SATIREMESTERE: – Der hvor satiren greier å sprenge mytene og gi plass til individet gjør den jobben sin godt, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tegning: Morten Mørland

Debatt

Satire skal sprenge grenser, ikke sementere dem

Det er en større fare for ytringsfriheten at noen mener at folk som føler seg hetset og krenket oftere bør tie stille enn at NRK Satiriks blir fortalt hvor usmakelig jødevitsen deres var. 

LINN BEATE KAALD THORESEN, lektor i Oslo-skolen

NRK-redaktør Charlo Halvorsens og kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksens beklagelser etter vitsen, og frilansjournalist Anki Gerhardsens kritikk av kritikken i Aftenposten 30. juli blir et problem fordi noen mennesker kan la være å ytre seg om saker som er viktig. 

La meg gjør det tydelig med en gang: Norsk offentlighet har rom for mange flere meninger enn i dag. Det handler om å la nye stemmer slippe til i trygghet og det handler også om å tåle. De mest spennende brytningene i norsk debatt de siste tjue årene har vært der hvor mennesker har utfordret konservative meninger både i minoritetsmiljøer og i storsamfunnet. Gjennom sine ord har de fått i gang debatter som har ført til både viktige lovendringer og endringer i holdninger blant folk. 

Foto: PRIVAT

Mennesker som hevder sine meninger inn i det offentlige rom må tåle en del, men ikke alt. Storsamfunnet og minoritetsmiljøene må også tåle. Vi må tåle at det pirkes i verdiene våre når de er en del av en kultur som skaper begrensninger også for andres liv. Vi skal tåle kronikker og vi skal tåle vitser. Men ingen skal tåle å bli kategorisert igjen og igjen, slik at det blir en etablert sannhet om hvordan man er – fordi man er jøde, kvinne eller muslim. 

For noen krever det enormt mye å stå frem med egne meninger og egen historie, fordi de kanskje bryter med egen familie, eget oppvekstmiljø eller egen organisasjon. For meg er det klart at latterliggjøring og beskjeder om å forsvinne i tillegg til direkte hatprat også kan skremme folk til taushet. Mange orker ikke denne tonen, denne kunnskapsmangelen og denne usakligheten. Der hvor satire vanligvis har et budskap mangler hetsen innhold og målet ser ut til å være å mobbe til taushet og å definere noen ut av fellesskapet. Dårlig satire vil kunne havne der. 

les også

Dagfinn Nordbø: Svinsk humor på statskanalen

Å lese hva Ap-nestleder Hadia Tajik, Oslo-byråd Lan Marie Nguyen Berg, kulturminister Trine Skei Grande og statsminister Erna Solberg opplever av hets er dramatisk og kun toppen av isfjellet. Dessverre opplever også unge mennesker personlig hets om de står frem i media. For mange er den generelle hetsen mot muslimer, jøder, kvinner og skeive i det offentlige rom så omfattende og kan noen ganger oppleves så kvelende at det er skummelt å stå frem med navn og ansikt og ytre seg fordi faren for hets kan virke større enn sjansen for å bli møtt med saklige argumenter til det man sier. 

Mange nordmenn forstår ikke at i vårt land lever det mange med en familiehistorie med et folkemord, nært eller litt eller tilbake i tid. Et folkemord forsvinner ikke og det gjentas psykologisk i familien i årtier etter at det fant sted. Det er mange eldre nordmenn som naturlig nok aldri har blitt ferdig med opplevelsene under andre verdenskrig. Fem år utgjorde et helt liv i hodet, men det finnes nyere fortellinger fra verden i dag som gjør at vi burde forstå bedre hvorfor redselen for å bli kategorisert er fremtredende hos mange.

Den etniske rensningen og det systematiske folkemordet i Bosnia-Hercegovina på 1990-tallet er en del av vår nære historie. Det er dessverre en del av hverdagen til mange som bor i Norge, siden dette skjedde i vår levetid og levninger fortsatt graves opp, identifiseres og begraves. 

les også

VG MENER: Riktig beslutning av NRK

I Bosnia-Hercegovina kjemper man om å skrive historien, med ulike læreplaner for barna og dyrking av enkelte krigsforbrytere som helter i enkelte deler av landet. Da blir den dokumenterte sannheten viktig og det å gjenta myter om «de andre» gjennom hverdagshistorier og vitser blir skummelt. Slik er det også blant annet i Israel, på Vestbredden og i Gaza. Der lærer barn å kategorisere mennesker og de lærer feil historie.

Tror du vitsetegningene der bare er en spøk? Satiren er best når den avslører maktstrukturer. Anki Gerhardsen antyder i Aftenposten 30. juli at slike maktstrukturer også finnes blant minoritetene, og det er riktig. Problemet er når vitsetegninger brukes på en måte som gjør at de bygger opp under myter og sementerer konservative trekk i kulturen fremfor å utfordre. Å tegne en jøde på den måten som NRK Satiriks gjorde har vært gjort i flere hundre år, og har fungert som en opplæring i hvordan en jøde er og ser ut. Slik tegnes «jøden» i Midtøsten i dag, og dermed er det satt et likhetstegn også mellom jøder og Israel.

Å utfordre stereotypene krever ikke bare mot, men også svært god sosial forståelse. Humor er kun humor når det blir forstått og når det også tas imot av de den gjelder. Da kan humor utfordre. Der hvor satiren greier å sprenge mytene og gi plass til individet gjør den jobben sin godt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder