REFLEKSJONER: – Jeg ble ikke deprimert. Jeg var mest sint og inspirert. Jeg var inspirert til å fortsette arbeidet mot frykten, fremmedfrykten, fordommene og hatet, skriver Ervin Kohn. Foto: Hampus Lundgren

Debatt

– Jeg ble inspirert til å fortsette arbeidet med å reparere verden

Jeg tenkte da jeg besøkte på 22. juli-senteret på nytt at ingen elever i norsk skole skal kunne gå ut av videregående skole uten å ha vært på et klassebesøk der.

ERVIN KOHN, 2. nestleder Antirasistisk Senter

Jeg har vært der før, men opplevelsen var sterkere denne gangen. I rommet som er satt av for kontemplasjon, der bildene av alle de drepte er det eneste som henger på veggene, ga meg assosiasjoner til et tilsvarende rom i Yad Vashem. Israels store Holocaust-museum har også et slikt rom.

Det var kun en assosiasjon, men allikevel. Når du ser et bilde av et barn som er drept får tankene vinger. Han var bare 14 år. Hvilke diskusjoner hadde foreldrene i forkant av sommerleiren? Skulle de tillate ham å delta? Var foreldrene uenige? Bebreidelser i etterkant? Er foreldrene fortsatt sammen?

Ervin Kohn. Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Rabbiner Hillel (født år 70 fvt) sa at den som dreper ett menneske er som om han har drept en hel verden, og den som redder et menneskeliv er som han har reddet en hel verden. Dette ledet meg til å tenke på begrepet «levd liv» der jeg så på bildet av 14-åringen. Hvilket liv han ikke fikk levd. Men mer enn det, barna han aldri fikk. Og barnebarna han aldri fikk. Jeg tenkte på mitt eget liv. Som enebarn av to overlevende fra Utøya – jeg mener Holocaust – kan jeg i en alder av 63 faktisk snakke om levd liv. Med tre barn, tre svigerbarn og seks barnebarn. Tenk på alle oldebarna det kan bli av det! Det er det beste beviset på at Hitler ikke vant. At ondskapen ikke seiret.

Jeg har allerede hatt to Holocaust-assosiasjoner. Jeg kan formelig høre bebreidelsene som vil komme min vei. «Du kan ikke sammenligne Utøya med Holocaust». Jeg gjør naturligvis ikke det. Å sammenligne er ikke det samme som å sette likhetstegn. Det er å peke på hva som er likt og ulikt. Selv om det er mer ulikt enn likt, så finnes det noen elementer som er felles. Noe som ga meg assosiasjonene. 

les også

Trusselen fra høyreekstreme

At mennesket har en disposisjon for ondskap er relevant. At mennesker kan gjøre fatale valg. Det er en av konsekvensene av vår mest grunnleggende frihet, fri vilje. 

På Utøya var det ikke minoriteter som var ofrene. Derfor er det vanskeligere å distansere seg. Det var ikke «dem» «noen andre». Ofrene var våre egne. 

Terroren, drapene, massakren, skjedde hos oss, mot oss, av en av våre egne. Og det skjedde ikke i et vakuum. Det var ikke en tilfeldig hendelse. Tvert imot det var en lenge planlagt aksjon. Det var ikke noe banalt ved ondskapen som lå bak. Morderen kunne ikke forsøke å fraskrive seg ansvar ved å hevde at han bare utførte ordre, eller at han bare gjorde jobben sin som ansvarlig for logistikken, eller fulgte ordre. 

Midt i det store rommet med tidslinjen står et monter med kameraer, mobiltelefoner og iPoder som ungdommene hadde med seg på sommerleir. En av mine kolleger sa at slike montere er noe vi kjenner fra historiske museer med gjenstander som er hundrevis av år gamle. Allerede i dag virker de utstilte mobiltelefonene rare. iPod eksisterer nesten ikke lenger og de små kameraene er i stor grad erstattet av smarttelefonen.

les også

De ensomme ulveflokkene

Dagens førsteklassinger er født etter 2011. For dem er 22. juli historie. Slik Holocaust er historie for meg. Mine foreldre har vært døde i mange år. Snart har vi ingen overlevende igjen. Såkalte tidsvitner. Dette tenkte jeg på der jeg satt og hørte lederne på senteret fortelle om det profesjonelle opplegget de har for skoleklasser. En skoleklasse blir kjent med to tidsvitner under et besøk på senteret. Og som nobelprisvinner, og Holocaust-overlevende, Elie Wiesel sa i sitt nobelforedrag i Oslo: Den som har møtt et tidsvitne blir selv et tidsvitne.

Jeg tenkte at alle bør innimellom kjenne en forpliktelse til å vitne. For å forebygge. For å bekjempe hatet. For å beskytte samfunnet. For å beskytte vår sivilisasjon. For å beskytte vårt åpne samfunn. For å beskytte våre barn, og fremtidige generasjoner. Forpliktelsen til å vitne. Forpliktelsen til å skaffe nye vitner. Jeg tenkte at ingen elever i norsk skole skal kunne gå ut av videregående skole uten å ha vært på et klassebesøk på senteret, uten å ha blitt et vitne.

les også

Et knefall for hatet

Holocaustfornektelse, revisjonisme og beskyldninger om å «dra Holocaustkortet» er langtfra ukjent for meg. Å høre at overlevende fra Utøya blir beskyldt for å «dra Utøya-kortet» forferdet meg. Telefonene senteret mottar av mennesker som føler behov for å gi sin støtte til terroristen er frastøtende, men også skremmende.

Både mine kolleger på Antirasistisk senter og jeg har mottatt brev fra Utøya-terroristen, etter dommen og etter at han begynte å sone den livslange dommen. Han har de samme tankene i hodet og de samme holdningen og de samme fiendebildene som han hadde før terroraksjonene. Han har også mange sympatisører. Noen hundre som sympatiserer med handlingene, men mange tusen som sympatiserer med holdningene.

Dette tenkte jeg på under mitt besøk på 22. juli-senteret. Hva går jeg ut med etter to timer på senteret var det siste spørsmålet jeg stilte meg selv. Da var det bare å kjenne etter. Jeg ble ikke deprimert. Jeg var mest sint og inspirert. Jeg var inspirert til å fortsette arbeidet mot frykten, fremmedfrykten, fordommene og hatet. Jeg var inspirert til å fortsette arbeidet med å reparere verden.

Tikun olam.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder