Under den årlige CPAC-konferansen leste Donald Trump opp hele teksten til 60-tallslåta «The Snake» med teatral innlevelse. Foto: Jacquelyn Martin / TT / NTB Scanpix

Debatt

Et stykke reinhekla fascistisk demagogi

Donald Trumps merkelige fremstøt er så hyppige at man ikke rekker å ta skikkelig tak i det ene før det kommer noe nytt.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Normalt ville for eksempel Trumps Twitter-meldinger skapt langt større skandaler enn det som er tilfelle. Men det er ikke slik det fungerer med Trump. Den demokratiske offentligheten er ikke helt rustet til å forholde seg til lunefulle statsmannstakter på hjemmebane, som vanligvis er å finne i autokratier.

Blant kommentatorer blir det jevnlig diskutert om utspillene fra Trump er gjennomtenkt utmattelsesstrategi eller regelrett nonsens fra en kannestøper. Et tips kan være at det ene ikke utelukker det andre, i alle fall sett fra Trumps indre krets av reaksjonære rådgivere.

Trumps påfunn blir stadig vektet mot «forrige ukes» påfunn: Har han overgått seg selv denne gangen? Hvis Trumps mål er oppmerksomhet og avledningsmanøvrering (og det er det nok) lykkes han storslagent. Hvis målet hele tiden er å strekke strikken enda lenger blir utfordringen opplagt at man kan slippe opp for ideer. Foreløpig ser det ikke ut til å skje. Sist uke serverte Trump nemlig et stykke reinhekla fascistisk demagogi som ser ut til å ha gått litt under radaren i norske medier.

Bård Larsen.

Under den årlige CPAC- konferansen for amerikanske konservative (nå reaksjonære), der også de radikale nasjonalistene Nigel Farage og Marion LePen var talere, holdt Trump en, til ham å være, lang tale. For de fleste i salen kom høydepunktet da han leste opp hele teksten til 60-tallslåta «The Snake» med teatral innlevelse (det er ikke første gang).

«The Snake» ble skrevet i 1960av den amerikanske soulsangeren og borgerrettsaktivisten Oscar Brown jr. Teksten er om en slange som er i ferd med å fryse i hjel ute i kulda, men som gjennom list overbeviser en naiv kvinne om å ta ham i hus. Vel inne i huset, etter at kvinnen har gitt ham varm melk og honning, får hun det dødelige bittet. I dødsøyeblikket jamrer hun sin nød til ingen nytte: «Oh, shut up, silly woman! You knew damn well I was a snake before you took me in.» Brown jr. var en artist som likte å bruke saftige lignelser for å fortelle om dagligdagse utfordringer, som i denne låta betyr omtrent det samme som at det ikke finnes en gratis lunsj.

For Trump spiller låta og artistens historie ingen rolle. Det er her demagogien kommer inn. For Trump deklamerer alltid The Snake i en helt spesiell kontekst, den om flyktninger og migranter («think of it in terms of immigration»). Det er syrere og meksikanere og andre som er den listige slangen, og det er det amerikanske folket som er naive og gavmilde, som gir slangen varmestue, serverer melk og honning og deretter får et dødelig bitt som takk. Den amerikanske presidenten forteller med sine metaforer er at hele folkegrupper innenfor landets grenser utgjør en giftig dødelig trussel mot amerikanske liv.

Fra Streichers blad Der Stürmer.

Det finnes de som synes presidenten var oppfinnsom og poengtert. Slik som flertallet av CPAC- konferansens deltagere. Det sier noe om tiden vi lever i at dehumaniserende gruppetenking blir møtt med trampeklapp i en tilsynelatende dannet forsamling.

Begrepet dehumanisering betyr å frata individer menneskelige egenskaper. Det er god grunn til å bruke begrepet med varsomhet. At noen farer med dehumanisering er en svært alvorlig anklage å rette mot noen, og det har tidvis gått inflasjon i slike anklager. For Trumps vedkommende er det derimot spot on.

Her er et helt konkret og ganske nedslående eksempel på hvorfor det treffer: Julius Streicher.

Streicher var en av Det tredje rikets mest beinharde antisemitter. Han er mest kjent som propagandist og redaktør av det rabiate og ekstremt jødehatende tidsskriftet Der Stürmer (angriperen). Streicher var så radikal at han tidvis gjorde nazitoppene litt forlegne (reklameplakatene til Der Stürmer ble fjernet fra veggene under olympiaden i 1936).

