Foto: Tegning: ROAR HAGEN

Det demokratiske mennesket

La oss også heie på historielæreren!

Publisert:

Av og til kommer man på småting, brokker fra en samtale, treffende øyeblikksreplikker. Her om dagen tenkte jeg rett som det var på en liten passus i en lunsjsamtale fra noen år tilbake. Vi, jeg og en betydelig yngre (og begavet) pressekollega, pratet løst og fast om norsk politikk, og jeg avsluttet en lengre utgreiing om Arbeiderpartiet med et «som Gerhardsen sa».

«Hvem», svarte vedkommende.
«Einar Gerhardsen, landsfaderen.»
«?»

Gerhardsen-referansen gikk ikke hjem, gitt. Forfjamselsen var såpass at jeg lot det fare.

Håndtegner Hagen, denne gang utstyrt med iPad og elektronisk tusj (kom ikke å si at pressens erfarne gentlemen avskyr moderne teknologi), og undertegnede slår av en morgenprat med den amerikanske journalisten og forfatteren Anne Applebaum. Hun er en av vår tids viktigste kommentatorer, blant annet i Washington Post, og er i Oslo i anledning det på alle måter fortreffelige foretaket Oslo Freedom Forum.

Et av hennes mange anliggender er å advare mot et fenomen som kanskje ikke er nytt, men som preger de fleste land, også Norge: Mangelen på historisk refleksjon, og spesielt for vår nære historie.

Les også: Venezuela står i brann

Det begynner i skolen. Ifølge Applebaum er mangelen på opplæring i moderne historie et betydelig problem i de tre landene hun kjenner best som skribent og ikke minst som mor (hun har to sønner med ektemannen, Polens tidligere utenriksminister Radoslaw Sikorski): USA, Storbritannia og Polen. Kunnskapsbristen er «dramatisk», lyder dommen.

Jeg nikker bifallende. For hva er vel viktigere enn å skolere den oppvoksende slekt i vår nære fortid, det på alle måter dramatiske siste halvdel av det 20. århundre, og de mildt sagt like dramatiske to første tiårene etter millenniumsskiftet? Hvordan skal våre unge forstå noe som helst av våre dagers kalamiteter uten å ha basale kunnskaper om den kalde krigen, Nato-samarbeidet, todelingen av Europa, Murens fall og, ikke minst, det europeiske samlingsprosjektet?

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Det handler om å forberede ungene våre på å bli bevisste samfunnsborgere, «democratic citizens», en oppgave minst like viktig som å skolere dem i matematikkens og vitenskapens grunnsetninger. Den sterke vektleggingen av mattekunnskaper og en mer næringslivsrettet undervisning (på norsk: «vi må ha noe å leve av etter oljen») er selvsagt viktig, understreker Applebaum, men som demokratiske samfunn trenger vi noe mer enn yrkesrettet kunnskap og teknologisk forståelse. Vi trenger refleksjon over hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva vi bygger våre samfunn på, og hva som står på spill.

Vi i VG skrev her om dagen en lederartikkel der vi heiet på matematikklæreren, og jo visst skal landets matteinspiratorer gjøres ære på. Men som den eneste i avisens kommentaravdeling med historikereksamen iler jeg herved til med en likelydende hyllest av en i vår tid noe oversett gruppe: Heia historielæreren!

VG MENER: Heia mattelærer'n!

Hun er nemlig en svært viktig figur i den aldri hvilende demokratiske oppsetningen. Demokratiet og det liberale samfunnet er ikke hugget i stein, det er en ustanselig samtale, som, om den dør ut, legger veien åpen for autoritære og illiberale krefter.

Dette har skjedd de siste årene i kosmopolitten Applebaums kjære Polen, der det nasjonalistiske Pis-partiet har ledet landet i samme illiberal retning som Ungarn under den nasjonalkonservative statsminister Viktor Orbán. Anne Applebaum legger ikke skylden for denne urovekkende utviklingen på manglende historieopplæring i Polen, for årsakene er komplekse, men som hun sier: «Polakkene husker ikke.»

Kommunisttiden nevnes knapt i skolevesenet, ifølge vår hjemmelskvinne. Ei heller årene etter Murens og Warszawapaktens fall, og Polens vending mot Nato og EU. Heller fokuseres det på middelalderhistorie, før det hele ender med fornedrelsene under Andre verdenskrig.

Historie er et følsomt emne. «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden», som det heter hos George Orwell. Historien brukes og misbrukes stadig, til politiske formål, og spesielt gjelder det den delen av historien vi kan og vet minst om – den eldre, til dels mytiske historien.

Det er selvsagt på sin plass å lære elevene om virkelige gamle dager, og kunnskaper om verdenskrigene i det forrige århundret er viktige for å forstå hvor ille det kan gå om autoritære ideer får sterk medvind. Men barna og ungdommene våre, de som etter hvert skal ta over, må også få en adekvat innføring i vår nære historie og erfaringer, om hva som faktisk ble gjort for å bygge og sikre demokratiet etter at det ble forsøkt smadret av de totalitære, brun- og rødfargede -ismene.

Jeg avslutter med å spørre om den særs uttalte Trump- og Brexit-kritikeren Anne Applebaum er optimist på det liberale demokratiets vegne, og etter et litt nedslående «nei», modererer hun seg, og sier at det finnes veier ut av dilemmaene og utfordringene vi står overfor. «Jeg kanskje ikke optimist, men heller ingen kyniker», smiler hun, og legger til: «Vi kan oppnå positive endringer i verden».

Men det krever innsats fra oss alle, ikke minst fra landets hardtarbeidende historie- og samfunnsfagslærere, hvis oppdrag er blant de edleste: Å gjøre barna våre til samfunnsborgere. Så jeg sier det igjen: Heia historielæreren!

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder