TO SYSTEMER: – Vi må ikke miste det av syne at vår form for kapitalisme er en kapitalisme som også forplikter med hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Vår kapitalisme er virkelig ikke den samme som den kinesiske, skriver Bård Larsen. Foto: Civita

Debatt

Langversjon: En båt i et opprørt hav

Mens vi med god grunn bekymrer oss for Russland og Donald Trump, beveger Kina og kinesiske interesser seg nærmest ubemerket langt inn i hjertet av den vestlige sivilisasjonen. Trumps handelskrig gir på sett og vis kineserne mulighet til å fremstå som den sindige og avbalanserte part.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Ifølge den tyske journalisten Kai Strittmatter, som har bodd lenge i Kina, har Vestens selvskading falt i Kinas fang som en gave fra gudene.

I globaliseringens tid har liberale demokratier få andre muligheter enn å forholde seg til verden slik den er. Det gjelder å finne de rette strategier for å vinne gjennom, både innen handel, politikk og sikkerhet. Skal vi holde autoritære «inne i varmen», slik EU gjør med Ungarn og Polen? Heller gulrot enn pisk? Eller skal vi slå hånda av dem og flekse liberale og prinsipielle muskler? Hvordan skal Norge som nasjon orientere seg i dette landskapet? 

De fleste forstår at dette er store dilemmaer uten noen åpenbar eller optimal løsning. Likevel må vi tenke over hva de langsiktige konsekvensene kan bli, dersom vi ikke manøvrerer riktig i dette farvannet. For å si det litt dystert: De autoritære kreftene som omgir oss, er attraktive for mange borgere, men også avanserte, teknologiske, mektige aktører. Vi som er liberale demokrater, har fremdeles en tendens til å tro at vår styreform er alle andre overlegne, nærmest av historisk og moralsk lovmessighet. 

I Strittmatters bok «We Have Been Harmonised – Life in China’s Surveillance State» kan vi lese om et Kina der rettsstaten ikke eksisterer i noen meningsfull forstand. Tvangsmakten er til for å eliminere dissens. 

les også

Akademisk samarbeid med kinesiske institusjoner er viktig, men ikke uproblematisk

I Xi Jinpings rike gjøres dette ved å bruke loven, som bare gjelder borgerne, ikke staten. De må stå til rette for sin feiltenking, gjerne på TV. Det mye omtalte kredittsystemet rangerer borgere i et enormt sosialt hierarki der dydsmønstre belønnes og de «asosiale» straffes med reiseforbud og skolenekt. Såkalte omskoleringsleire (en eufemisme for fangeleirer) er på vei tilbake i Kina. Den brutale nedslaktingen av demokratiforkjempere på Tiananmen i 1989 ga kommunistpartiet en real boost og revitalisering. I dag er hendelsen bokstavelig talt visket ut av den kinesiske offentligheten. Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer nåtiden, slik George Orwell formulerte det. Kina er på full fart inn i det totalitære igjen. Med de uendelige mulighetene moderne teknologi innebærer, fremstår Orwell og hans «Storebror» som profetisk. 

Kommunistpartiet sitter på et maktapparat som ingen tidligere autokratier har vært i nærheten av. Ifølge Strittmatter har de gjenoppfunnet diktaturet og tilpasset det til informasjonsalderen. De sitter på et enormt digitalt potensiale til å underminere Vesten, noe trollfabrikkers kapasitet og effekt bør være et forvarsel om.

I 2013 lanserte Kinas eneveldige president Xi Jinping det såkalte Belte- og vei-initiativet, delvis etter modell av den historiske Silkeveien, som gjorde Kina til en stormakt for flere hundre år siden. 

Kinas økonomiske og sosiale innflytelse over hele kloden skjer med en enorm effektivitet og hastighet. Det dreier seg om varehandel, men også om teknologieksport og infrastrukturinvesteringer.

I en ideell verden ville kanskje ikke dette vært noe stort problem. Men det er også mulig å hevde at kinesernes strategi er en form for imperialisme via spredning av myk makt gjennom økonomi snarere enn gjennom diplomati eller erobring.

Nøkkelen til å forstå Kinas ekspansive kampanjer i Vesten ligger i Xi Jinpings tenkning. «I taler og offisielle dokumenter beskriver den kinesiske presidenten en bitter kamp mellom «sosialisme med kinesiske kjennetegn» og «vestlige anti-kinesiske styrker» med sine «ekstremt ondsinnede» ideer om frihet, demokrati og menneskerettigheter.» «Beijing streber etter å gjøre verden trygg for kinesisk autokrati. Målet er å foreskrive en så tung pris som mulig mot den som hvor som helst er imot partiets makt eller mål. Vestlige liberale demokratier er hovedmålene», skriver Jamil Anderlini i Financial Times. 

les også

Kina vil forandre Norge

Globalisering og penger innebærer politisk makt, og i Kina finnes ingen selskaper som ikke opererer under kommunistpartiets strenge bevoktning . For Kina er strategien klar: Å spille på frykt for å miste tilgang på det enorme kinesiske markedet og det de kan tilby av lukrative priser i Vesten. De økonomiske fordelene for vestlige land er ikke til å kimse av. Kineserne kan tilby rimelige teknologiske løsninger som virker uimotståelige, sist sett da britene sa ja til å slippe Huawei dypere inn i utbyggingen av det sårbare 5G-nettet.

Strittmatters anliggende er dystert. Han gir detaljerte og mangfoldige bekrivelser av hvordan kinesiske myndigheter og etterretning blir tiltagende aggressive. Også vestlige skribenter og kritikere mottar mer eller mindre subtile trusler fra det som åpenbart er orkestrerte kampanjer gjennom ulike stedfortredere. Lista til Strittmatter er lang som et vondt år.

Teatre i London trekker regimekritiske stykker fordi byen får besøk av prominente kinesiske gjester. De frykter at de ikke kan fortsette verdifulle samarbeidsprosjekter med kineserne. 

Da den tyske bilfabrikanten Daimler brukte et sitat av Dalai Lama i en reklamekampanje, var beskjeden fra Kina at Daimler hadde såret alle kineseres følelser. Følgen var at Daimler trakk kampanjen. 

Apple og Google har gitt etter for press og fjernet apper som kan brukes i Kina til å omgå sensuren. De har overlatt det kinesiske icloud-systemet til et kinesisk selskap. Apples administrerende direktør Tim Cook har forklart at det er bedre å være på innsiden for å påvirke enn å stå utenfor og rope, noe som vanskelig kan tolkes som noe annet enn selvlegitimering. Det finnes ingen åpninger i Apples kinesiske produkter, alt er underlagt fullstendig kontroll. Sannheten er nok heller at en av tre iPhoner i dag selges på det kinesiske markedet. Google har etablert et forskningssenter for kunstig intelligens i Beijing. «Jeg er overbevist om at kunstig intelligens og dens fordeler ikke kjenner noen landegrenser», sa forskningssjef Fei-Fei Li på åpningen av senteret i 2017.

Kommunistpartiet er utrolig dyktig til å finne vitale nedslagsområder, som vestlige universiteter. Store utdanningsinstitusjoner mottar solide pengesummer fra kinesiske givere og gjennom skolepenger fra kinesiske studenter, som er pålagt å følge partilinja. Noen steder kreves motytelser i fullt dagslys, som at pensum ved institusjonene skal vise aktelse for Kina. 

Ved flere universiteter opplever kinesiske dissidenter å bli truet av regimetro studenter. Australia og New Zealand, som har Kina som viktigste handelspartner, opplever det etterretningstjenestene deres omtaler som ekstremt press. Universitetene er særlig utsatt, studenter blir oppfordret til ikke å krenke kinesiske følelser.  Forlag kvier seg for å publisere kinakritiske bøker. Akademikere og forfattere blir utsatt for trusler. 

les også

Kina er ikke en ideologisk fiende

I Cambridge i Storbritannia gjorde det velrennomerte forlaget Cambridge University Press seg særlig bemerket da det fjernet 3000 artikler om Kina fra databasen sin. Også dette i frykt for å miste tilgang på det kinesiske markedet. Forlaget måtte trekke beslutningen etter massiv kritikk fra forskere verden over. 

Et mer barokt eksempel er fra Danmark, der kinesiske myndigheter, ifølge kritikere, driver utpressing gjennom sin avtale om lån av pandaer til dyrehagen i København. Danmark har i de senere årene vært med på å legitimere Kinas aggressive fremferd i bytte mot store handelsavtaler, og pandaene representerer et knefall for et diktatur, mener kritikerne. Pandaene ankom Danmark med stor statlig pomp og prakt, deriblant et kostbart orkesterverk komponert for anledningen. Dyrehagen takket for gesten med å fjerne Taiwan fra det store verdenskartet i anlegget. 

Metoden er klar fra kinesisk hold: Invester og kontroller. Money talks; det har de kinesiske makthaverne forstått. Selv om det fremstår absurd at kommunistpartiet styrer et kapitalistisk samfunn, er fremdeles Kina et ideologisk prosjekt. Kina har aldri vært så ekspansjonistiske under kommunistpartiets ledelse som under Xi Jinping. 

Det er riktig som mange hevder, at Kinas særegne form for kapitalisme har gitt landet en gigantisk middelklasse. Samtidig har gapet mellom fattig og rik vokst enormt under kommunistpartiets ledelse (noen er likere enn andre). Korrupsjonen florerer. Partiets «kampanjer» mot korrupsjon har langt på vei skjedd som et verktøy for å knuse interne økonomiske og politiske rivaler.

Lenge var den rådende forestilling i Vesten at kapitalisme med nødvendighet ville føre til liberale reformer og et mer åpent samfunn. Men den kinesiske kapitalismen er pseudokapitalisme. De siste tiårene har vist et Kina som blir mer og mer autoritært synkront med at Kina som investor vokser inn i himmelen. Kina har ikke har en fri markedsøkonomi, ingen transparens, enn si personlig frihet. Det er partiet som bestemmer. Huawei er intet unntak. Sjefen selv, Ren Zhengfei, er en vesentlig figur i partiapparatet. Selv om selskapet forsikrer at det aldri vil finne på å bruke teknologien til overvåking, er det verd å huske at Huawei ikke gjør noe som helst uten partiets godkjennelse. 

En av de store kattepinene for liberale demokratier er hvordan de skal forholde seg til et voksende og tiltagende autoritært Kina. Hva med lille Norge? 

I utenrikspolitikken finnes det ulike «skoler» som for enkelthets skyld kan inndeles i to kategorier: Realisme og idealisme. Den idealistiske vil fremme en utenrikspolitikk som ikke er i strid med viktige prinsipper, som for eksempel menneskerettighetene. Satt på spissen bør man ikke drive handel med menneskerettighetskrenkende land, heller ikke eksportere varer som gir slike regimer næring og legitimitet, selv ikke når dette er til fordel for vårt eget land. I en globalisert verden er dette naturligvis prinsipper som er vanskelig å overholde fullt ut.  

For realistene, igjen satt på spissen, skal utenrikspolitikken alltid tjene nasjonenes egne interesser. Penger lukter ikke. Internasjonale institusjoner og menneskerettigheter er sjelden førsteprioritet så lenge det ikke direkte berører egen nasjon.

«Vi må passe på at det som snart er verdens største økonomi med så mange mennesker, trekkes inn slik at vi snakker med dem og stiller tydelige krav,» uttalte statsminister Solberg til VG nylig. Solberg sier det alle norske regjeringssjefer vil si. Norsk utenrikspolitikk er en balansekunst mellom plikt og realisme, og utfallet vil alltid bli kritisert av noen, og ikke alltid uten grunn. 

Det vi kan spørre oss om, er om det image Norge gjerne vil gi inntrykk av til utlandet er helt sannferdig? Regjeringens plattform fra Granavolden legger vekt på en «lang tradisjon for kontinuitet» der det er «bred enighet om de verdiene politikken bygger på: demokrati, menneskerettigheter og folkeretten.» Regjeringen vil «styrke arbeidet for menneskerettigheter, samt «bidra til utvikling av et sanksjonsregime mot personer for grove brudd på menneskerettighetene.» I tillegg skal eksportlisenser «legge vekt på respekt for grunnleggende menneskerettigheter.»

Hva den såkalte normaliseringsprosessen etter at vi gjenopprettet forholdet til Kina egentlig innebærer, vet vi ikke helt. Fra regjeringshold hevdes det at menneskerettigheter er på dagsordenen. Naturlig nok får vi ikke referat fra samtaler mellom norske og kinesiske myndigheter. Det legges heller ikke skjul på at regjeringen prioriterer frihandelsavtalen med Kina høyt. Målet er å tredoble eksporten til Kina og «trettendoble» lakseeksporten. 

Et møte mellom Dalai Lama og norske myndigheter på høyeste nivå i dag er uansett vanskelig å forestille seg. Det er ikke lenge siden Amnesty ble henvist til bakerste rad på Stortinget da en viktig delegasjon fra Kina kom på besøk. Foran Stortinget sto en kinesisk støttegruppe som ingen hadde hørt om og ropte slagord for kommunistpartiet.

Realistene bør spørres om hva som virkelig er i nasjonens interesse. 

les også

Ungarn på ville veier

Et problem er at press mot autoritært lederskap kan gjøre vondt verre. Effekten kan være motsatt, de strammer skruen til mot egne borgere. Like fullt kan press ha en funksjon som oppdemmingspolitikk for oss som nasjon. For vår sikkerhet og våre langsiktige interesser som liberale demokratier. Her ligger det en moralsk og ideologisk dimensjon som også har et innslag av egeninteresse. Liberale demokratier må vise styrke og prinsippfasthet i en verden der grunnleggende verdikamper utspiller seg. Vi må heller ikke miste det av syne at vår form for kapitalisme er en kapitalisme som også forplikter med hensyn til menneskerettigheter og demokrati. Vår kapitalisme er virkelig ikke den samme som den kinesiske. Kanskje er det også en tanke at liberale demokratier på sikt må tenke over hvem vi gjør oss økonomisk avhengige av. Det er få, om noen, som har illusjoner om at Norge kan påvirke Kina til å behandle egne borgere bedre. Det er naivt og altfor idealistisk, dessverre. Det dreier seg derimot om vår egen sikkerhet og våre egne verdier. 

Tilliten til demokrati er fallende, også i vestlige demokratier. Illiberale krefter er på fremmarsj i Vesten. Autoritære stater vinner terreng langt inn til kjernen av våre frie samfunn. Det er altså ikke umulig at vi er inne i det vi kan kalle en eksistensiell fase for liberalt demokrati og at vi må jobbe hardt og kløktig for å overleve. Mye er opp til oss, og det vil kreve en del oppofringer og mot.  For eksempel kan det være at norske styresmakter bør vurdere sitt forhold til Kina enda mer kritisk. 

Mer om

  1. Kina

Flere artikler

  1. En båt i et opprørt hav

  2. Kina vil forandre Norge

  3. Splittelsen som svekker vesten

  4. Kina sett fra en forskningsaktivist

  5. En mindre ideologisk og mer ustabil verden

Fra andre aviser

  1. Kina-analyse: Kina får stadig større paria-status i vestlige land

    Bergens Tidende
  2. Kina tek kvelartak på Hongkong

    Bergens Tidende
  3. Vesten skulle spre frihet til diktaturer i øst. I stedet skjer det motsatte.

    Aftenposten
  4. Kina knuser Hongkongs selvstyre

    Aftenposten
  5. Nå tør Norge åpent kritisere Kina. Betyr det slutten på knefallspolitikken?

    Aftenposten
  6. Det er på høy tid at Vesten får øynene opp for at Kina ikke er en god alliert

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no