Kommentar

Trygdeskandalens kjerne

Hvordan kunne daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm innføre EUs nye trygdeforordning i norsk rett - og samtidig beholde den norske loven som sa det stikk motsatte?

Det var i 2012 det skjedde. EUs trygdeforordning fra 2004 ble tatt inn i det norske lovverket. Den skulle erstatte en tidligere EU-forordning som var langt mer ordrik - og mer komplisert. Den nye var ment som en forenkling fra EUs side.

Det var en kjent sak allerede den gangen at EØS-regelverket, som hviler på EUs fire friheter, overstyrte norsk lov: Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og mennesker. Dette var ikke noe nytt. Slik hadde det vært siden 1994, da Norge gikk inn i EØS-avtalen. Med den nye forordningen fra EU ble det enda klarere, også på trygdeområdet. Dette var en anledning til å gjøre det krystallklart - en gang for alle.

Direkte motstrid

Aps Hanne Bjurstrøm var arbeidsminister i den rødgrønne regjeringen. Hun benyttet seg ikke av denne anledningen. Tvert om. Folketrygdloven, som regulerer hele det kompliserte og omfattende trygdesystemet vårt, ble på de avgjørende punktene stående som den var.

Tidligere arbeidsminister - nå likestillings-og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm hadde ansvaret da EUs nye trygdeforordning ble del av norsk rett i 2012 Foto: Therese Alice Sanne

Når du slår opp i den store, røde boka, Norges lover, står det fortsatt i kapittelet om sykepenger: «Det er et vilkår for rett til sykepenger at medlemmet oppholder seg i Norge». Og videre: «Etter søknad kan et medlem også ellers få sykepenger i en begrenset periode under opphold i utlandet.» De samme formuleringene finner vi i kapitlene om blant annet pleiepenger og arbeidsavklaringspenger.

Disse bestemmelsene er i direkte motstrid med trygdeforordningen fra EU. Her er det ikke snakk om å balansere eller harmonere to ulike bestemmelser mot hverandre. De to er uforenelige. Ingen kan på samme tid både få lov til og ikke få lov til å reise til et annet EØS-land med trygden sin. Derfor er det uforståelig at ikke Bjurstrøms departement under hennes ledelse endret den norske lovteksten i tråd med den nye forordningen fra EU. Så langt jeg kan se, er det ikke engang noen tydelige henvisninger til EØS-regelverket i dagens trygdelov.

Et selvstendig ansvar

Med for eksempel utlendingsloven er det anderledes. Her er det et særskilt kapittel om utlendinger fra EØS-området. I selve den store røde lovboken. Ingen trenger å lete opp noen egne direktiver eller forordninger for å bli minnet om at det gjelder egne regler for borgere innenfor EØS-området. Om at de fire friheter har betydning for lovene som regulerer utlendingers adgang til Norge.

Den store røde boken - Norges lover Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Det er ingen unnskyldning for noen av de andre sentrale aktørene i den pågående trygdeskandalen, at selve lovteksten i folketrygdloven er feil. Når politijurister beslutter å tiltale en person for trygdesvindel, har de et selvstendig ansvar for å sørge for at jusen stemmer. Dommerne må passe på at ingen dømmes uten at loven gir grunnlag for det. Mens forsvarernes viktigste oppgave, selve funksjonen deres, er å lete etter alt som kan vise at deres klient er uskyldig.

Derfor er det useriøst når enkelte advokater nå skylder på manglende ressurser og lave salærer som forklaring på at de ikke har gjort jobben sin. Påtar de seg et forsvareroppdrag, må de fullføre oppgaven. Advokater kan ikke la uskyldige mennesker gå i fengsel fordi de mener de har fått for lite betalt. Da må de heller si nei til oppdraget.

Et sentralt spørsmål i trygdeskandalen er hvordan så mange kvalifiserte jurister, i alle etater, kunne overse EØS-avtalens innvirkning på norsk trygderett. Det er i seg selv uforståelig. Da professor Grete Brochmann kom med sitt utvalgsarbeid i 2011, om innvandringens påvirkning på den norske velferdsstaten, sto spørsmålet om trygdeeksport sentralt.

Trygdemisbruk og trygdeeksport

Ingen som fulgte debatten den gangen, kunne være i tvil om at EØS-borgere, både nordmenn og andre, fritt kunne ta med seg flere norske trygdeytelser til andre EØS-land. Dette var bakgrunnen for at Brochmann-utvalget foreslo å vri mer av velferden over fra kontantytelser til tjenester, der dette er mulig.

Det er bred enighet blant norske politikere om å begrense både trygdemisbruk og trygdeeksport. Det handler om tilliten til velferdsordningene, og om oppslutningen om dem blant folk flest. Spørsmålet er hvordan Norge, innenfor de rammene EØS-avtalen legger, både kan bevare det høye norske velferdsnivået, og samtidig ha et system som oppmuntrer til arbeid, og ha kontroll med utbetalingene.

For høy tillit?

Det holder ikke å si at EØS-forordningene gjelder, uten å gjøre noe med de norske lovene. Å fortsette som man alltid har gjort, uten å justere hverken lovtekster eller praksis. Konsekvensene kan bli dramatiske, slik vi har sett denne uken.

Rettssikkerheten står i prinsippet så sterkt i vårt samfunn at vi er enige om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes. I prinsippet. For her, i sakene som omfattes av trygdeskandalen, har mange uskyldige blitt dømt. Flere av dem til frihetsberøvelse, samfunnets mest inngripende straff. Og nesten ingen har oppdaget at det ikke fantes lovbestemmelser som rettferdiggjorde disse dommene, før noen våkne folk i Trygderetten grep inn.

Norge ligger i verdenstoppen i tillit. Trygdeskandalen viser at tilliten kan ha vært for høy. Vi står overfor en rettsskandale uten sidestykke i norsk historie. Det er vanskelig å se for seg at alle de involverte kan bli sittende. Noen må ta ansvar for det som har skjedd.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder