Bjørn Chr. Rødal. Foto: PRIVAT

Debatt

Utfordring til en inkvisitor

Didrik Søderlind stempler meg som ekstremist i et innlegg i VG. Jeg har forståelse for dette. To som står langt fra hverandre ser begge en ekstremist i den andre.

BJØRN CHRISTIAN RØDAL, systemdynamiker, statsviter og samfunnsdebattant

Jeg anser meg selv som en sentrumsorientert nasjonalkonservativ. Jeg representerer det store flertallet i alle land som ønsker å bevare egen kultur. Reis til Nigeria, Japan eller Columbia og spør folk på gata der hvor mange av dem som ønsker å miste landet sitt til fremmede folk og kulturer. Du får ikke mange positive svar. Faktum er at Søderlind og hans like faktisk representerer en marginal del av befolkningen.

les også

Ytre høyre og ytre venstre omfavner de samme sterke mennene

Søderlind opptrer som en inkvisitor og minner meg om mentaliteten som lå bak den spanske inkvisisjonen. Det er aldri saken i seg selv eller hva man konkret sier som blir kritisert, men kun en opplisting av hvem man «assosierer» seg med. Søderlind og hans like tilhører et «presteskap» i norsk offentlighet som håndhever en uskreven regel om hvem som får lov til å snakke med hvem og henger ut «kjettere» når de møtes til en kopp kaffe.

Hvis man tenker seg litt om så er det faktisk drøyt at en privat kaffeprat mellom personer med forskjellig politisk bakgrunn blir gjort til sak i en av landets største aviser. Da vi tok bildet av oss sammen så spøkte vi med at nettopp dette kom til å skje. Det er nesten latterlig hvor forutsigbart dette «presteskapet» som Søderlind er en del av er.

Jeg har lært av hedersmannen og fredsforskeren Johan Galtung at fred krever at man er villig til å snakke med alle parter i en konflikt, inkludert de som også er såkalt «ekstreme». Derfor er jeg villig til å snakke med alle ytterliggående, inkludert Didrik Søderlind. Men det er vanskelig å få slike typer som Søderlind i dialog.

les også

Carl I. Hagens russiske eventyr

De bruker all sin tid og energi på å ikke snakke om reelle problemer som vårt samfunn nå står ovenfor, og de vil ikke snakke om misnøyen og fremmedgjøringen blant vanlige nordmenn som kommer fra disse problemene.

Det å komme med realistiske og virkelighetsorienterte løsninger er definert av «presteskapet» som «radikalt» eller «ekstremt» og er dermed kjetteri mot den politisk korrekte dogme.

Det de mye heller vil snakke om er hvem som tar en kaffe sammen og diskuterer disse seriøse samfunnsutfordringene på tvers av politisk bakgrunn. De vil mye heller tie ihjel denne viktige samfunnsdebatten ved å peke ut «kjettere».

Galtungs mantra er at fred starter med dialog på tvers av gamle skillelinjer, og dette tror jeg fullt og helt på. Derfor inviterer jeg han gjerne til dialog hvor man kan søke løsninger som gjør at vi alle kan leve sammen i fordragelighet. Hvis Søderlind og «presteskapets» intellektuelle arroganse mot vanlige folk får fortsette så vil vi få en tilspisset konflikt og økt polarisering av samfunnet.

les også

Dieselopprør vs. klimakamp

Opprøret i Frankrike er etter mitt syn et resultat av denne intellektuelle arrogansen og er bare en smakebit på hva som er i vente hvis vi som samfunn ikke snart endrer kurs.

Den store ideologiske skillelinjen går i dag ikke mellom høyre og venstre i økonomisk eller sosial politikk, men på kulturell lokal identitet versus sentralisering av makt utenfor nasjonalstaten og åpne grenser som visker ut urbefolkningers særtrekk.

Jeg er overbevist om at dersom Søderlind hadde vært villig til å ta i bruk Galtungs «radikale» metode for fred kunne vi sammen tatt et steg nærmere en felles virkelighetsforståelse og en visjon om et samfunn vi begge kan leve med. Utfordringen er herved sendt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder