Foto: Tegning:ROAR HAGEN,

Kommentar

EU må lytte til folkets røst

... men da kan de ikke høre på euroskeptikerne

I dag møtes EU-landenes stats- og regjeringssjefer til en symbolladet fredsmarkering i Ypres. I morgen går kampsignalet på ny.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Den vestflamske byen ble utsatt for store ødeleggelser under begge verdenskrigene. Det er likevel som slagmark fra første verdenskrig Ypres er skrevet inn i historiebøkene.

For hundre år siden gjenerobret britiske soldater byen fra tyske styrker. Tyskerne kom brutalt tilbake og benyttet for første gang giftgass i strid. Under det tredje slaget om Ypres ble Tyskland nedkjempet av en alliert hær og begge sider led ufattelige tap.

Ypres og den franske byen Verdun er siden blitt stående som uttrykk for krigens gru. Den amerikanske poeten Carl Sandburg og vår egen Jens Bjørneboe har begge skrevet kjente dikt med utgangspunkt i den gjensidige nedslaktingen.

For EUs stats- og regjeringssjefer er knapt noe sted i Europa mer symboltungt enn Vest-Flanderns blodstenkte jord når unionens grunnleggende idé om fred mellom de europeiske nasjoner skal markeres. Samtidig rives EU av indre strid. Når toppmøtet settes i EU-hovedkvarteret i morgen er det for å knives om poster, posisjoner og Europaveien videre.

Misnøye med Brussel

Ved valget i mai meldte EU-borgerne inn en betydelig misnøye med Brussel. Ikke nødvendigvis med EU-prosjektet som sådan, men med innretningen og hva man får igjen for innsatsen. I mange land i eurosonen er tapstallene store.

Når det er sagt: Det er en utbredt misforståelse at «EU-skeptikerne vant valget». Nær 70 prosent av representantene er stemt inn fra tydelige proeuropeiske partier som gikk til valg på å styrke det EU vi kjenner i dag.

Italias sosialdemokratiske parti alene fikk mer enn 40 prosent av stemmene, likeså kunne den tyske storkoalisjonen av blårøde notere et solid mandat fra egne velgere. En tilsvarende storkoalisjon regjerer i EU-parlamentet der de konservative og sosialdemokratene styrer med ad-hoc-støtte fra de liberale, de grønne og en rødgrønn SV-falanks.

Til sammen har disse mellom 575 og 600 mandater av forsamlingens 751 representanter i ryggen, sammenlignet med ytre høyres 86. I Europaparlamentet er det makta som rår, og kjøttvekt er det som avgjør.

Vox populi

Kravet fra populistpartiene om at «Europas politiske elite må lytte til folkets røst» er opplagt. Men det er ikke like opplagt at folkets røst taler med Marine Le Pen eller Nigel Farages tunge. Ikke hvis vi også skjeler til de meningsmålinger som viser at europeerne ønsker seg et EU som er enda sterkere i alt fra miljøvern, sysselsetting og immigrasjonspolitikk til spørsmålet om direktevalg av EU-ledere. Ifølge siste Eurobarometer sier 62 prosent av EU-borgerne ja til å gi EU mer makt og ja til flere felles beslutninger for å bekjempe arbeidsledighet.

Et EU som vil bli mer demokratisk kan imidlertid ikke bare ture enøyd frem i tråd med flertallsviljen som 70 prosent av velgerne har gitt dem. Demokratiet måles ikke alene på frie valg og at flertallet bestemmer, men på flertallets lydhørhet overfor mindretallet. Det er noe Ap her hjemme ofte har slitt med å forstå. Skal EU kunne konsolidere seg som et inkluderende prosjekt, må unionen også ta opp i seg enkelte av mindretallets ønsker. Det er fullt mulig uten samtidig å gjøre knefall for eurofiendtlig retorikk, der EU er syndebukken.

Grotesk

Bjarke Møller, direktør for den danske tenketanken Europa, skriver i Jyllands-Posten at det er «grotesk å høre Nigel Farage stå i parlamentet og kalle seg dissident». I likhet med flere andre analytikere har Møller i kjølvannet av EU-valget brutt ned de nasjonale tallene for å se hvor mange velgere de ulike protestpartiene faktisk representerer.

Bortsett fra Frankrikes Nasjonal Front og Dansk Folkeparti, som udiskutabelt gjorde gode valg i respektive land, har for eksempel et parti som britiske UKIP ingen bred, folkelig oppslutning. Hvis man vekter valgoppslutning, resultatet i det samtidige lokalvalget og valgdagsmålinger, har knappe ni prosent av stemmeberettigede briter sympati for UKIP, ifølge Europamålingen.

I likhet med Marine Le Pen er Nigel Farage utilslørt nasjonalist, og begge ønsker å «rive ned EU innenfra», som det ble sagt før valget. Der slutter imidlertid all enighet dem imellom, noe som også kom til uttrykk denne uken ved at de to eurofiendtlige blokkene på ytre høyre ikke makter å samarbeide. Le Pen-fraksjonen og Farage-blokken er blitt hverandres verste fiende.

Det handler ikke bare om at Nigel Farage anser Marine Le Pens nyfascistiske prosjekt som antisemittisk, men også om at hun ønsker mer handelsproteksjonisme, mens han vil ha enda mer indre marked. Å trekke dissident-kortet er likevel drøyt, slik Bjarke Møller også påpeker. For selv om begge opplever at de står utenfor det gode EU-selskap, har de full anledning til å stille opp i frie valg – og til å vinne dem.

Revitalisering

Man skal være døv, blind og trolig godt gasjert EU-byråkrat, for ikke å ha fått med seg behovet for – og ønsket om – å reformere unionen. Italias statsminister Matteo Renzi er en av dem som snakker om at det europeiske prosjekt må revitaliseres. Det er en viktig distinksjon.

EUs største trussel er ikke allehånde populister, nasjonalistpartier og separatistgrupperinger. Den største utfordringen er EU-borgernes passivitet, hjemmesitterne, som er en like stor protest mot Brussel som de stemmer ulike fløypartier makter å mobilisere. Når seks av ti velger sofaen eller å lufte bikkja fremfor å gå til valg, er også det et uttrykk for apati.

EU må gjøre seg selv relevant slik at tiltak for vekst, sysselsetting og økonomiske reformer virkelig kan gjennomføres. Da trenger unionen sterkere, ikke svakere, institusjoner. Det fordrer mer, ikke mindre, samarbeid. Det betyr tydeligere integrasjon, ikke vagere.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder