanskare, primært i Oslo, som befant seg på utsiden av det etablerte kunstborgerskapet. Noen, men langtfra mange nok, kjøpte bildene hans for å støtte Push, vel vitende at pengene ble investert i rå selvdestruksjon. I dag er de også rike.

Bortsett fra, selvfølgelig, at vi er mye fattigere. Femti år etter maivåren i Paris, er alt som var artig med 1968 gått tapt. Det ble visst Soft City av oss likevel.

Her kan du lese mer om