PSYKOLOG: – Et panikkanfall er som regel en overdrevet fryktrespons, som ikke står i relasjon til den utløsende situasjonen, skriver Eirik Hørthe. Foto: Elin Fjelldal

Debatt

Psykolog: – Angsten for angsten er bare en ny variasjon av keiserens usynlige klær

«Tenk hvis du blir så redd at det klikker fullstendig for deg! Tenk hvis den strammingen i brystet egentlig er et hjerteinfarkt!» Katastrofetanker, altså angsten for angsten, er bare en ny variasjon av keiserens usynlige klær.

EIRIK HØRTHE, Psykolog og skribent

Blikket er stivt og kroppen er spent som en bue. Hjertet slår som en øks mot innsiden av brystkassa. Jeg puster febrilsk, men kjenner allikevel på en kvelningsfornemmelse. Adrenalinet strømmer gjennom blodårene. Kroppen min kjører berg- og dalbane selv om jeg sitter fullstendig stille.

Det er slik et panikkanfall kjennes ut.

Det var i alle fall slik det kjentes ut for meg, da toget mitt satt fast i en tunell mellom Oslo og Bergen. 

Et panikkanfall er som regel en overdrevet fryktrespons, som ikke står i relasjon til den utløsende situasjonen. Det kan derfor være vanskelig å forstå hvorfor enkelte mennesker reagerer så sterkt på ubehagelige, men ufarlige, situasjoner. 

les også

Når den svarte hunden biter

Jeg liker å sammenligne et panikkanfall med fortellingen om Keiserens nye klær av H. C.  Andersen. Et panikkanfall er nemlig avhengig av å bli kledd i usannsynlige katastrofetanker, for at vi skal bli skikkelig skremt.

Etter tjue minutter mellom massive fjellvegger, begynte jeg å dikte opp en rimelig kreativ katastrofetanke. Et øyeblikk var jeg nærmest overbevist om at passasjerene ble nødt til å danne et eget samfunn, dypt inni fjellet, litt ala Fluenes herre av William Golding.

Hvis dette hadde vært tilfellet kunne jeg i det minste skrevet en knakende god selvbiografi.

Jeg vet selvfølgelig hvor usannsynlig det er å dø i en underjordisk stammekrig mellom passasjerer på stillevogn og passasjerer på NSB komfort. Allikevel kan de latterlige katastrofetankene virke svært overbevisende, når man er påvirket av sterke emosjoner. Frykt har en tendens til å overstyre vår evne til rasjonell tenkning.

Amygdala, en hjernestruktur som er involvert i prosessering av frykt, kan rett og slett være en skikkelig dramaqueen!

Når jeg oppdager at tanken mine er litt i overkant hysteriske, henvender jeg meg spesifikt til prefrontal cortex, en hjernestruktur som er involvert i rasjonell tenkning, og spør: «Hva er egentlig det verste som kan skje i denne situasjonen?».

Da får jeg som regel et kjedelig og nøkternt svar, som reduserer frykten min. 

les også

Psykolog: – Gå glipp av mer!

Plutselig står keiseren foran meg uten klær, avkledd av prefrontal cortex.

I dette øyeblikket hender det at amygdala forsøker å kle keiseren i et nytt lag med usynlige tekstiler: «Tenk hvis du blir så redd at det klikker fullstendig for deg! Tenk hvis den strammingen i brystet egentlig er et hjerteinfarkt!»

Katastrofetanker, altså angsten for angsten, er selvfølgelig bare en ny variasjon av keiserens usynlige klær. Tenk så lite hensiktsmessig det hadde vært hvis naturen hadde utstyrt oss med et livsfarlig fryktsystem, når hovedoppgaven til fryktsystemet er å sørge for at vi skal overlever!

Evolusjonen ville aldri ha pisset i motvind på denne måten.

Når keiseren endelig står foran meg i undertøyet, blir han fryktelig flau, og rømmer fra åstedet. Jeg innser at keiseren egentlig er mer komisk enn skummel. 

Det rykker litt i toget, og vi ruller videre mot Oslo S.

Jeg må le litt av meg selv: Nok en gang har jeg latt meg lure av amygdalas billige triks. Jeg har fått en viktig påminnelse angående hvorfor jeg forsøker å tolke alle tankene mine som forslag, heller enn sannheter.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder