Foto: ILLUSTRASJONS: ROAR HAGEN VG

SANNA SARROMAA: Nynorsken: Norges helligste ku

MENINGER

Det finnes to fullstendig gjensidig forståelige målformer i Norge. De er så like at man ikke engang kan kalle dem for ulike språk. Likevel omtales og studeres de som nettopp det.

Publisert:

SANNA SARROMAA, finne, feminist og skribent

Har du hørt om Jens som fikk boten sin på bokmål og nektet å betale? Hva med Hordalandspolitiet som brøt loven ved å tvitre på feil målform? Kanskje la du merke til at Ungdoms-OL på Lillehammer i februar var en fest der alle ikke var invitert? Det sto nemlig ikke et kløyva ord nynorsk på programmet!

Få mer debatt-stoff: Følg VG Meninger på Facebook

Patetisk markeringsbehov

Graden av symbolkamp fra en liten militant minoritet sier hvor meningsløst det hele er. Det er jo nettopp galskapen som kjennetegner en dogmatisk minoritet. Jeg skulle kanskje forstått det om Tommi Lindquist i Närpes i Finland gjorde seg vrang og ikke forsto detaljinnholdet i et offentlig pålegg på finsk eller om Pekka Juntunen i Joensuu ble sendt et brev fra skatteetaten på svensk, men nynorskfanatikernes markeringsbehov i Norge blir bare patetisk, og absolutt intet annet.

Hvis man irriterer seg over symbolkampen til nynorskgeriljaen blir man kulturelt degradert.

Folk i mine kretser, og spesielt i partiet jeg er medlem av – Venstre – skal elske nynorsk. Nynorskdyrking er rene beviset på at man er kulturelt oppegående. Problemet er bare at keiseren ikke har klær på seg.

Investor Jens Ulltveit-Moe: Glad for at datteren slipper nynorsk

Det finske perspektivet

Jeg vokste opp i Finland der vi begynte med «det andra inhemska språket», svensk, på ungdomsskolen. Dagens elever begynner med svensk allerede på barneskolen, senest i sjette klasse. Svensk er et obligatorisk språk for finsktalende akkurat slik som finsk er et obligatorisk språk for svensktalende i Finland. Altså, litt slik som bokmålsbrukere studerer nynorsk og nynorskbrukere bokmål i Norge.

Vi skoleelever kalte svensk for «tvangssvensk». Det føltes feil at hele nasjonen måtte utsettes for et minoritetsspråk som likevel bare under seks prosent hadde som morsmål. Tilhengerne av obligatorisk svensk mente, og mener, at svensk er en viktig del av finsk kultur og historie, og dessuten åpner dørene til Norden. Dette er selvsagt riktig, men de som slet med å lære seg svensk, fikk ikke åpnet disse dørene uansett. Selv hadde jeg selvsagt en formidabel nytte av å lære meg svensk på skolen, vurdert nå i etterkant. Jeg gled inn i Norge med min langsomme skolesvensk.

Da jeg flyttet til Norge, satt sidemålsundervisningen den obligatoriske skolesvensken i et større perspektiv. Jeg følte takknemlighet. Det var tross alt bedre å lære seg et språk som virkelig er et annet språk enn å lære seg en marginalt annerledes variant av språket man har som morsmål.

Svensk åpnet sannelig dørene til Norge. Nynorsk åpner ikke dørene til noe sted som man ikke kommer til med bokmål alene, eller vice versa.

Prinsesseskule utan nynorsk: – Uheldig at Ingrid Alexandra blir friteken

Den latterlige tospråkligheten

Det er jo der den totale galskapen ligger. Man insisterer på at alle skal beherske begge språkformene, selv om de er gjensidig forståelige. Jeg har aldri studert nynorsk, men jeg har ingen problemer med å lese nynorsk, fordi jeg kan bokmål. Jeg har heller ingen grunn til å kunne skrive nynorsk, fordi nynorskbrukere forstår godt når jeg skriver bokmål.

Galskapen blir mer alvorlig når nynorskfanatikerne begynner å snakke om «tospråklighet». I forbindelse med den aldeles vidunderlige studien om nynorsk som liksom gjør folk smartere, hadde Aftenposten fått tak i en mål-pappa som fortalte om sin datters «tospråklighet».

Den kom til uttrykk på flere måter. Selv om hun lærte, leste og skrev nynorsk på skolen, lekte hun visstnok på bokmål.

Dette kunne vært en beskrivelse av mine barn da de var på samme alder. Selv om de lærte, leste og skrev på bokmål på skolen, lekte de på finsk hjemme. Det er bare én ting som er veldig forskjellig – med finsk og norsk kan man faktisk snakke om tospråklighet. Med nynorsk og bokmål skurrer det veldig. Det er som å vokse opp med amerikansk engelsk og britisk engelsk, og kalle seg tospråklig.

Les også: Slik svarer Mette-Marit på nynorsk-kritikken

Stakkars flyktninger

I vinter eksploderte det enda en sidemålsdiskusjon i landet. Kommunestyret i Årdal kommune vedtok at flyktninger skulle lære seg nynorsk. Professor Finn-Erik Vinje var ingen tilhenger av dette. Han mente at skriftspråket var felles for nasjonen og da måtte bokmål foretrekkes. Professor Sylfest Lomheim derimot mente at flyktninger kunne flytte på seg og bli forstått på nynorsk utenfor indre Vestland også.

Siden målformene er gjensidig forståelige, er det ingen tvil om at innvandrere som behersker nynorsk, vil bli forstått i hele landet. Nettopp derfor underminerer Lomheims ståsted absolutt alt rasjonale bak at østlendinger skal lære nynorsk.

Når det gjelder oss innvandrere, mener jeg, slik som Vinje, at bokmål skrives av de aller, aller fleste. Om flyktninger hadde blitt spurt om de ønsker å lære seg en målform til 13 eller 87 prosent av nordmennene, hadde de garantert svart det sistnevnte. I 2015 var det 27 kommuner som ga nynorskopplæring til voksne innvandrere. For Mållagets propagandamaskineri var dette så få at de satte i gang en kampanje for å øke antallet. Flyktninger er fritt vilt – de kan rustes til den meningsløse mål-kampen før de engang har rukket å få med seg at det er to målformer i landet.

Blir færre: Stadig mindre elevandel skriver nynorsk

Prisen for å slippe

At folk bruker selvvalgt målform er selvsagt helt greit, men at dette «språket» skal tvinges på andre er idioti som koster milliarder av kroner i året. Som nordmann kan man slippe nynorsk, men prisen er 195 000 kroner i året. Det er den årlige studieavgiften på Oslo International School. Der slipper blant annet prinsesse Ingrid Alexandra nynorsk – til målfolkenes skrekk og gru.

Morsmålet er hjertets språk, men det som er hjertets, er privat. Det man bruker til å elske, om det er finsk, dialekt, bokmål eller nynorsk, behøver man ikke å tvinge på andre. «Denne nye språkforma burde ein likevel absolutt ikkje påby eller presse på nokon», sa Ivar Aasen om nynorsk allerede i 1836. Hvorfor har man ikke hørt på ham?

Her kan du lese mer om