Snurr film, Raymond!

Oslo kommune må ta nasjonalt kulturpolitisk ansvar og åpne kinoene sine. Det haster! Hilsen oss i resten av landet.

CLARISSA BERGH, kinosjef, Lillehammer

Siden 10. november 2020 har kinoene i Oslo vært nedstengt grunnet lokale smitteverntiltak. Beslutningen har ikke vært ukontroversiell, siden de nasjonale retningslinjene fortsatt tilsier at dersom man har et lokale med fastmonterte seter, kan man ta imot inntil 200 personer på kulturarrangementer.

Byrådslederen i landet største by må selvfølgelig få lov til å gjøre det han mener er rett for byen sin. Men er Raymond Johansen klar over at linja han kjører overfor kinoene i Oslo ikke bare får konsekvenser der, men for hele landet?

Slik er det nemlig: Så lenge kinoene i Oslo ikke får åpne, er det ingen av de internasjonale filmene som får premiere i andre deler av landet heller. Hele 2020 var preget av flytting av store titler, og når vi nå endelig kunne fått dem – for eksempel «Wonderwoman ‘84» som skulle få premiere 15. januar, stopper det hele opp igjen.

Grunnen? Nedstengingen i Oslo. Jo lenger kinoene er uten store filmer, desto vanskeligere vil det bli å få en hel bransje på beina igjen – en bransje som sysselsetter 1600 personer i Norge. Norske kinoer har tapt millioner av kroner – og mange av oss har heller ikke fått kompensasjon, i motsetning til hva kinoene har fått i Oslo.

Dersom Raymond Johansen vil nekte folk å drikke øl på byen etter klokka 22, påvirker ikke det utelivsbransjen i Sandefjord. Dersom Raymond Johansen stenger hovedstadens konsertlokaler, betyr ikke det at konserter i Svolvær må avlyses.

Kinodrift, derimot, skiller seg vesentlig fra nær sagt alle andre former for kulturarrangementer ved at så mye av distribusjonleddet forholder seg til hva som skjer i de største byene våre.  

Enda mer fortvilende er det derfor, at disse lokale Oslo-tiltakene – som resten av landet nå lider under – i tillegg har begrenset effekt. Det finnes lite eller ingen smitte å spore fra kinoer, verken i Norge eller i resten av verden. Grunnen antas å være at vi snakker om store, godt ventilerte lokaler, der alle sitter stille og ser i samme retning. Med billettsystemer som håndtere nødvendig avstand, trenger heller ingen å bli hverandres nærkontakter.

I vår lille by er kinoen derfor åpen. Sammenligner man Oslo med byer som har kinoer som er åpne, er det slett ikke slik at smittetrykket er høyere der hvor kinoer og andre kulturarrangement gjennomføres. Det finnes ingenting som indikerer at folk som kan gå på arrangementer hvor smittevernet er svært grundig ivaretatt blir mer smittet enn andre – kanskje tvert imot?

Kanskje er det heller sånn at folk som får gå ut og få et helt nødvendig avbrekk fra følelsen av å være innelåst nettopp ikke trenger å søke sammen hjemme hos hverandre? For hvor er det det ser ut som om flest blir smittet? I hvert fall ikke på kino.

Fra en liten, men aktiv filmby 19 mil nord for Raymond Johansens kontor, er derfor oppfordringen denne: Oslo bør snarest ta sitt nasjonale, kulturpolitiske ansvar og sørge for å åpne kinoene sine. Ikke bare for egne innbyggeres skyld, men også for en hel bransjes overlevelse.