Der Stürmers varemerke var grove karikaturtegninger, der oppskriften som oftest var å sammenligne jøder med umenneskelige og ubehagelige vesener. Særlig slangen var en gjenganger. Noen eksempler: I september 1934 ble karikaturen «Brorskapet av slanger» publisert. Her lød teksten: «Jødens symbol er en slange, og ikke uten grunn. Han kryper innpå det han vil ha.» I mars 1935: «Ikke gi slipp!» (Nicht auslassen!): «Vær våken, ikke mist grepet/For denne giftige slangen skal ikke unnslippe/Bedre å kvele den til døde/Enn at vår elendighet begynner på nytt.»

Så kan man spørre seg om det er rimelig å sammenligne Donald Trump med Julius Streicher. Det fremstår jo melodramatisk og absurd.

Nei, Trump er definitivt ikke nazist, men her har han altså brukt samme analogi og samme språk som Julius Streicher.

Opplesingen av «The Snake» er helt konkret en fremstilling av grupper av mennesker som skadedyr eller predatorer, alt etter hvordan man betrakter giftige reptiler. Ikke for å være morsom på politiske motstanderes bekostning, men som agitasjon fra talerstolen, vel vitende om at det demagogiske budskapet er ute av stand til å treffe presist eller skille mellom barn og voksne. I en annen tid, i et annet samfunn, ville Trumps slangehistorie fremstått som en plausibel opptakt til forbrytelser mot menneskeheten.
 
Selvsagt er det stor forskjell på å agitere om grupper av mennesker som undermennesker (for moro skyld?) og faktisk mene det og «gjøre noe med det». Hva Trump egentlig tenker er som alltid vanskelig å si, men han har en god del bagasje som ikke er til å komme fra. I 2015 hadde han dette å si om meksikanske migranter: «De er ikke vennene våre, tro meg. De tar med narkotika. De tar med kriminalitet. De er voldtektsforbrytere. Noen av dem, tipper jeg, er skikkelige folk.»
 
Uansett hva trumpistene måtte mene, rører Trump i den gjørma filosofen David Livingstone Smith beskriver som «brutalitetens psykologi». Hvordan Trumps skremmerier mottas i deler av den oppjagede og fiendtlig innstilte befolkningen, kan man jo bare forestille seg. Legg til at Trump har et kolossalt ansvar som president i verdens ledende flerkulturelle demokrati. Presidenten skal ikke måles mot tilfeldige krakilske nettroll.

les også

Kampen om historien

Tusenkronersspørsmålet er hva Trump egentlig vil eller prøver å oppnå ved å tale i forsamlinger som en annen høyreekstrem demagog. Har han funnet ut av det på egenhånd eller har han rådgivere som forteller ham at det er et smart trekk? Skal vi bare le av det? Hva forteller det oss egentlig? Svaret er et (foreløpig) alt og ingenting. For den som forsøker å forstå rasjonelle aktører i en rasjonell verden er Trump outrert.

Men det forteller noe om hvilke krefter han appellerer til og forventer applaus fra. Trump kjenner sitt publikum, som også består av hvit makt-segmentet og andre høyreekstreme i USA. Det forteller oss nok også noe om Trumps fravær av humanistisk og demokratisk intuisjon. Det forteller oss noe om en president som ikke er fascist i egentlig forstand, men som omfavner autokrater og sjelden eller aldri uttaler noe kritisk om dem. Under statsbesøket på Filippinene fikk Trump servert en sentimental kjærlighetssang av presidenten Rodrigo Duterte, som selv har hatt suksess med Streicher-lignende demagogi. Og Trump ble rørt. Sett fra Trumps verden kan beundringen for autokratene være rasjonell: Det er i ufrie og nepotistiske stater en påfugl uten statsmannsevner har uinnskrenket makt og utsikter til å beholde den livet ut. 

Uansett, og for de som ikke vet det fra før: At presidenten stadig tar nye steg inn i ekstrem retorikk er dårlig nytt for amerikanerne Tilliten mellom demokratene og republikanerne er allerede gått i oppløsning. Republikanerne har for lengst gjemt seg mellom buksebena til Trump. Det er få om noen som i dag tror partiet vil finne tilbake til normaltilstanden i overskuelig fremtid. Demokratene er frustrerte og uten felles plattform. En rasende, ofte autoritær venstreside tar til gatene og universitetene. Enorme mengder våpen er i omløp, ikke minst i de miljøene som synes Trumps slanger er en presis beskrivelse av eksistensielle trusler. Det ulmer – og amerikanerne har valgt en pyroman til brannvakt. 

Trump har lest fra «The Snake» tidligere, men ikke til en forsamling av Amerikas «finest conservatives». Sånn sett kan Trumps opptreden hos CPAC fremstå som en mulig anekdote for fremtidige historikere; i bøkene om den amerikanske konservatismens moralske og politiske kapitulasjon.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder