SIMPELT: Twitteratet bruker avmakten i kommentarfeltene som springbrett for sine egne gjennomskuelige distinksjonsstrategier. Det er som reality-TV i arbeidstiden, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjon: Morten Mørland.
SIMPELT: Twitteratet bruker avmakten i kommentarfeltene som springbrett for sine egne gjennomskuelige distinksjonsstrategier. Det er som reality-TV i arbeidstiden, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjon: Morten Mørland.

Kronikk: Steng nettdebatten!

MENINGER

Norske aviser bør kutte ut alle kommentarfelt. Feltene er et mislykket medieeksperiment. Det handler intet mindre enn om vår verdighet.

debatt
Publisert: Oppdatert: 23.01.14 08:52

Håvard Nyhus, redaktør i NATT&DAG,Magnus H. Iversen, stipendiat i medievitenskap

Norske kommentarfelt er nok en gang i endring. Bergens Tidende følger Aftenpostens eksempel og krevde fra nyttår av fullt navn fra dem som vil bidra i kommentarfeltet. Fra Dagbladets redaksjonslokaler varsles det også om «nødvendige tiltak». Som hos storebror VG er det ikke lenger lov til å kommentere om natten. Ja, for gudene vet hva kommentarfeltet kan finne på når moderatorene sover!

Bør stenges

Alt dette er prisverdige forsøk på å heve kvaliteten på nettdebatten, men det er like mye en fallitterklæring. Å prøve å oppdra nettdebattanter er nemlig omtrent som å oppfordre små barn til å bruke plastpistolene sine til noe annet enn krigsleker.

Det er derfor på tide å stenge kommentarfeltene. Ikke fordi det er et kostnadskrevende system som gjør at vaktsjefen må løpe rundt som en overbelastet førskolelærer. Ressursbruken kan norske aviser selv gjøre rede for.

Det handler om vår verdighet. Intet mindre.

Ansiktets appell

Filosofen Emmanuel Lévinas

skriver om ansiktets etikk. Ansiktet har en iboende autoritet som påkaller respekt og anstendighet, skriver han. Etikk er ikke et system av prinsipper, doktriner, plikter, rettigheter og så videre, men møtet med den andre som ansikt. Etikken er noe som åpenbares og pålegges ubedt i disse meningsskapende møtene. Dette er ansiktets appell og «bønn om ivaretakelse».

Med andre ord: Når den som snart skal henges får tredd en hette over hodet, er det ikke så mye av hensyn til den domfelte som til bøddelen.

Zygmunt Bauman

videreførte ansiktsetikken til Lévinas i sosiologisk retning. Også her er ansikt-til-ansikt-møtet selve startpunktet. Bauman undersøker hvordan det går med det mellommenneskelige under nye samfunnsmessige betingelser. Han er særlig bekymret for sosiale strukturer som gjør at «ansiktsmøtene» forsvinner.

Kommentarfeltene er stedet der ansiktet sjekkes inn ved døra. Inntil nylig opererte debattantene ikke engang med navn, men såkalte «nicks». Og som alle internettbødler har fått med seg: Et nick er et ansikt med hette over.

Nettdebatten skaper en form for kommunikasjon som aldri finner sted ute blant folk. Den skaper en omgangsform uten berøring, ville kanskje Lévinas sagt. Han knyttet ansvaret for den andre til en slik «etisk nærhet». De fleste av oss kan kjenne seg igjen i dette. Hvem har ikke kjent hvordan det kan koke i hodet foran dataskjermen? Hvordan fingrene springer over tastaturet raskere enn de naturlige sperrene slår inn. Fornærmelsene som skvetter ut.

Å kreve fullt navn i nettdebatten er derfor et godt og nødvendig tiltak. Det gjør det lettere å gjenkjenne motparten som menneske - og ikke avatar. Undersøkelser viser da også at det hever kvaliteten en smule.

Det er imidlertid ikke nok.

Kommentarfeltene er et feilslått eksperiment. De appellerer til våre styggeste instinkter og tjener ingen hensikt. De er slett ingen «forutsetning for et levende ordskifte», langt mindre «et demokratisk verktøy». De som vil kjekle, har rikelig anledning til å diskutere andre steder - på Facebook, på blogger eller i andre fora. Det er i det hele tatt ingen grunn til å hekte en diskusjon om Moskva-prosesser og Eurabia på etablerte redaksjoners nyhetssaker, annet enn at det gir «ordskiftet» et skinn av legitimitet - og et uforholdsmessig stort publikum.

Anstendighet under press

Å legge ned kommentarfeltene handler om å avslutte en ødeleggende praksis som trekker oss - både deltagere og skuelystne - ned i uverdige omgangsformer. Det er nemlig ikke bare de involverte som mister hodet i diskusjonstrådens spindelvev.

Hver dag sitter også det presumptivt veloppdragne twitteratet og utveksler linker til de mest lavpannede kommentarfeltene og forlyster seg over uværet: «Hoho, sjekk dette kommentarfeltet, da, dere! Er det mulig!? For noen fjols!»

Slik bruker de avmakten i kommentarfeltene som springbrett for sine egne gjennomskuelige distinksjonsstrategier. Det er reality-TV i arbeidstiden.

For slik er kraften i kommentarfeltene. Det er umulig å se vekk.

Det er dette som er det trehodede kommentarfelttrollet: de som «troller»; de som stiller seg på skuldrene til de samme trollene for å fremstå høyere enn de er; og de som har sitt såre strev med å moderere uvesenet. Den siste, utakknemlige oppgaven har norske aviser outsourcet til Interaktiv Säkerhet, et svensk overvåkingsfirma med slagordet «Risiko krever håndtering».

Slik er anstendigheten under press fra tre kanter.

Det er natur

Til stadighet er norske avisredaksjoner nødt til å stenge nettdebatter som «utarter». Men at disse trådene «utarter», skyldes ikke tilfeldigheter eller andre uheldige omstendigheter. Det er natur. Det er selve regelen. Det er den ansiktsløse etikken i fri dressur.

Det er det på tide å ta konsekvensen av.