JESUS ER LIVET: –Jeg vil helst at mine unger skal bli kristne. Slik jeg og min mann er det. Jeg tror jo faktisk at Jesus er veien, sannheten og livet. Jeg er ingen postmodernist. Jeg tror ikke på den «sant-for-meg-sant-for-deg»-greia, skriver Ellen Hageman. Bildet er av Stiklestad kirke. Foto:Gorm Kallestad,NTB scanpix

Debatt

Påskekronikk: Med Gud som argument

Jeg tror at Jesus gikk på vannet. Jeg tror at Jesus sto opp fra de død også. Vil du religionskritisere meg nå?

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

ELLEN HAGEMAN, teolog

Ellen Hageman. Foto: ,

For en tid tilbake siden gikk årets SKUP-konferanse av stabelen. Der var den nederlandske satiretegneren og en av grunneleggerne av Charlie Hebdo, Barnard Willem Holtrop. La meg først si at jeg er tilhenger av både ytringsfrihet og religionskritikk. Blasfemiparagrafer kan vi klare oss uten. Men ikke alle negative ytringer om religion kvalifiserer til betegnelsen religionskritikk.

– Jeg er glad jeg lever i en del av verden der det er moskeer, synagoger og kirker og vi kan spøke med dem. Troende må gjerne tro at verden er flat, så lenge de ikke tvinger sin «visdom» på mine barnebarn.

Sa Holtrop. Og uttalelsen hans er klassisk. Som teolog og kristen har jeg hørt den mange ganger. Det er billig retorikk. Men mange synes tydeligvis den er både fengende og morsom.

Vil at barna blir kristne

Om Holtrop med sin uttalelse mener at vi ikke skal ha en statsreligion og at religionsfrihet er et ubestridt gode, så er jeg enig med ham. Ingen verken kan eller skal tvinges til tro. Men jeg er kristen. Jeg er mamma. Og jeg påvirker gladelig mine barn for at de også skal bli kristne. Alle våre barn er døpt. De går til og med på kristen skole. Jeg tror nemlig det er best for ungene mine å omgås mennesker som kan snakke høyt om det de tror på. Kristne lærere som tar sin religiøse overbevisning på alvor og som viser ungene mine hva en religiøs tro innebærer av etiske forpliktelser, det er mennesker som uten tvil beriker mine barns oppvekst. Jeg er dem evig takknemlig.

Jeg vil nemlig helst at mine unger skal bli kristne. Slik jeg og min mann er det. Jeg skal være ærlig: En av grunnene til det er at jeg ikke har så mange andre kristne i min familie. Det er klart det ville bli litt ensomt om det bare var meg og mannen min som delte noe av det som er viktigst i livet mitt.

Men det er en viktigere grunn til at jeg vil at mine barn skal dele kirkens tro: Jeg tror jo faktisk at Jesus er veien, sannheten og livet. Jeg er ingen postmodernist. Jeg tror ikke på den «sant-for-meg-sant-for-deg»-greia. Jeg vil at ungene mine skal tro på det som er sant og det som er godt. Punktum. Det vil jeg gjøre mitt for. Så får de ta valget selv når den tid kommer. (Og her kan jeg tilføye at jeg ikke tror på noen evig fortapelse - det er ikke det det står om.)

Som om det var et eventyr

Men tilbake til Holtrops billige retorikk. For han sammenlikner altså det å være religiøs med det å tro at jorda er flat. Morsomt! Eller kanskje ikke så morsomt. Opp med hånda alle som har truffet en troende som tror at jorda ikke er rund! Jeg har ikke truffet noen. Og jeg skjønner selvfølgelig at det ikke er Holtrops' poeng. Men poenget hans er uansett ikke særlig godt.

Når jeg sier jeg tror at Jesus gikk på vannet, at han mettet fem tusen og at han sto opp fra de døde, ja, da får jeg stadig høre at jammen da, da kan jeg jo tro på hva som helst. Som om jeg sier at jeg tror på et eventyr.

Selvfølgelig hefter det enorm historisk usikkerhet rundt fortellingene i Bibelen. Det er jeg fullstendig klar over. Som teolog har jeg seks års utdanning i religionskritikk. Å stille spørsmål og tenke kritisk rundt kristendommens tilblivelse, dens historie og utøvelse er kort sagt det et teologistudium går ut på. Men det er likevel en vesentlig forskjell på religion og eventyr: Religiøs tro innebærer en forpliktelse. Det gjør ikke eventyr eller en forestilling om at jorda er flat.

Som kristen er jeg forpliktet av det religiøse fellesskapet jeg er en del av. Jeg er forpliktet på en etikk og en sosial tenkning. Det finnes ingen muligheter for kristne til å løpe fra lignelsen om den barmhjertige samaritan eller Jesu ord om at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon. Det betyr ikke at kristne oppfører seg som barmhjertige samaritaner til enhver tid. Derimot er vi som de fleste gode på å se flisen i vår brors øye.

Mitt poeng er at budskapet om den barmhjertige samaritan gjelder for alle kristne. Vi kan ikke snakke oss bort fra den etiske forpliktelsen i Jesu' liknelser.

Oppskrift på flere mørkemenn

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjonelle linje er at religion skal ut av offentligheten, ja, unntatt når den karikeres naturligvis, men ellers skal religion holde seg unna. Stenges inne, eller stenge seg inne. Å tro på Gud er noe religiøse kan drive med på si, og ikke bør belemre bedrevitende borgere med. Men alle som er enige med Charlie Hebdo i det bør huske at dette gir religionskritikken særdeles dårlige kår. Dersom den religiøse argumentasjonen og forpliktelsen ikke får være tydelig tilstede i det offentlige ordskiftet, da mister vi kommunikasjonen mellom religiøse fellesskap og offentligheten. Kirker, synagoger og moskeer blir lukkede rom. Det er sannsynligvis den beste oppskriften på å skape kristne mørkemenn og radikaliserte islamister.
Men løsningen kan uansett ikke være å definere religion som en privatsak. Det er i høyden ateistisk eller sekularistisk ønsketenkning. For den som påstår at religion er en privatsak, har ikke forstått hva religion er. Religion handler som sagt om forpliktelse overfor en Gud man neppe kan bevise, men som man likevel setter sin lit til. Men det gjør man ikke hver for seg og alene. Det gjør man i menneskelige fellesskap. Religion er fellesskap. Og de fellesskapene bør være så åpne som mulig.
Jesus sa det i grunnen ganske greit: «Treet skal kjennes på fruktene». Religionskritikk er helt nødvendig. Men den har liten nytteverdi om vi ikke vet hvilket tre vi snakker om.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder