Y-BRÅKET: – Konsekvensene det nye regjeringskvartalet vil få for bylivet og for demokratiets utfoldelse i Norges hovedstad er for lite diskutert, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Debatt

Svedjebruk på Hammersborg

Slik det nye regjeringsanlegget er planlagt, skapes et håndfast skille mellom de som styrer Norge fra sin festning på høyden og vi andre, de overvåkede og kontrollerte. Dette er en tenkemåte som er ny i Norge, og som vil røre ved tillitsforholdet mellom de styrende og de styrte.

KJETIL ANSGAR JAKOBSEN, professor i historie, Nord Universitet

Y-blokka skal rives og det skal skje nå, forkynner Nikolai Astrup som er blitt kommunalminister. Dødspillen sukres med gode nyheter for Ys make, Høyblokka. Den skal ikke bare få leve, men også tilbakeføres til sin opprinnelige form. Problemet er at den ikke kommer til å være Høyblokka i annet enn navnet. Prosjektet til Statsbygg og konkurransevinneren Urbis tilsier at området fortettes med større bygg i samme høyde. Høyblokka vil knapt synes.

De estetiske, kulturhistoriske og minnepolitiske kostnadene ved å rive Y er nå velkjente. Man fjerner verdenskjent arkitektur som er særegent for Norge og Oslo og erstatter den med hyllemeterbygg som like gjerne kunne ligget i Shanghai eller Chicago. Det er også kjent at klimaaspektet alene gjør at denne rivningen neppe ville blitt vedtatt i dag. Statsbyggs egen miljøstrategi tilsier nå at eksisterende bygningsmasse bør gjenbrukes. Regjeringskvartalet fra Gerhardsen-epoken er gjort i naturbetong, et norskpatentert materiale som er fem ganger sterkere enn ordinær betong. Y har et areal på 22 000 m2 og kan stå i tusen år.

Kjetil A. Jakobsen Foto: De nasjonale forskningsetiske komiteene.

les også

VG mener: Y-blokka bør få stå

En ting har imidlertid vært for lite diskutert, og det er hvilke konsekvenser det nye regjeringskvartalet vil få for bylivet og for demokratiets utfoldelse i Norges hovedstad.

Det har lenge vært både en symbolsk og en praktisk utfordring at regjeringen holder til på en trang høyde midt i hovedstaden. Tradisjonelt ble dette løst ved åpenhet og i kraft av hva som i dag fortoner seg som et latterlig lavt sikkerhetsnivå. I prosjektet for nytt regjeringskvartal velger man å forsterke både trengsels- og sikkerhetsproblemene ved å flytte også Utenriksdepartementets rundt tusen ansatte inn i kvartalet. Regjeringskvartalet tettes igjen og blir liggende som en propp i Oslos hjerte.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Like alvorlig er det at byen vil måtte overvåkes og kontrolleres på en ny måte. Prosjektet som Astrup har tatt på seg å gjennomføre, innebærer at regjeringskvartalets nabolag underlegges såkalt perimetersikring. Utenfor den indre sikringssonen som omfatter selve regjeringskvartalet kommer en sikkerhetssone som, for de som er kjent i området, omfatter Møllergata, Akersgata, Youngstorget, VG-huset, Trefoldighetskirken og Deichman. Her vil motorisert ferdsel være forbudt. Varelevering inn i sonen skal skje etter sikring på et kontrollsenter i utkanten av Oslo og ved omlasting til trailere som kjører på foreskrevne «slots» inn i sonen.

les også

Y-blokka: Fylkesmannen ber regjeringen vurdere riving på nytt

Bylivet vil lide i dette området, og også i gatene som grenser mot det. Jeg er særlig bekymret for Youngstorget som i hundre år har vært det norske demokratiets viktigste frie scene. De store demonstrasjonene og politiske mønstringene utgår herfra, både de rituelle slik som 8. mars og 1. mai og også mange av de spontane. Reguleringen innebærer at Youngstorget havner på innsiden av sikringssonen, under overvåkingskameraer og bak pullerter og sikkerhetssluser. Slik skapes et ytringsfrihetsproblem som menneskerettighetsjuristene kaller chilling effect. Viljen til å demonstrere og til å ytre seg kontroversielt avtar foran overvåkingskameraer.

Torggata gikk nylig til topps i en spørreundersøkelse blant Oslo-borgere om hvilken gate de trives best i. Slik bli det neppe i framtiden. Med Møllergata – den tradisjonsrike handlegata med sine møbelbutikker - på innsiden av sikringsperimeteret, vil vareleveringen til hele kvartalet mellom Stortorvet og Youngstorget skje fra Torggata, som dermed blir alt annet enn bilfri. Det er bra med bilfrie soner i sentrum, men ikke når varetransporten dyttes ut i tilgrensende gågater.

Slik det nye regjeringsanlegget er planlagt, skapes et håndfast skille mellom de som styrer Norge fra sin festning på høyden og vi andre, de overvåkede og kontrollerte. Dette er en tenkemåte som er ny i Norge, i det minste etter enevoldstiden, og som vil røre ved tillitsforholdet mellom de styrende og de styrte.

les også

Trusselen fra ytre høyre

Astrups svar på de fleste argumenter er «sikkerhetshensyn». Hele prosessen siden 2011 har vært preget av det samfunnsforskere har begynt å kalle «sikkerhetsgjøring». Viktige beslutninger løftes ut av den demokratiske debatten med argument om at de er nødvendige ut fra et sikkerhetshensyn. «Sikkerhetsgjøring» medfører at kompetansen på samfunnsviktige forhold som demokrati, personvern, kulturvern og godt byliv, stilles i skyggen. Det legges lokk på hva som kunne vært gode diskusjoner om hvordan sikkerhet faktisk kan ivaretas uten at det går på bekostning av andre vesentlige hensyn. Sivilsamfunnet involveres ikke i prosessene og blir dermed gjort til et problem snarere enn en ressurs for det trygge samfunn.

Hvor reelle er så disse sikkerhetsargumentene? Jeg har ikke innsyn i vurderingene, men det foreligger ingen generell risikofaglig begrunnelse for at det gir lavere risiko om alle med makt og myndighet samles på et lite område midt i landets hovedstad. For å skjønne hvorfor, trenger man ikke vise til folkelig visdom som at man ikke bør legge alle egg i samme kurv. Det holder å lese 22. juli rapporten. Beredskapsplanen tilsa at justis skulle fungere som overdepartement i en nasjonal krise lik 22.juli. Justis var imidlertid samlokalisert med statsministerens kontor, som var attentatmannens mål og ble dermed langt på vei satt ut av spill som følge av bombeangrepet. Samlokaliseringen øker bare sikkerheten hvis terroren og dens former er noe man kan forutse og kontrollere. Men slik er det ikke, særlig ikke på lang sikt.

Beslutningen om å samle hele sentraladministrasjonen – betegnende nok unntatt forsvarsdepartementet – i Oslos hjerte, er uklok. Men det er fortsatt mulig å unngå en varslet ulykke og en strid uten ende. Det kan man gjøre ved å skalere prosjektet ned, slik at Oslo får beholde sitt humane sentrum, med Youngstorget som det norske demokratiets frie scene. Ved å flytte færre departementer inn, blir det rom for å bygge mer byvennlige kontorbygg og ta vare på den historiske arven i området. Y-blokka med Picasso-veggen får stå. Tradisjoner er viktige i utenrikstjenesten og UD hører til på Victoria terrasse. Jeg synes også man kunne diskutere om statsministerens kontor – som er den største utfordringen sikkerhetsmessig – kunne bli værende der det ligger nå, ute ved Akershus festning, trygt samlokalisert med Forsvarsdepartementet. Den geografiske avstanden til Hammersborg og Victoria terrasse er ubetydelig. Stortinget midt i trekanten gir en fin symbolikk.

les også

Trusselen fra ytre høyre

Men det er ikke sikkerhetshensyn som gjør at Y skal rives. Dette handler om «modernisering». Kommunal- og moderniseringsdepartementet har sett 22. juli som en mulighet til å effektivisere driften. Nok engang viser myndighetene seg ute av stand til å tenke seg effektivisering som noe annet enn samlokalisering, fusjon og sentralisering.

Fem tusen arbeidsplasser – tilsvarende det som finnes i en hel liten norsk by – skal presses inn i et lite kvartal midt i Oslo. Prisen for å få dette til er å rive og bygge ned det viktigste monumentet over den norske velferdsstaten; regjeringsanlegget fra Gerhardsen-epoken.

Svedjebruk er kanskje den eldste formen for jordbruk man kjenner til. Når jorda slutter å kaste av seg, brenner man alt ned og lar den ligge brakke et år eller to, før man sår til igjen. Hammersborg er dessverre et eksempel på hvordan norske byer ofte er blitt utviklet etter svedjebruksprinsippet. Med en til to generasjoners mellomrom river man sentrum med all historie og setter opp nye nytt. Deichman hovedbibliotek fra mellomkrigstiden var Venstrestatens opplysningstempel og ble bygget som en direkte provokasjon mot embetsmannsstatens storslagne Trefoldighetskirke, som det stjeler rommet fra og dytter ut i et veikryss. Det nyklassiske bibliotekets forfinede grønne flater bryter skarpt med kirkens fromme røde teglstein. Det vakre empirekvartalet, tegnet av Christian Grosch tidlig på 1800-tallet, ble revet for å gi plass til Høyblokka og Y.

På Hammersborg finnes det, enn så lenge, et byrom som nok er rotete, men som også er interessant, i kraft av kontrastene og den utrolig fortettede Norgeshistorien. Ingen steder fornemmer man bedre hvordan det moderne Norge ikke bare er et harmoniprosjekt, men at nasjonen er formet i brytning mellom motstridende krefter. Konservatismens Trefoldighetskirke, liberalismens Deichman og sosialdemokratiets Y-blokk formelig brøler til hverandre. De estetiske kontrastene er krasse, men alle tre bygg ble reist som stolte uttrykk for sin tids stat og folkestyre. Måtte de få kappes om folkesjelen for all framtid! 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder