INVITER PÅ KAFFE! – Både som individer og samfunn behøver vi å lære hvordan dagliglivet i et flerkulturelt samfunn kan fungere, skriver kronikkforfatteren.

INVITER PÅ KAFFE! – Både som individer og samfunn behøver vi å lære hvordan dagliglivet i et flerkulturelt samfunn kan fungere, skriver kronikkforfatteren. Foto: OSMAN ORSAL / X02255

Debatt

«Vi er mange som kan ha dette som nyttårsforsett: å invitere noen på kaffe som en ikke kjenner.»

I stedet for å lukke oss inne i familien, trenger vi å utfordre grensene mellom det private og det offentlige. Vi må åpne opp for flere enn våre aller nærmeste.

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord universitet

Den offentlige debatten om innvandring og integrering har vært preget av mye støy og bråk, med «lik og del» i store bokstaver, både fra politikere og andre. Det har gjort at oppmerksomhet er flyttet bort fra hverdagslivets integreringstiltak.

Det er synd, for både som individer og samfunn behøver vi å lære hvordan dagliglivet i et flerkulturelt samfunn kan fungere. Vi trenger å utvikle møteplasser, vi trenger arenaer for dialog, vi trenger å skape felles erfaringer og noe å snakke om. Kort sagt, vi trenger en opplevelse av fellesskap, noe som binder oss sammen som samfunn på tvers av ulikheter og forskjeller.

Hilde Gunn Slottemo. Foto: Nord universitet

Alle har et behov for å føle tilhørighet og ha en opplevelse av at det en gjør er viktig og verdifullt for andre. Derfor trengs tiltak som inkluderer. Utenforskap kan potensielt skape farlige situasjoner.

Vi har de siste årene sett eksempler på sosial uro i en del land. For å lykkes med integrering, må medlemmer av majoritetssamfunnet akseptere at det ikke bare er «de», innvandrerne, som må forandre seg, det er også «vi» som har vokst opp i landet.

I stedet for støyende debatt og destruktive meldinger om alle utfordringer og problemer, trenger vi rolige, avdempede samtaler om muligheter og løsninger for hvordan integrering og sameksistens kan fungere. Og ikke minst, så trenger vi oppskrifter som kan prøves ut. Her er fem konkrete forslag:

les også

– Vi er mennesker vi også. Akkurat som du. Vi har drømmer, ambisjoner, stolthet, og mål.

1) Lokalavisa i Verdal og Levanger kommuner, Innherred, har hver lørdag ei dobbeltside kalt «Nordlig regnbue». Det er en fast spalte der alt stoffet skrives av innvandrere fra voksenopplæringa i de to kommunene. En av initiativtakerne, Varazdat Grigoryan fra Armenia, er ansatt i halv stilling som redaktør. Utgiftene deles mellom avisa, voksenopplæringa og innvandringstjenesten.

Disse avissidene gir nye landsmenn skrivetrening og skriftlig språkerfaring. De gir også kontakt med arbeidslivet og en viss arbeidstrening, og avistekstene bidrar til å gjøre innvandrere synlig i lokalsamfunnet på en positiv måte. I løpet av spaltens 18-årige levetid, har ca. 1500 skribenter fra 80 land skrevet der. Avisleserne får se flere stemmer på trykk, samtidig som det gir mulighet for å lære noe om mennesker fra andre samfunn og deres møter med sitt nye land og lokalsamfunn. Og ikke minst: Den løfte fram likheter og skaper gjenkjennelse og fellesskap.

les også

For mange land lønner innvandring seg

2) Bruktbutikken «DuKan» i Verdal fungerer litt på samme måte. Der jobber innvandrere som ønsker å lære norsk språk og levemåte gjennom daglige møter med etnisk norske. Salg av brukte klær samt servering av gratis kaffe og kaker gir arbeidspraksis og språkopplæring. Gjenbruksbutikken drives av kommunens voksenopplæring.

3) Også andre aktører bidrar til å skape sosiale møtesteder på tvers av etnisitet og opprinnelsesland. I mange lokalsamfunn har Røde Kors ei ordning med flyktningeguider, et system der nordmenn fungerer som veivisere inn i det norske samfunnet gjennom å gjøre praktiske ting sammen: dra på fotballkamp, lage mat eller gå på kafé. I Levanger serverer den foreningsdrevne «Kafé Verden» middag, trivsel, fellesskap og underholdning hver torsdag. I min hjemkommune, Verdal, blir det arrangert faste, felles gåturer: enkelt og uforpliktende, alt organisert gjennom Facebook. De som har lyst på en spasertur i hyggelig selskap møter opp til en avtalt tid på et bestemt sted. Derfra går de på tur sammen.

les også

Til forsvar for arbeidsinnvandreren!

4) For en tid siden hørte jeg et radioprogram om mobil-appen Goodify. Den er basert på et non-profitt-prosjekt som har som mål å koble sammen mennesker som trenger hjelp til noe, med folk som kan hjelpe. Det kan være praktisk arbeid – som å måke snø for eldre, å montere ei hylle for en person med ti tommeltotter eller å hjelpe alenemora med å arrangere barnebursdag – men det kan også være å ta en prat over en kopp kaffe. En sånn app må vel også kunne fungere som et praktisk verktøy for å opprette kontakt på tvers av etniske forskjeller?

5) På min arbeidsplass på Nord universitet, pleier en av faglærerne i samfunnsfag å arrangere treff mellom lærerstudenter og elever på voksenopplæringa. De utveksler erfaringer om hverandres bakgrunn og oppvekstforhold, diskuterer politikk og en rekke andre ting – blant annet danser eller spiller ballspill. Ideen er glitrende og trenger ikke å forbeholdes studenter: ungdommer møtes, prater og gjør noe som alle parter synes er gøy. De blir kjent, og gjennom bekjentskap bygges fordommer og fiendebilder ned. Fra før vet vi at fotballbanen – eller andre former for barne- og ungdomsidrett – er gode inkluderingsarenaer.

les også

Seks av ti innvandrere i jobb fem år etter introduksjonsprogrammet

Poenget med disse fem eksemplene er at de synliggjør betydningen av sosiale møtesteder. De viser lavterskeltilbud som kan fungere fordi folk møtes ut fra felles interesser. På dette området kan vi som sivilsamfunn gjøre noe. I stedet for å lukke oss inne i familien, trenger vi å utfordre grensene mellom det private og det offentlige. Vi må åpne opp for flere enn våre aller nærmeste.

For at slike initiativ skal fungere, må noen ta et ansvar for å koordinere og organisere de sosiale treffene. Ildsjeler, lag og foreninger kan gjøre en jobb, men for å kunne drifte noe stabilt og vedvarende, er en avhengig av økonomiske og organisatoriske ressurser. Det er en jobb for det offentlige, og det er en jobb for en integreringsminister.

Vi er mange som kan ha dette som nyttårsforsett for 2019: å invitere noen på kaffe som en ikke kjenner. Kan hende får vi nye, morsomme bekjentskaper og lærer noe nytt! Med ønske om et godt og inkluderende 2019.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder