Teater, triumf og tragedie

«Oslo» gjør suksess på Broadway, men dessverre ikke på virkelighetens scene i Midtøsten.

I New York på søndag vant «Oslo» den ettertraktede Tony-prisen som årets beste skuespill. Stykket handler om de hemmelige forhandlingene i den såkalte Oslo-kanalen fra januar til september 1993.

Et politisk drama på norsk jord tilrettelagt av nordmenn ledet frem et historisk øyeblikk foran Det hvite hus i Washington, D.C. Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasir Arafat vekslet håndtrykk foran en stolt president Bill Clinton. En avtale ble formelt undertegnet. Forventningen var at dette omsider skulle lede til fred mellom israelere og palestinere.

Les mer: «Oslo-avtalen» blir Hollywood-film

Oppholder man seg for lenge i Midtøsten er det overhengende fare for å bli rammet av dyp kynisme. Jeg har selv kjent på symptomene. Sensommeren 1993 var det annerledes. I euforien fra Oslo var vi mange som trodde at dette var innledningen til en ny tid. At samarbeidet om praktiske løsninger ville skape nok tillit til at alle utestående problemer kunne løses. At to folk kunne leve i fred, side om side, og innenfor sikre og anerkjente grenser.

Oslo har blitt et skjellsord

Snart skulle den nye optimisme vike for den gamle og velkjente kynisme.

To år etter Oslo-avtalen ble Rabin skutt av en ung israeler. Hamas og Islamsk hellig krig utførte en serie terrorangrep mot israelsk mål. Palestinere i bønn ble massakrert i Hebron av en amerikansk-israelsk ekstremist. De stadige forsikringene fra palestinske og israelske ledere om at terroren bare forsterket deres fredsvilje, ble overdøvet av bomber og skyting. Tilliten forvitret, både blant palestinere og israelere.

Da forfatteren av «Oslo», J.T. Rogers, mottok Tony-prisen takket han de kvinner og menn som trodde på demokrati og fred, og som valgte å se på fiender som mennesker.

– Denne prisen er til dere, sa Rogers.

Hadde bare israelere og palestinere satt like stor pris på Oslo-avtalen. Men den har lenge fått dårlige anmeldelser, fra Tel Aviv til Ramallah. For mange i Midtøsten er Oslo blitt et skjellsord, fordi de assosierer byen med fiasko for fred. Forventningene i 1993 var høye. Når de ikke ble innfridd, ble skuffelsen desto større.

En intensjonsavtale

Broadways dramaturgi fokuserer på to av de norske aktørene i Oslo-kanalen, diplomaten Mona Juul og samfunnsforskeren Terje Rød-Larsen. Jeg har ikke sett teateroppsetningen, men forstår at den har form av et politisk drama og ikke en dokumentar. Dialogen er Rogers verk. I teaterstykket forklarer Rød-Larsens rollefigur at hans forhandlingsmodell ikke er organisatorisk, men personlig. Ved å holde samtalene strengt hemmelige, og gradvis bygge tillit mellom deltagerne, legges grunnlaget for en diplomatisk suksess.

Slik ble Oslo-avtalen til. I samarbeid skulle partene bygge fred, stein for stein, ved delavtaler og en gradvis israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder. De vanskeligste spørsmålene, Jerusalems status, palestinske flyktningers rettigheter og de endelige grensene skulle forhandles til slutt.

Oslo handlet om en gradvis prosess, ikke en ferdig forhandlet sluttavtale. Avtalen var historisk fordi partene i konflikten for første gang gjensidig anerkjente hverandre: Israel anså PLO som palestinernes rettmessige representant. PLO anerkjente staten Israels eksistens. De første palestinske selvstyreområdene ble opprettet.

Oslo var en intensjonsavtale. Det som var avtalens styrke, ble også den største svakhet. Å utsette de vanskeligste beslutningene ga tid og anledning for alle som ønsket å sabotere prosessen, på begge sider av konflikten. Prosessen ble sårbar. Fiendene av Oslo-avtalen gjorde alt for å ødelegge den, og til slutt lyktes de.

Ingen fredsprosess

De palestinske selvstyremyndighetene består, som en arv fra Oslo-avtalen. Men det finnes ingen fredsprosess. Store arealer på den palestinske Vestbredden er siden 1993 tatt av israelske bosettere. Islamistiske Hamas regjerer i Gaza. Palestinerne er splittet. Den har skjedd en kraftig høyredreining i israelsk politikk. En løsning synes i dag enda fjernere enn i 1993. Det som da fantes av tillit er borte.

Teaterstykket «Oslo» var nominert til syv Tonys og vant to. Nå venter Hollywood. «Oslo» blir spillefilm, basert på teatersuksessen. Om et par år settes stykket opp på Det Norske Teatret. Vi blir visst ikke ferdige med hendelsene i 1993. Teatret kan gjenskape et diplomatisk kunststykke og gi håp om at utradisjonelle metoder kan løse opp i de mest fastlåste konflikter.

Virkelighetens tragedie utspilles et annet sted. I Midtøsten varer ikke forestillingen i tre timer. Den pågår uavbrutt.