Kommentar

Kan få trøbbel med kommunene

Av Tone Sofie Aglen

Kommentator

Foto: Roar Hagen

THE HUB, JERNBANETORGET (VG): Erna Solberg har gjort Norge blått, men det er lenge siden grasrota har vært mer rødgrønn.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Statsminister Erna Solberg og landets nyslåtte kommunalminister Nikolai Astrup kom ikke akkurat til sine egne da de tirsdag møtte den norske kommuneeliten. Hele uka har ordførere, rådmenn, fylkespolitikere og en og annen byråkrat inntatt hovedstaden for å delta på det som kan kalles et slags landsmøte for kommunesektoren.

Deltakere fra alle landets kommuner gikk i et slags trekantsamband mellom konferansehotellet The Hub, møter på Stortinget for å snakke hjemkommunens sak, og Scotsman på Karl Johan. Et kjent og kjært vannhull for tilreisende, særlig populært blant nordlendinger og trøndere.

Hvert fjerde år samles landstinget i KS for å velge ledelse og stake ut kursen for kommunenes strategiske arbeid. KS er nok ikke noe som vekker begeistring og nysgjerrighet hos de store massene. Men med tanke på hvor viktig kommunene tross alt er i livet vårt, burde vi kanskje bry oss litt mer om KS.

les også

KOMMENTAR: Trond Giskes comeback, del 2

Noe det ble snakket mye om over både kaffekopper og ølglass, er forholdet mellom kommunene og regjeringen. Særlig vakte det oppsikt og en viss harme at den nye KS-lederen, Senterpartiets Bjørn Arild Gram, ble valgt med støtte fra Høyre og Frp. Gram er ordfører i Steinkjer, og regnes som en av partiets aller sterkeste kort. Arbeiderpartiet har gått hardt ut og beskyldt Sp for å drive hestehandel om dette vervet. De har også ønsket et mer politisk KS, som kjører en tydeligere front mot regjeringen. I kjent stil beskylder Sp og Ap hverandre for å være umulig å samarbeide med. Selv om de to partiene står hverandre nær i rikspolitikken, er de ofte som hund og katt i lokalpolitikken.

Selv om Erna Solberg for lengst er blitt historisk som Høyre-statsminister, har det gått en helt annen retning lokalt. Av landets 356 kommuner er bare 49 styrt av et borgerlig parti. I regionene er skjevheten enda større. Her styrer Arbeiderpartiet og Senterpartiet det meste.

Etter høstens valg mistet Høyre mer enn halvparten av alle ordførerne sine og sitter igjen med bare 34. Nå er rett nok antallet redusert som følge av kommunesammenslåinger, men det er like fullt dystre tall for regjeringspartiene. Særlig fordi Høyre mistet makt i de store byene. Til og med i de blå bastionene Kristiansand og Stavanger som ingen trodde det var mulig for Høyre å tape.

les også

KOMMENTAR: Kalddusj til det nye storfylket

Stort bedre stilt er det ikke hos samarbeidspartiene. KrF hadde 18 ordførere i forrige periode, men kan nå telle sine på to hender. Venstre trengte i utgangspunktet ikke noe stort møterom for å få plass til sine sju ordførere, men nå får de to Venstre-ordførerne plass i en telefonkiosk.

Heller ikke for Frp var det noe valg å juble av. Nå sitter partiet igjen med fattige tre ordførere. Til og med Terje Søviknes måtte se det gamle utstillingsvinduet gå tapt da han tapte valget i den nye, sammenslåtte kommunen Bjørnafjorden.

At kommunene er blitt rødgrønne, gjør tilværelsen mer krevende for de blå. De vil få lite drahjelp. At vi har nok penger, er en setning du aldri kommer til å få høre fra en lokalpolitiker. Nå vil det meste regjeringen gjør bli møtt med en kald skulder i tillegg til ropet om mer penger.

Regjeringspartiene mister også viktige utstillingsvinduer. Kommuner kan være viktige laboratorium for utprøving av politikk. Eksempler på det er Høyre og Oslo-skolen, eller Frp-styrte Os og privat eldreomsorg. I mange kommuner er ordføreren den eneste heltidspolitikeren, noe som gir både makt og populæritet. Det er ikke uten grunn at Senterpartiet er kjent for å gå over lik for å få akkurat denne posisjonen. Ofte blir ordførere gjenvalgt med sterke valgresultat.

les også

KOMMENTAR: En lykkelig skilsmisse

Et vel så stort problem er at regjeringen kan miste viktige lytteposter. Å forstå hvor skoen trykker og hvordan politikk blir mottatt, er en avgjørende egenskap for alle politikere. Det er nettopp på grunn av tonedøvhet at regjeringen har pådratt seg et distriktsopprør og sørget for at Senterpartiet flyr høyt på målingene.

Nå er det åpenbart vilje i regjeringen til å rette opp dette. Politisk er det heller ikke usannsynlig at det blir en kursendring. Det vil merkes at vi har fått en regjering som heller mer mot sentrum. Tiden for de store reformer virker å være over for denne gang, selv om Nikolai Astrup nevnte i en bisetning at kommunereformen ikke er forbi. Vi får neppe se at regjeringen ruller ut nye, store reformer som kan virke sentraliserende. Trøndelag Høyre har eksempelvis sendt et kraftig signal når det gjelder forslaget om nedleggelse av tingretter. De kaller forslaget «dramatisk og politisk ubalansert».

Om ikke annet er regjeringen godt i gang med å legge om stilen. Den nye distriktsministeren Linda Hofstad Helleland reiser nå rundt i landet under mottoet #ælske bøgda. Selv om kritikerne vil peke på at hun mangler både penger og virkemidler, skal man heller ikke undervurdere verdien av å bli sett og hørt. Den nye samferdselsministeren, Knut Arild Hareide, har alt rukket å sjarmere ordførerne med sitt arsenal av one-linere. Han ga til og med honnør til Oslo og Aps byrådsleder Raymond Johansen. Det er det lenge siden vi har hørt fra den kanten.

Selv om det ikke er nok i lengden, er det ingenting å utsette på stilkarakterene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder