Kvinner og atomvåpen. 32 sider.

Hva får man for 40 millioner kroner i dag? Blant annet en rapport om forholdet mellom atomvåpen og kvinner.

En av rapportene i ILPIs såkalte «Kjernevåpenprosjekt» handler om atomvåpen og kjønn. Hvorfor? Fordi når en atombombe sprenges, påvirker det menn og kvinner forskjellig. I hvert fall ifølge den 32 sider lange rapporten fra ILPI (International Law and Policy Institute).

Forfatterne undersøker blant annet hvordan det står til med kjønnsfordelingen i miljøer som driver med sikkerhetspolitikk og nedrustning. Det viser seg at det er en overvekt av menn i disse miljøene.

Det er mulig artikkelforfatterne ble overrasket da de oppdaget dette. Men for dem som har vært opptatt av utenrikspolitikk og kvinnesak opp gjennom årene, er ikke dette en nyhet. Det motsatte derimot, hadde vært både overraskende og gledelig.

Passiv støttespiller?

Rapporten, som tar for seg kjønnsperspektivet på atomvåpen, er skrevet av fire personer fra ILPI, og en representant for UNDIR, FNs organisasjon for forskning på nedrustning.

Jeg har sendt en mail til ham og spurt hvordan organisasjonen har bidratt, både økonomisk og med eget forskningsmateriale. Jeg spør fordi jeg lurer på om FN-organisasjonen har vært aktivt med i dette arbeidet, eller om UNDIR har vært invitert med som en passiv støttespiller fordi ILPIs arbeid på denne måten vil få større tyngde. Jeg vil også gjerne vite om UNDIR bruker denne konkrete rapporten i sitt arbeid, og i så fall hvordan.

De rødgrønne

Forskning om kvinner i krig er viktig. Antagelig forskes det for lite på slike temaer. Men denne rapporten fremstår mest av alt som et overfladisk bestillingsverk for å tilfredsstille politiske ønsker, både om kvinneforskning, og om å skape en verden fri for atomvåpen.

For det er sannsynligvis det dette prosjektet handler om; et forsøk på å tilfredsstille atomvåpenmotstanderne på venstresiden. De har lenge jobbet for at Norge skal gå inn for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Dette siste året har til og med sentrale Ap-politikere argumentert for at Norge skal stemme annerledes enn alle våre Nato-allierte i internasjonale fora, og støtte et slikt forbud. Dermed bryter de både med den langvarige og solide enigheten mellom Ap og Høyre i sikkerhetspolitikken, og med samholdet i NATO, vår viktigste allianse.

Atomvåpenfri verden

Så lenge det finnes atomvåpen og kunnskap om hvordan slike våpen kan lages, må NATO ha slike våpen tilgjengelig. Verden blir ikke et tryggere sted dersom bare versting-regimene har atomvåpen. Tvert om. Men som undertekst i ILPIs arbeid med disse spørsmålene ligger ønsket om å skape en verden fri for atomvåpen.

I 2011, da prosjektet ble satt i gang, var det en rødgrønn regjering, og SV hadde bistandsministeren. ILPI presenterte et opplegg som var midt i blinken for politikernes behov for å vise at de virkelig ønsket å kvitte seg med all verdens atomvåpen - uten at de samtidig ble alt for forpliktet til å handle.

40 millioner

Rapporten om atomvåpen og kjønn er så langt jeg kan se den foreløpig siste rapporten i «Kjernevåpenprosjektet», som i mellomtiden har blitt omdefinert til et prosjekt om masseødeleggelsesvåpen. Her finner vi også rapporter om politikk og historie rundt atomnedrustning i Afrika og i Latin-Amerika.

Sør-Afrika er det eneste landet i Afrika som har hatt atomvåpen - frem til begynnelsen av 1990-tallet. Da kvittet sørafrikanerne seg frivillig med dem. I Latin-Amerika er det ingen land som har atomvåpen. Rapporter om disse kontinentene er også noe av det man får for 40 millioner kroner.

ILPI ble startet i 2011 av tre personer med tette bånd til Utenriksdepartementet. De tre har hentet ut millionlønninger og store utbytter gjennom disse årene. 80 prosent av ILPIs inntekter kommer fra bistandsbudsjettet. 63 millioner kroner har blitt tildelt ILPI utenom offentlige anbudsrunder.

Det er her vi finner pengene til «Kjernevåpenprosjektet».

Lukter vondt

VG har avdekket at Utenriksdepartementet avgjorde den første og største bevilgningen til dette prosjektet seks uker før søknadsfristen gikk ut. Alt tyder på at det var bestemt på forhånd at ILPI skulle få en tildeling som etter hvert vokste til 40 millioner kroner. Han som sto som adressat for søknaden, ble senere ansatt i ILPI. Det lukter vondt, det hele.

Norge har etter hvert mange flinke folk som kan mye om internasjonal politikk - også innenfor nedrustningsområdet. Forskere med doktorgrader fra prestisjefylte universiteter i utlandet bruker store ressurser på å skrive søknader om støtte til sine prosjekter. Er de heldige, får de en halv million her, og en million der. For dem må det fremstå som svært urettferdig at et privat selskap med tette bånd til UD-systemet nærmest får slengt penger etter seg.

Flere titalls millioner kroner av gangen. Det blir noen rapporter av slikt.