Den problematiske religionsfriheten

Anders Torp røper en svært manglende innsikt i hvordan konservative kristne forholder seg til homofile medmennesker og homofilt samliv.

ESPEN OTTOSEN, teolog og filosof, medlem i representantskapet for Til Helhet

De månedene har jeg lest mange tekster av Anders Torp. Det er dyster lesning. Istedenfor å være opptatt av reell religionsfrihet for alle mennesker, har Torp som utgangspunkt at alle de som står for en noenlunde konservativ form for kristendom, har både en tro og holdninger som er skadelig. Og ut i fra dette ståstedet roper han på forbud, straff og bortfall av statsstøtte.

I VG 13. juni er det de som mener at homofilt samliv er i strid med kristen etikk som skal tas.

Iblant sies det at «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner». Ordtaket treffer retorikken til Anders Torp svært presist. For jeg tviler faktisk ikke på at han har de beste intensjoner. Han mener utvilsomt, helt oppriktig, at han sloss mot mennesker som bedriver indoktrinering og som møter andre (i dette tilfelle homofile) på en umenneskelig måte. Men en slik demonisering av annerledes tenkende får ganske store konsekvenser for oss som rammes. I praksis er Torp villig til å ta svært lett på religionsfriheten siden han forutsetter at alle de som mener noe annet enn han om homofili er indoktrinert og umulig kan ha gode grunner for sitt syn.

I tillegg er det tydelig at Torp i sin kronikk ikke bryr seg med å gjengi meningsmotstandere korrekt. Isteden lager han en stråmann som han så kritiserer og fordømmer. Han nekter å tro at jeg snakker sant når jeg de siste ukene, til mange medier, forklarer at Til Helhet ikke driver med reorientering. Av en eller annen grunn vet Torp nemlig bedre hva jeg – og Til Helhet – står for.

Utgangspunktet for Torp sin kritikk er at Til Helhet skriver om seg selv at de er «et nettverk som er startet opp av mennesker som ønsker å leve etter Bibelens syn på seksualitet, samliv og ekteskap». Torp er helt sikker på at dette må bety at man driver med reorientering. Det er bare tøv. Det går aldeles fint å mene at homofilt samliv er galt uten å mene at de som opplever seg som homofile må «bli heterofile».

Nylig deltok den britiske teologen Sam Allberry på et seminar i Oslo om homofili, kjønn og identitet. Han er selv homofil (skjønt han er tilbakeholden med en slik merkelapp og foretrekker å si at han har homofile følelser). Allberry er svært skeptisk til at kristne skal vektlegge at homofile følelser kan bli borte. Han har selv kjent på en homofil tiltrekning hele livet og har liten tro på at dette vil endre seg. Og så har han valgt å leve som singel.

Selv ser jeg på han som et stort forbilde. Det vil ikke falle meg inn å mene at Allberry må «bli heterofil» for å kunne være en ekte kristen.

Jeg mener, som Torp, at det er problematisk å gi beskjed til kristne homofile om at deres seksuelle følelser er særlig syndige. Og jeg avviser bestemt at seksuell orientering lettvint kan endres. Jeg avviser heller ikke at noen pastorer og sjelesørgere har møtt kristne med homofile følelser på en dårlig måte. Men det betyr da ikke at det er skadelig å stå for en klassisk kristen tenkning om sex, samliv og ekteskap. Selv kjenner jeg mange kristne homofile som hevder å leve gode liv. Noen har bevisst valgt å leve som single. De som mener det er skadelig å støtte deres valg, står i fare for å signalisere at single lever et mindreverdig liv.

Mange mener bestemt at homofilt samliv er nøyaktig like bra som heterofilt samliv. Da fremstår det selvsagt meningsløst å gi støtte og hjelp til mennesker som ikke vil leve i et homofilt forhold. Men mange av oss tenker noe annerledes om seksualitetens mening. Ut i fra Bibelen mener vi at Guds skaperplan er ekteskapet mellom mann og kvinne, og at et likekjønnet samliv dermed strider imot Guds vilje for vår seksualitet. Kristne homofile med en slik overbevisning kan ønske å snakke med noen som gir dem støtte. Er det virkelig galt å tilby det?

Selv kjenner jeg omtrent 20 kristne homofile som ikke ønsker å leve i et homofilt forhold. Halvparten av disse er single. Noen av dem opplever sin seksuelle orientering som temmelig stabil. Disse har min største respekt. Ingen mennesker, verken de som kaller seg heterofile, homofile, bifile, transpersoner eller noe annet, har en perfekt seksualitet. Selv om vi alle er skapt av Gud, lever vi også i en ufullkommen verden der vi alle kan ha lengsler, følelser og egenskaper som bryter med Guds skaperplan.

Så kjenner jeg altså omtrent ti kristne som har opplevd at deres homofile følelser har endret seg. Noen av disse lever i et heterofilt ekteskap – og har gjort det i mange år. De det gjelder, beskriver endringene de har opplevd på ulikt vis. Men flere forteller at de har fått god hjelp fra kristne sjelesørgere.

Det betyr på ingen måte at vi står overfor «reorientering». Verken kristne sjelesørgere, psykiatere eller psykologer bør tilby, eller kan garantere, at homofile kan få en endret seksualitet. Men det er et faktum at noen (og slett ikke alle) opplever sin seksualitet som noe flytende. Det mener også svært mange som i disse dager heiser regnbueflagget. Slik sett blir det ganske dobbeltmoralistisk å mene at kristne som forteller om en (noe) endret seksualitet nærmest skal skremmes til taushet og de som ønsker å gi dem støtte skal skremmes med forbud.