Finnes «bunadsrasisme»?

Gjennom en hel oppvekst har de blitt fortalt de ikke er «norske nok» til å ha bunad. Er det ren mobbing eller rasisme? Ja da, begge deler. Det er ubehagelig å snakke om, men det finnes bundadsrasisme i landet.

UNNI IRMELIN KVAM, historiker og produsent av Bunadspodden

Det er få klesplagg som oppfattes som mer norske enn bunaden. Bunaden er noe av det norskeste vi har, selv med historiske impulser utenfra. Selve bunadsbruken, der folket bruker bunad som et festplagg, og ikke bare til folkedans som i andre land, er særegent for Norge.

Bunad skaper engasjement, og det er ikke alltid positivt. Hva det er med bunad som sett hjerter og sinn i brann? For bunad er ikke bare et festplagg, men også et fenomen som polariserende aktører i samfunnet tidvis bruker for å sette sin agenda, skape uro eller tvil hos den enkelte flerkulturelle bunadsbruker.

Selv om noen bunader i dag er rekonstruerte eller har historiske røtter, var det norskdomsforkjemper Hulda Garborg (1862-1934) som i praksis fant opp bunaden på begynnelsen av 1900-tallet. Hun trengte et plagg å danse i, etter at hun fornorsket ringdansen fra Færøyene og innførte folkevisedans som 1900-tallets store «dille» her til lands.

Hulda brukte bunaden og folkedansen som verktøy for å fremme sin egen agenda: Målet var å fornorske Norge ved å vise fram bondekulturen, håndverket og språket hun mente burde prege samfunnet som vokste fram etter unionsoppløsningen i 1905. Hulda brukte bunaden politisk – i det godes tjeneste, for å få det samfunnet hun ønsket seg, slik andre aktører har gjort etter henne og ikke ulikt aktører i dag.

Bunad har til alle tider blitt brukt som et politisk plagg for å skape oppmerksomhet rundt «saka», slik som «Bunadsgeriljaen», som kjemper for fødetilbud og lokalsykehus. Dessverre gjelder det også krefter som er ute etter å skape splid og sår, for eksempel de som sier til en bunadsbruker at de «ikke er norsk nok til å bruke bunad».

17. mai er også noe av det norskeste vi har, samtidig som det er et enormt integrerings- og fellesskapsprosjekt. Selv avlyste 17. mai-feiringer kan bli samlende, noe NRK ser ut til å satse på i disse coronatider. Brus, is og pølse i kombinasjon med sekkeløp på lokale skoler er rett og slett et av nasjonens beste inkluderingstiltak noensinne.

Bunadsbrukere med flerkulturell bakgrunn trekker fram 17. mai som en favorittdag. Det iskalde folkeslaget viser seg å være varme og lekne: Nasjonaldagen er gjerne første møte med en feiring, rammet inn i bunad, rødt, hvitt og blått.

Flere av de jeg har snakket med, forteller at helt siden de opplevde sin aller første 17. mai, har tenkt på å kjøpe eller sy seg bunad. De har spinket og spart, noen har lett etter en produsent som vil hjelpe. Bunad er for mange inngangen til å føle seg «norsk». For noen er altså bunad oppskriften på selvinkludering i et samfunn der man ikke alltid blir inkludert, men heller får høre at man ikke hører hjemme.

En av kjendisene med flerkulturell bakgrunn jeg har snakket med, valgte å ikke stå fram i Bunadspodden. Det er fullt forståelig, siden vedkommende opplevde at «det ble så mye styr» sist han ble avbildet med bunad. Man orker ikke å stå i det. Noen vegrer seg fra å ta på seg bunaden eller unngår å poste i sosiale medier.

Eksemplene står i kø: Norsk institutt for bunad og folkedrakt ble nedringt etter at NRK i en tv-sending fra 17. mai-markeringen i Oslo hadde intervjuet to jenter i bunad – og hijab, for noen år tilbake.

les også

Kjendisenes bunader

Arbeiderparti-politiker Safana Mubarak Ali opplevde rasisme etter at hun viste fram Frafjordbunaden sin – med en spesiallaget bunadshijab med broderi i 2016. Det er særlig kombinasjonen mellom de to sterke symbolene – bunad og hijab – som fører til «bråk» - eller rasisme, som man også kan kalle det.

Anno museum viste på Kongsvinger museum i 2016 utstillingen «Solør-hijab» der førstekonservator Bjørn Sverre Hol Haugen så på likheter og ulikheter mellom hijab og det hodeplagget kristne kvinner i Solør brukte på 1800-tallet. Der ble likhetene med tildekkende norske bunadsskaut og hijab, slått fast en gang for alle.

Hijab kan oppfattes både som et kulturelt betinget plagg, men også som et religiøst uttrykk, og i noen tilfeller som et undertrykkende plagg. Men, også i den kristne kulturkretsen har kvinner dekket seg til, for å vise respekt for det ene eller det andre, eksempelvis sin mann – eller Gud.

Også norske kvinner har «skauta seg»: Kvinnene gikk heller ikke til kirke eller ut i storsamfunnet uten å ha håret dekket i det norske bondesamfunnet. Hodeplaggene, som mange av bunadsbrukerne har forkastet, har nettopp røtter fra en forgangen historisk tid – der kvinner dekket seg til.

Når du kler på deg bunaden til en privat 17. mai-feiring i år, er det fristende å kommentere overfor andre på Facebook hvordan søljer skal sitte eller hosebånd skal knyttes. Bunadspolitiet, i form av den nysgjerrige nabokjerringa, kjenner alle. Vi ler litt av henne. Verre er når bunadsrasismen tar form. Det kan være rasisme, forkledd som et kompliment, som om det ikke er forståelse for at samfunnet anno 2020 er i alle regnbuens farger.

Ifølge Store Norske Leksikon rommer rasisme både diskriminering, utestengning og aversjon mot å blande kulturer. Kulturrasismen er nok langt vanligere enn den primitive hat-rasismen, som går på hudfarge og fysiske kjennetegn. Hvis du ikke har noe godt å si, er det faktisk bedre å holde kjeft. Eller i beste folkeskikk: Si gratulerer med dagen!

Når man gjennom en hel oppvekst har blitt fortalt at du ikke er «norsk nok» til å ha bunad, gjør det noe med deg. Bunaden som arena, er dessverre ikke rasismefri.