Tegning: ROAR HAGEN, VG
Tegning: ROAR HAGEN, VG

Gard Steiro om seksuell trakassering: På vegne av VG: Unnskyld

MENINGER

TV 2-ledelsen får fortjent kritikk for ikke å ha grepet inn mot seksuell trakassering. De bør ikke stå alene i stormen. Flere medier har grunn til å ta et oppgjør med seg selv. Det gjelder også VG.

kommentar
  • Gard Steiro
Publisert: Oppdatert: 23.11.17 13:00

Fortiden har innhentet flere journalister og medieledere. Først i Sverige, nå i Norge. Da metoo-kampanjen eksponerte ukultur, forsømmelser og gjentatte tilfeller av seksuell trakassering i Sveriges Television, Aftonbladet og TV4, ventet mange av oss på at eksemplene fra norske redaksjoner skulle dukke opp. Det var bare et spørsmål om tid.

Les også: TV 2- redaktør visste om sex-trakassering uten å gripe inn

Vi må lære av våre feil

De fleste som har jobbet noen år i norske redaksjoner kjenner historiene. Også fra VG. Vikaren som ble forsøkt sjekket opp av sjefen, kanskje med løfte om en fast jobb. Den profilerte journalisten som gikk over grensen på julebordet. Hånden på låret. Klapset på baken. Kommentaren om utringning som var fullstendig uakseptabel i morgenmøtet, men som likevel verken ble påpekt eller fikk konsekvenser.

I mediebransjen har det vært en ukultur. Også i VG. Vi kan ikke bruke andre ord. Skal vi få bukt med seksuell trakassering, må vi ta et ærlig oppgjør med fortiden. Om ledere forventer å bli trodd når vi proklamerer «nulltoleranse», må vi lære av våre feil. Dem er det dessverre mange av.

Les også: Tidligere TV 2-direktør om Jansen Hagens forklaring: – Delvis løgnaktig

Følgende erkjennelse er også essensiell: Problemene eksisterer fortsatt. Mediebransjen kan på ingen måte friskmeldes. Heller ikke VG.

Selv om jeg mener tilstanden var enda verre før, den gang redaksjonene var rene mannsbastioner, det knapt fantes kvinnelige redaktører og alkoholen fløt etter deadline, har de siste ukene vist at medieledere ennå ikke har maktet å utføre sin viktigste oppgave: Å skape trygge arbeidsplasser.

For journalister opplever fortsatt uønsket seksuell oppmerksomhet på jobben. Om det er mange eller bare noen, vet jeg ikke, men vi kan være sikre på at det er flere enn vi kjenner til. Det er for mange som ikke melder fra om trakassering. Kanskje er de redde for ikke å bli trodd. Enkelte frykter sikkert at karrieren kan bli skadelidende. Og noen har åpenbart ikke tillit til at sjefene vil rydde opp. Det er alvorlig.

Denne uken har skjelettene ramlet ut av skapene i TV 2. Fem medarbeidere har blitt sagt opp eller fått advarsler. I en av sakene unnlot ledelsen å gripe inn da de burde. Det var en alvorlig feil som førte til at trakasseringen fikk fortsette.

Sjefene i TV2 feilet. Men de er ikke alene. Når VG og andre aviser skriver om seksuell trakassering i TV2, singler det i glass.

Tusenvis har delt #Metoo: Vil vise omfanget av seksuelle overgrep og trakassering

Vi sviktet da det gjaldt som mest

De siste dagene har jeg møtt flere journalister - også i VG - som forteller om alt fra tafsing og slibrige kommentarer, til grove overtramp som har medført at de fortsatt sliter med ettervirkninger. Noen av historiene ligger år tilbake i tid, andre er av nyere dato. Det mest opprørende er å møte kvinner som tok belastningen med å melde fra, men som ikke ble tatt på alvor.

I VG har det siden år 2000 vært flere tilfeller av seksuell trakassering. Mange av sakene ble riktig håndtert av ledelsen. Det er blitt gitt skriftlige advarsler. Noen ganske få har mistet jobben.

Dessverre finnes det også eksempler på forsømmelser fra VG-ledelsen. I noen tilfeller førte ikke gjentatte varsler om uakseptabel oppførsel til riktig reaksjon. Det tok for lang tid før noe skjedde. Vi sviktet rett og slett da det gjaldt som mest. Og det var kvinnene som betalte prisen. En høy pris.

Les også: Ekstraordinært styremøte etter uttalelser om iq-test og padleturer

I ettertid kan man finne et utall forklaringer på svak saksbehandling. Det stod ord mot ord. Rutinene var dårlige. Lovverket var annerledes den gang. En pragmatisk tilnærming var å foretrekke. Alt virker enklere når man får det på avstand.

Men disse forklaringene hjelper ikke ofrene. De fortjener kun en beklagelse. Den gir jeg her og nå på vegne av VG. Unnskyld.

Det er ikke mulig å rette opp feil begått flere år tilbake, men det minste vi kan gjøre er å vise at vi har lært. Tabbene skal ikke gjentas. Det skylder vi dem som meldte fra. Og det er avgjørende for at de som i fremtiden blir trakassert på jobb, skal ha tillit til at ledelsen rydder opp.

Seksuell trakassering er et problem i mange bransjer. Det er tallrike historier fra politikken, kultursektoren og advokatenes korridorer. Mediene er ikke de eneste som sliter.

Men om vi med troverdighet skal kunne drive kritisk journalistikk på andre, må vi begynne med å rydde i eget reir. Mediene bør ha som ambisjon å være en foregangsbransje. Vi kan bli dem andre oppsøker for å lære.

Virkemidlene er kjente: Kjønnsbalanse i ledelsen, gode rutiner, trygge varslingskanaler og et tett samarbeid med tillitsvalgte. Det handler i grunn mest om vilje.

Mange kvinner har vist stort mot de siste ukene. Ingen må tro at det er enkelt å fortelle om seksuelle overgrep. Vitnesbyrdene bør ikke være forgjeves. Metoo-kampanjen bør bli det definitive bruddet med en kultur norske medier ikke kan være bekjent av.

Les også: Kulturministeren stiller krav etter #metoo-avsløringer