Foto: Tegning:Roar Hagen,VG

Kommentar

To tanker kan av og til bli én for mye

De tre nordligste fylkene nekter nettstedet Barents Observer pressefriheten som ligger i redaktørplakaten. Et stadig mer aggressivt Russland vil sette Norge på mange lignende prøver. Vi bør takle dem bedre enn vi gjorde denne gangen.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Russland tok Norge på sengen i fjor da de gikk inn og tok Krim med militærmakt. Noen uker før det skjedde hørte jeg med egne ører en svært fremtredende norsk politiker avskrive invasjon på Krim som en utenkelig handling. At Russland skulle bryte folkeretten, var det svært få som var forberedt på.

Selv den norske Etterretningstjenesten som tradisjonelt har et godt bilde av hva som skjer hos naboen i øst, var overrasket. Sjefen for Etterretningstjenesten, Kjell Grandhagen, har senere gitt uttrykk for at det under Putins regime er svært krevende å forutsi hva som vil skje. Man har et godt bilde av russernes militære evne, men et langt mer ullent bilde av viljen. Derfor kom invasjonen på Krim som et sjokk på mange vestlige regjeringer.

Les også Krigen som aldri tar slutt

Dette kan være greit å ha i minnet når man skal forstå hvordan den russiske invasjonen på Krim ikke bare ble akseptert, men nærmest «forstått» etter at den var et faktum. Bare noen dager etterpå var det etablert en «sannhet» om at Krim jo «egentlig hadde vært russisk hele tiden», og at man måtte forstå at Russland ikke kunne la en viktig marinebase glippe ut av hendene sine. Før noen rakk å reagere, så var Krim russisk.

At EU og NATO så raskt aksepterte et russisk Krim i etterkant, kan skyldes at man forsto situasjonen så dårlig i forkant. Ingen vestlige land ville engasjert seg militært for å hive russerne ut av Krim når de først var der, og derfor valgte man denne linjen.

Alternativet var jo å demonstrere sin egen totale avmakt i Ukraina, og at man ikke skjønte stort av situasjonen før den var virkelighet. Russerne hadde villedet EU og NATO til å tro at de var fredeligere enn de viste seg å være. Det kunnskapsgapet brukte de smart og kynisk til sin fordel.

Faren for at det skal bli en stor krig med Russland i Europa er liten. Men vi går nok inn i en tid der russerne mener de vil tjene på å ha de motsatte interessene av oss i en rekke saker. Et samarbeid i ordets egentlige forstand, der begge sider har et genuint ønske om å arbeide for et felles beste, er neppe realistisk å ha med Putins Russland.

Les Hanne Skartveit: Hva hvis russerne kommer?

Det betyr ikke at Norge behøver å ha noe dårlig eller aggressivt forhold til russerne. Vi trenger bare å forstå at Russland kun har sine egne interesser i tankene, også når de snakker om samarbeid og naboskap. Det logiske norske svaret på det, er å ha våre egne interesser like høyt oppe når vi har med dem å gjøre.

Russland har alltid vært flinke politiske spillere. De kan mye om manipulasjon og påvirkning. I Putins Russland ser propaganda og desinformasjon ut til å være sidestilt med nyheter og informasjon. Det lyves systematisk på de fleste ledd i statsapparatet, og den russiske befolkningen ser ut til å ha mistet troen på at noe i offentligheten egentlig kan være sant. Enten det kommer fra den ene eller andre siden. Selv om den virkelige krigen sannsynligvis er langt unna, er informasjonskrigen i full gang.

I denne nye situasjonen bør ikke svaret være ettergivenhet. Å komme Russlands informasjonsaggresjon i møte er feil taktikk. Derfor er det en helt gal beslutning av Barentssekretariatet å nekte nettstedet Barents Observer å slutte seg til redaktørplakaten. Normalt ville en slik tilslutning vært en formalitet. At en norsk nyhetstjeneste med offentlige eiere skulle operere under en slik plakat, slik mange fagblader gjør, er det vanskelig å se noen argumenter mot.

Motstanden kommer nok fordi eierne, som er de tre nordligste fylkene, ønsker å komme Russland i møte. Barentssekretariatet har ved flere anledninger uttrykt skepsis mot en hard og fast linje mot Russland, fordi man mener det vil skade samarbeidsklimaet som er møysommelig bygget gjennom flere år i Nordområdene.

For Russland er det selvfølgelig ikke ønskelig med en uavhengig og kritisk nyhetskilde som kan leses av deres egen befolkning, og vi må regne med at dette synspunktet er oppfattet av Barents Observers norske eiere.

Men å møte russisk press med ettergivenhet og unorske løsninger, er ikke fornuftig politikk. Det tjener heller ikke til å gjøre forholdet noe bedre mellom oss og Russland på sikt. I dagens situasjon kan slik svakhet faktisk virke mot sin hensikt, fordi det mer enn noe annet beviser at press kan virke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder