NY STATSMINISTER? Under Mette Frederiksens ledelse er de danske sosialdemokratene i ferd med å få mange av sine tradisjonelle velgere tilbake, skriver kronikkforfatteren.

NY STATSMINISTER? Under Mette Frederiksens ledelse er de danske sosialdemokratene i ferd med å få mange av sine tradisjonelle velgere tilbake, skriver kronikkforfatteren. Foto: RITZAU SCANPIX / X02352

Debatt

Folkets parti, både nord og sør for Skagerrak

Sterkere fellesskap og mindre forskjeller, er ikke bare Arbeiderpartiets budskap. Det er kjernen i vårt danske søsterpartis beskjed til velgerne, og grunnen til at Mette Frederiksen trolig blir danskenes nye statsminister.

MASUD GHARAHKHANI, stortingsrepresentant (Ap)

Sosialdemokratisk lederskap handler om å forstå tiden man lever i, og gi gode svar som peker framover. En forutsetning for å lykkes, er å forstå folks hverdagsutfordringer og bekymringer. Norge opplever nå et bompengeopprør. Det har sine direkte årsaker, men oppstod ikke i et vakuum. Bakteppet er utviklingen under høyreregjeringen:

De rike får mer, mens andre må betale. Pensjonister har mistet kjøpekraft år for år. For dem med råd til Tesla, betyr bompenger lite. For småbarnsfamilier som har fått høyere barnehage- og SFO-regninger, kan bompenger på toppen brenne ferieplanen bort. Samtidig er høyreregjeringens fokus skattekutt og privatisering. Man ser til Sverige, der velferdsprofitører registrert i skatteparadiser, forsyner seg med milliarder fra felleskassen.

Masud Gharahkhani. Foto: Ole Martin Wold

Skandinavia var lenge et sosialdemokratisk fyrtårn. Anført av Arbeiderpartiet, Socialdemokraterna og Socialdemokratiet, ble Norge, Sverige og Danmark land preget av både rettferdighet, velstand og modernitet. Like fullt har man tapt valg de senere år. Noe av forklaringen ligger i for stor avstand mellom elitenes fokus og det som rører seg blant vanlige folk, inkludert partienes tradisjonelle arbeiderklassevelgere.

Arbeiderpartiet ser dette. Det samme gjør Socialdemokratiet i Danmark, under Mette Frederiksens ledelse. Med klassisk, sosialdemokratisk velferdspolitikk, sentraliseringsmotstand og restriktiv innvandringspolitikk, er partiet er i ferd med å få mange av sine tradisjonelle velgere tilbake og vinne folketingsvalget, som går av stabelen på onsdag i neste uke.

les også

Jakten på politisk viagra

Mange vil glede seg over et slikt resultat, men noen vil mislike årsaken. Socialdemokratiet bestemte seg nemlig for å ta grep om innvandrings- og integreringspolitikken. Det ble det store prosjektet for Frederiksen og min venn Mattias Tesfaye, partiets innvandringspolitiske talsperson.

De så tidlig at høyrepopulister ikke er opptatt av løsninger som virker. Tvert imot tjener de stemmer på økende problemer, støy og polarisering. De har interesse av mislykket integrering. Indirekte kan det samme sies om de tradisjonelle høyrepartiene. De trenger høyrepopulistenes stemmer for å regjere. Og de tjener på at fokus fjernes fra egen høyrepolitikk. Iveren etter å sentralisere, privatisere og berike den økonomiske eliten på bekostning av vanlige folk, møter mindre protest, når innvandring stjeler dagsorden.

les også

Det var ingen elite som sviktet oss

Årets valgkamp viser at dette er mer enn teori, og at Socialdemokratiet sitt prosjekt langt på vei har lyktes. Innvandring har fullstendig dominert valgkampene siste tjue år, vært viktigste sak for velgerne, og gitte lange perioder med høyrestyre i Danmark.

I år er det annerledes. Bekymrede arbeiderklassevelgere har oppfattet Socialdemokratiets restriktive linje. De senker skuldrene, tenker mindre på den saken, mer på andre. Årets valgkamp har derfor gitt rom for diskusjoner rundt helse, velferd og arbeidsliv. Dette er saker der sosialdemokrater og høyrepartier alltid har vært hovedmotstandere, og der folk flest heier på sosialdemokratene. Den aller viktigste saken for velgerne i år, klima og miljø, styrker også Socialdemokratiet og venstresiden. 

Den politiske situasjonen i Danmark og Norge er noe ulik, og det er slett ikke alt hos vårt danske søsterparti som er ønskelig eller nødvendig å adoptere. Samtidig er mye av det Arbeiderpartiet har gjort de siste årene, ganske likt det som har gitt Socialdemokratiet sin etterlengtede framgang: Vi har tatt eierskap til innvandrings- og integreringspolitikken og arbeidet fram løsninger som kan skape samling og ro. Vi har løftet velferdssaker i kontrast til høyresidens skattekuttpolitikk for de rikeste.

Og vi står tydelig på vanlige folks side i arbeidslivspolitikken, og i vår motstand mot en høyreregjering som i AAP-saken sender uføre over på sosialhjelp.

les også

Verdikamp for vår tid

Ikke minst er distriktsprofilen skjerpet hos de sosialdemokratiske partiene nord og sør for Skagerrak. Danmarks areal er mindre enn Finnmark. Avstanden fra Jyllands utkanter til København, er en parentes sammenlignet med avstanden fra Finnmarkskysten til Oslo. Den opplevde avstanden, derimot, er minst like stor.  Lenge snakket analytikere i København om «den råtne banan»: På valgkartet kunne man se en brun «banan» – strekningen langs Vest- og Sør-Jylland – der Dansk Folkeparti gjorde det ekstra sterkt. Uttrykket i seg selv, avslørte noe av problemet: En nedlatende hovedstadsholdning til vanlige folk ute i distriktene.

Våre danske venner har tatt et oppgjør med dette. Vanlige folk i by og bygd føler seg mer sett, forstått og respektert. De kjenner igjen sitt gamle parti i kampen mot økende forskjeller og en samfunnsutvikling der en rik elite får stadig mer av kaka.

Det lover godt for et mer rettferdig Danmark. Og fordi parallellene til Arbeiderpartiet er så klare: et mer rettferdig Norge etter 2021.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder