Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Han splitter England og forener Skottland: Slik kan Boris sprenge Storbritannia

EDINBURGH / OSLO (VG) Spørsmålet er ikke om det blir en ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet. Men når!

Nicola Sturgeon (49), Skottlands førsteminister fortrekker knapt en mine idet hun slår fast «det uunngåelige», et uttrykk også flere Westminster-politikere nå bruker.

Lørdag uttalte tidligere kulturminister Ben Bradshaw at det «ikke var bærekraftig» i lengden for Storbritannia å nekte skottene en folkeavstemning om løsrivelse, og at at han ikke var i tvil om at uavhengighet ville bli resultatet.

Overfor VG gjør Sturgeon det klart at spørsmålet om selvstendighet er blitt et hovedanliggende etter at England og Wales valgte å melde Storbritannia ut av EU.

Nord-Irland og Skottland stemte for å bli. Med marginer som ikke var til å misforstå. Hele to tredjedeler av den skotske befolkningen ønsket fortsatt EU-medlemskap. Det ønsket er blitt forsterket av Boris Johnsons brexitavtale, som gir Nord-Irland unntakslover de slett ikke vil ha, men som skottene ba om, og ikke fikk.

les også

Langfredagsavtalen

I begge land oppfattes statsministerens envise brexitkjør som nedlatende overfor folkeviljen. Tory-politikere og høyresidens kommentatorer i så vel Skottland som Nord-Irland prøver å få Boris Johnson til å forstå at jo mer London-arroganse han utviser, jo sterkere sveiser han opprørerne sammen.

«Du kan ikke forlange å få brexit gjort, fordi velgerne krevde det, mens det å forlange en annen [folkeavstemning om uavhengighet] blir konsekvent avvist, selv om velgerne krever det», står det å lese på det konservative regjeringspartiets hjemmeside.

Innlegget er forfattet av en tidligere kommunikasjonssjef i partiet, Andy Maciver. Han frykter at Boris Johnson blir «statsministeren som mistet Skottland».

les også

«Å assosiere Johnson med sannheten er blitt en stående vits. Det er derfor han har kommet så langt»

I Skottland har ideen om uavhengighet i moderne tid vært en gradvis pågående politisk prosess. Ved folkeavstemningen i 2014 var Storbritannias tilhørighet i EU et argument mot skotsk løsrivelse. Fordi Skottland nyter godt av sentrale EU-reguleringer, noe de ville miste om landet brøt med den britiske union. Nå er situasjonen den motsatte. De mister alle EU-fordelene fordi Skottland er medlem i en union som bryter med EU senere denne måneden.

Også i Nord-Irland koker det. Mange frykter at den første smellen kan komme der. I altfor bokstavelig forstand.

les også

Storbritannia-kjenner etter valget: Stor fare for Nord-Irlands fremtid

Lørdagens gjenopprettelse av Stormont, den nordirske selvstyremyndigheten som har vært stengt ned i tre år, burde i utgangspunktet være godt nytt for regjeringen i London. At erkerivalene i republikanske Sinn Féin, opprinnelig IRAs politiske fraksjon, og Det demokratiske unionistpartiet (DUP) har funnet sammen igjen og blitt enige om å utnevne DUP-leder Arlene Foster som førsteminister, kan imidlertid varsle tøffere tider for Boris Johnson.

Den personlige kjemien mellom Johnson og Foster er mildt sagt elendig etter at hun føler seg dolket i ryggen av statsministeren, som hun mener har sveket Nord-Irland for å få til en brexitavtale. En avtale mange republikanere og unionister opplever at Johnson inngikk for å tilfredsstille sine egne statsministerambisjoner.

Mens forgjengere Theresa May nektet å innføre et tollregime som ville innebære en tollgrense i Irskesjøen mellom de to øyer, var det akkurat det Boris Johnson foreslo.

les også

Det går en grense for Theresa May

I kjølvannet av den nye Stormont-enigheten, varslet Irlands statsminister Leo Varadkar i går, søndag, at han vil be president Michael D. Higgins skrive ut parlamentsvalg 7. februar.

Sterke krefter på begge sider av den nordirske grensen ønsker å gjenforene Nord-Irland og Éire, republikken Irland. London kan ha grunn til å frykte at det er det løpet irene nå legger opp til. At brexit var det momentum partene trengte for å samles.

Irsk gjenforening fikk også uventet støtte fra FN da verdensorganisasjonens levekårsindeks like før jul plasserte Irland på tredjeplass, etter Norge og Sveits, mens Storbritannia ble rangert som nr. 15, med lavere gjennomsnittsinntekt, lavere levealder og utdanningsnivå enn Irland.

I vår samtale med den skotske førsteministeren påpeker hun selv det ironiske i at statsminister Johnson oppleves som en splittende figur, men at nettopp det har spleiset gamle kamphaner i Nord-Irland og styrket selvstendighetsbevegelsen i Skottland.

les også

Hun styrer Skottland mot uavhengighet: – Skottene liker ikke Boris Johnson

Det skotske nasjonalistpartiet SNP gjorde omtrent rent bord i valget i desember. Det gir et klart mandat, mener Sturgeon. Hun vil ha folkeavstemning i 2020, men snakker nok mest om det for å holde saken varm til det skotske parlamentsvalget i 2021. Får SNP samme oppslutning der, er «det uunngåelige» virkelig uunngåelig.

Første steg har vært å be den britiske regjeringen formelt overføre myndighet til Skottlands parlament slik at de kan søke folkets råd.

I henhold til særloven av 1998 som regulerer det skotske parlamentets bemyndigelse og autoritetsområder, finnes det en rekke unntak fra selvstyreakten. Skottland har opprettholdt sin egen forvaltning med egne lover og juridiske ordning, egen høyesterett, eget utdannelsessystem, egen statskirke, egen skatteinnkreving, egne penger (høyst symbolsk, samtidig som at Edinburgh er blitt et av Europas største finansielle sentre, og nummer to i UK etter London), noe som i sum har bidratt til å opprettholde skotsk identitet, kultur og nasjonalitet.

les også

Ny brexitlov skaper nytt problem

Men spørsmål som omhandler selve unionen, herunder å forlate den, må først godkjennes av Westminster før de folkevalgte i Skottland eventuelt kan ta dette opp til behandling. Det nekter statsminister Johnson å forholde seg til.

Imens har de lovkyndige og forfatningsekspertene kastet seg over unionstraktaten av 1707 og sammenholdt den med den nyere Skottlandsloven. Fra ulikt hold har man begynt å stille spørsmål om London egentlig har anledning til å nekte skottene en folkeavstemning om sin egen skjebne i det som kalles «en frivillig union». Svaret er visst ikke like opplagt likevel.

Boris Johnson er den mest upopulære statsminister i Skottland siden Margaret Thatcher. Ensidig endret hun mange av landets betingelser i unionen. Hun påla skottene en egen koppskatt, og ble oppfattet som «anti-skotsk». Det utraderte Tory-partiet i nord, og feide henne selv ut av Downing Street.

Dette er en historie Johnson nå påminnes av sine egne, ikke minst.

Samtidig trekkes nettopp Thatcher frem av dem som støtter skotsk løsrivelse. Med henvisning til «jernladyens» memoarer (1993), der hun i senere år kom til at skottene har «en utvilsom rett til nasjonal selvbestemmelse», presiserer hun at «dersom de skulle bestemme seg for uavhengighet, vil ingen engelske partier eller politikere stille seg i veien.»

les også

Boris Johnsons skjebne: Skottland stemmer og bestemmer

Mon det. Lørdag ble en varslet demonstrasjon i Glasgow avlyst på grunn av storm og regn. Likevel møtte 80 000 mennesker opp og marsjerte gjennom byens gater under slagord om uavhengighet.

Demontrasjonen skulle være den første av åtte i regi av en partipolitisk uavhengig grasrotorganisasjon, AUOB (Alle under ett flagg) dette året – i massemønstringer for løsrivelse som antas å bli de største i moderne tid.

Skotske separatister har så langt ikke hatt det flertallet i befolkningen de tidvis har påberopt seg, noe nederlaget i folkeavstemningen i 2014 uttrykkelig beviste. Men brexit har snudd gamle sannheter på hodet.

I et panikkpreget forsøk på skadebegrensning, har Boris Johnson antydet en uspesifisert tiltaksplan for Storbritannias nordre del. Den har Skottland så langt avvist.

Forsøk på å kjøpe skotter med overdreven gunst er like formålsløst som å true med represalier. Som et gammelt ord sier: Det biter hverken kyss eller kjepp på en skotte.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder