Tegning: ROAR HAGEN.

Tegning: ROAR HAGEN.

Debatt

Den vennlige kjempen

Glem bistandens fordyrende mellomledd, hva med å gi pengene rett til de fattige?

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Av Ståle Wig, senter for utvikling og miljø, UiO.
Utenriksminister Børge Brende (H) vil forsikre seg om at norske bistandsmidler når frem til de som trenger det mest.

FORFATTER: Ståle Wig.

Han vil slå hardere ned på misbruk av norske bistandsmidler, og skjerpe kravene til mottagerne.

Brende har nå sendt forslag til Stortinget om å innføre strengere betingelser, og kreve bedre rapportering fra organisasjonene.

En annen løsning

Initiativet er prisverdig.

Men det finnes en annen løsning, som er billigere, mer effektiv, men også mer ubehagelig: Kutt bort dyre mellomledd, og gi heller kontanter rett til de fattige.

Bistandsbransjen har blitt en vennlig, byråkratisk kjempe. Det fikk jeg erfare i mine feltstudier, der jeg fulgte noen av Norges millionbevilgninger ut i verden.

Forskningen brakte meg til det lille afrikanske kongedømmet Lesotho, der hjelpeorganisasjoner driver utdanning for fattigfolk. I pengekjeden mellom Utenriksdepartementet og landsbybefolkningen i Lesotho dokumenterte jeg hele seks separate institusjoner. Seks stoppesteder på pengenes vei til målet - med hvert sitt sekretariat som skriver rapporter, gjør regnskap og leier inn dyre konsulenter. Alt for å tekkes kravene fra giveren ett hakk opp i kjeden.

Alternativ fra sør

Parallelt med denne tradisjonelle måten å drive bistand, har vi de siste årene sett en stille revolusjon fra utviklingslandene selv, som den norske innsatsen bør lære av. Regjeringer og organisasjoner i sør har begynt å kutte ut dyre mellomledd, og gir heller langvarig pengestøtte direkte til de fattige.

Det har hatt stor suksess.

I Brasil drar en av fire innbyggere nytte av kontante bankoverføringer.

I Sør-Afrika får over halvparten av alle barn en direkte kontantutbetaling av staten.

I Indonesia mottar 19 millioner mennesker åtte dollar i måneden uten betingelser for å bøte på økende matpriser.

På verdensbasis gir totalt 45 utviklingsland kontanter til mer enn 110 millioner familier. Enten gjennom fysisk utdeling av penger, eller via nettet til bankkort og mobiltelefoner.

Sløser ikke

Men hva skjer med pengene? Blir de ikke sløst bort? Blir ikke mottagerne passive ved å få penger rett i hånden? Et voksende antall studier svarer klart nei. Mottagerne av kontant bistand blir hverken late eller motvillige til å arbeide.

Tvert imot: De fattige bruker pengene fornuftig, kreativt og effektivt.

De spiser bedre, kjøper skolebøker og starter småbedrifter. Ikke fordi en hjelpearbeider har kommet til landsbyen med formaninger, men fordi de fattige bedre enn noen vet hva en krone faktisk er verdt.

«En liten, garantert inntekt gir grunnlaget som gjør det mulig for folk å forandre sine egne liv», oppsummerer en gruppe forskere fra Universitetet i Manchester i boken Just Give Money to the Poor.

Fjerner bekymringer

Det bør ikke overraske. En typisk fattig er ikke fattig fordi hun er uansvarlig, men fordi hun tilfeldigvis er født i Afrika.

I land som Lesotho er livet preget av konstant bekymring for å skaffe nok penger til å overleve.

Når familier får en liten, garantert grunninntekt viser det seg at de tar større økonomisk risiko, kjøper såkorn og starter virksomheter.

Derfor er pengeoverføringer ikke bare en måte å lindre akutt nød. Over tid kan det gi økonomisk utvikling og bedre levekår.

Sjeldent lysglimt

Her hjemme er mange kritiske til bistand. Det er en sunn skepsis.

Men det finnes lysglimt, også innen moderne utviklingshjelp. Kontantutbetalinger, der mottagerne selv bestemmer hva pengene skal brukes til, er et av dem.

Svaret på kritikken er derfor ikke å slutte å gi hjelp. Bistanden bør ikke legges ned, den må legges om.

Første steg er å stille et pinlig enkelt spørsmål: Kan vi rike i nord gjøre mer for de fattige med 100 kroner enn de kan gjøre for seg selv?

Ofte vil svaret være nei.

De fattige trenger ganske enkelt cash, og vet selv hva de bør bruke dem til. Glem dyre mellomledd. Glem betingelser.

Ubehagelig sannhet

Samtidig er kontant bistand ingen mirakelkur. Det erstatter ikke skoler, sykehus eller institusjoner for rettferdig omfordeling. Det er ikke et alternativ til langsiktige investeringer i sør, for eksempel gjennom oljefondet.

Men det er et friskt virkemiddel, som regjeringen bør benytte i tråd med løftet om «nye ideer, bedre løsninger».

Å gi bort penger uten betingelser betyr at «vi» ikke har løsningen. Det er ubehagelig. Men stadig mer tyder på at det er sant.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder