Slik ser det ut når rasister får fritt spillerom

Vi ser gang på gang at det å gi plass til ufyselige meninger i det offentlige rommet der alle skal ha plass, bidrar til mer av det samme hatet og den samme volden.

KATARINA GOLDFAIN JOHNSEN, masterstudent i statsvitenskap, Københavns universitet

En gjeng ungdommer står utenfor et politisperrebånd ved Fælledparken i København og roper. Fra et annet sted ved båndet lyder «ingen rasister i våre gater» og «fuck deg!». Ikke langt unna, inne i parken, foregår den tradisjonelle 1. mai-feiringen. Frontfigurer fra LO og venstresiden taler om arbeidsplasser, sykepleiere og velferd, om det kommende valget i landet vi i Norge ofte ser til, et land Frp særlig den seneste tiden har latt seg inspirere av i sine innvandrings- og integreringsforslag. 

Ropene utenfor parken er rettet mot en lyshåret, blåøyd mann i slutten av 30-årene som sammen med tre andre står innenfor enda et politisperrebånd. Han avholder en demonstrasjon. De fire innenfor båndet tusler rundt i den 3x3 meter store innhegningen, smiler, røyker en sigarett – mens de kaster Koranen mellom seg og ler.

Mannen heter Rasmus Paludan. Han er advokat, islamhater og nasjonalist. Selverklært «frihetens soldat» og «samfunnets vokter». I begynnelsen av april ble han dømt etter den såkalte rasismeparagrafen i straffeloven, med bakgrunn i en YouTube-video der han kobler «de fleste negre i Sør-Afrika» med lav intelligens. Paludan ble idømt 14 dagers betinget fengsel for uttalelsene. Han anket dommen på stedet.

I ukene siden har han skapt bruduljer i København og flere andre kommuner på Sjælland i Danmark. Paludan har avholdt eller forsøkt å avholde flere demonstrasjoner, der flere har blitt stoppet av politiet med begrunnelse av hensyn til den offentlige fred i områdene. Hans parti, Stram Kurs, har i løpet av april fått nok underskrifter til å stille opp i det kommende valget.

Ved en av demonstrasjonene like før påske smatt en person over den ytterste politisperringen og løp inn mot Paludan. Mannen ble raskt overmannet av politiet, og til sammen ble 23 personer anholdt etter demonstrasjonen. Det skjedde på Blågårds plass i bydelen Nørrebro, et sted som har sterk symbolikk om ghettoplaner, bandeoppgjør og dobbel straffesone knyttet til seg, noe som gjør hans demonstrasjoner her særlig provoserende. Opptøyer har det dog brutt ut flere steder, og hvor enn Paludan ferdes for tiden, henger politiet nå på slep med sperrebånd og skuddsikre vester for å beskytte ham.

Det brukes med andre ord store summer på å beskytte en mann som ved flere anledninger har brent Koranen, som mener det ikke er nok å begrense innvandring til Danmark, men heller at det «bør forlate et stort antall muslimer fra landet hvert år» og som mener islam bør forbys i landet. 

Det er farlige tanker. Vi har sett retorikken og hatytringene før, men da het gruppen jøder. 

«Ubegrenset toleranse må lede til toleransens bortgang», skrev sosialfilosofen Karl Popper om det han kalte toleransens paradoks. Selv tolerante samfunn har en smertegrense, og må beskyttes mot de intolerante, de som underminerer eller ikke tillater et tolerant samfunn – ellers vil de tolerante ødelegges, og toleransen med dem.

Vi har et ansvar for å si fra når de intolerante slipper til. Skal tolerante samfunn bestå, kan de ikke være ubegrensede.

Det har noe å si hvem som får slippe til i offentligheten. Hvem vi bruker tid og krefter på å svare, og hvem som bør forbigås i stillhet. 

Alle skal ikke få en plattform. Hatytringer, rasistiske og fascistiske utsagn eller personer, bør ikke få plass på åpne scener. Vi trenger ikke invitere dem for å vise at en sak har to sider.

Det er nok av andre som kan tale saklig om det vi bryr oss om. På samme måte som vi ikke trenger ytre venstre for å balansere en debatt om velferdsgoder, trenger vi ikke ytre høyre for å balansere en debatt om innvandring.

De seneste angrepene først mot muslimer i Christchurch, deretter kristne på Sri Lanka, før jøder i en synagoge i California ble angrepet, har alle det til felles at de har latt seg inspirere av andre. Christchurch-morderen av terroristen Anders Behring Breivik, de andre to av førstnevnte.

Nordiske mediedager skulle ikke invitert Steve Bannon som en av hovedgjestene i sitt program. Vi trenger ikke å gi plass til ytre høyre for å gi plass til andre meninger. Mediedagene inviterte ingen fra ytre venstre for å diskutere ytringsfrihet. Hvorfor det da skulle være nødvendig å gi ytre høyre sceneplass på en av Nordens viktigste møtearenaer, er for meg en gåte.

Vi ser gang på gang at det å gi plass til ufyselige meninger i det offentlige rommet der alle skal ha plass, bidrar til mer av det samme hatet og den samme volden. Rasisme avler rasisme, fascisme avler fascisme, antisemittisme avler antisemittisme og så videre, og så videre. Idéer om hat spres. Gang på gang.

Det skal være rom for debatt, for å være kritisk og for å være uenige. Men vi kan ikke akseptere en normalisering av hatytringer.

Tilbake rundt sperrebåndene står Paludan og hans kumpaner og kaster et eksemplar av Koranen mellom seg. Tidligere har han satt fyr på de hellige skriftene. Flere ganger. Denne gangen nøyer de seg med å håne boken.

Ved siden av Paludan, med et skarpt og årvåkent blikk, står en politibetjent med sort skjegg og sort hår. Flere av de andre i politistyrken som beskytter rasisten, har også røtter fra utenfor Danmark.

De samme menneskene som Paludan vil kaste ut, er de som nå arbeider for å holde ham trygg.

Et paradoks det ikke ser ut til at den blonde tar innover seg. Da må i det minste resten av oss gjøre det.