Det hellige som nekter å forsvinne

I påsken hjelper kirken den enkelte med å tolke sine religiøse erfaringer. Likevel vil det alltid være noe som forblir gåtefullt og ugjennomsiktig i møte med det hellige.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg husker det godt. Øyeblikket da jeg for første gang så maleriet «Kristus Forløseren» av den store ikonmaleren Andrej Rubljov. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk en opplevelse av noe hinsides, at noe befant seg utenfor tid og rom, at noe var evig. Plutselig så jeg denne mannen fra Nasaret i et nytt lys. Erfaringen var berusende. Det var som om ikonet betraktet meg og ikke motsatt, og jeg opplevde at jeg var i berøring med noe hellig.

Jeg tror mange i vår tid lengter etter noe som transcenderer vår tilværelse. Erfaringer av det hellige er ikke forbeholdt de religiøse. Også sekulære mennesker synes å bli tiltrukket av noe som overgår ens egen fatteevne. Mange av oss har opplevd slike øyeblikk, en fornemmelse av at noe opprettholder tilværelsen, at noe gir den liv og mening.

Det kan selvsagt være vanskelig å si eksakt hva dette noe er. Å definere det hellige er en vanskelig øvelse. Likevel finnes det noen vesentlige trekk ved fenomenet. Flere har tatt til orde for at det hellige er noe av religionens essens, dens kjerne så å si, som manifesterer seg som noe annet eller som noe mer. Det hellige er noe gåtefullt og samtidig noe nærværende, noe fremmed og fortrolig – og vekker en følelse av undring hos mange.

Flere forskere i dag hevder at religionens tilbakegang er avløst av dens gjenkomst. Dette ser vi i kunsten, i filosofien og i populærkulturen. Spor av det hellige, som innebærer en erfaring av noe mer og noe annet, synes å ha aktualitet også i vår tid. Innenfor kristendommen er det avgjørende å ikke bare forankre slike spor av det hellige i abstrakte læresetninger, men i en levende erfaring.

Religiøse ritualer er ofte bærere av noe hellig. På mange måter kan vi si at erfaringer av det hellige er selve råmaterialet i religiøse symboler og handlinger. Disse kan oppleves som gjennomgripende for den enkelte, og gi tilværelsen et løft, en ny verdi og en dypere mening. I møte med ulykker, lidelse og smerte finner vi spor av dette. Flere gir uttrykk for sin sorg gjennom gamle og nye symboler, og ofte kan et møte med for eksempel kirkerommet skape en dypere dimensjon i tilværelsen – nettopp i slike vanskelige situasjoner.

Katolske kirker vektlegger denne dimensjonen, hvor mennesker kan nærme seg det utilnærmelige på en ordløs og undrende måte. I kirkerommet eller i møte med et vakkert ikon – eller ved å lytte til mektig musikk, kan den enkelte møte det hellige med en respons som er dypt fortrolig.

I påsken kommer dette særlig til uttrykk. Denne tiden var fra gammelt av selve dåpsdagen i kirken, hvor dåpskandidatene ble innlemmet i Guds store, hellige rike. Forberedelsene var ofte krevende og omfattende, og kunne vare i opptil tre år, før man påskenatt var rede til å motta det hellige dåpssakramentet. Den symbolske verdien i dåpen var kompleks og flerfoldig. Vannet, for eksempel, ble sett på som både truende, rensende og fornyende.

Kirkens formidling av vannsymbolikken ble knyttet an til hendelser i Det gamle testamentet, hvor Gud befridde israelsfolket fra slaveriet og ga dem nytt liv gjennom Sivhavet. Denne frigjøringsteksten fra 2. mosebok er derfor fremdeles sentral i påskenattslesningene. Vannet ble sett på som inngangen til det lovede land, og slike hendelser fra Det gamle testamentet ble nå forstått i lys av det som skjer i dåpen.

Dåpen ble derfor tett knyttet til påsken – hvor det fortærende og det livgivende ved vannet ble tematisert. Død og oppstandelse. Fortvilelse og håp. Mørke og lys. For kirken var denne tenkningen rundt vannet likevel mer enn bare ritualer og symboler. Den bar i seg noe hellig. Det dåpen fremstilte, med alle sine tilknytningspunkter, var også det dåpen virket. Tanken var at det dåpen forestiller, er også det dåpen gjør. Dens dypere innhold var noe mer enn det øyet kunne se. Den tidlige kirken skjelnet derfor ikke, slik vi ofte gjør, mellom form og innhold. Dåpen er det dåpen gjør, en overgang fra død til liv.

Forholdet mellom påskefeiringen og dåpssakramentet finner vi spor av også i dag, og flere kirker døper barn og voksne i denne perioden. Kirken hjelper mennesker til å tolke sine erfaringer av den hellige dåpen med begreper og språk, slik at den ikke bare blir taus og blind, men skaper liv og takknemlighet hos den enkelte.

Gjennom gudstjenestefeiringen, liturgien, poesien og musikken, blir slike erfaringer utdypet og forsterket. Kirken er likevel oppmerksom på at et møte med det hellige alltid vil inneholde flere betydningsnivåer, som vanskelig lar seg fange i ord og begreper alene. Uansett forklaringer og ritualer, vil det alltid være noe av det hellige som forblir gåtefullt og ugjennomsiktig.

Kanskje var det derfor mitt møte med Rubljovs ikon ble så spesielt. Jeg fikk en erfaring av noe gåtefullt, noe guddommelig, ja, noe hellig. Eller kanskje var det bare en psykologisk sinnsstemning som spilte meg et puss. Jeg vet ikke, men opplevelsen satte dype spor og gjorde noe med meg.

God påske.