CUNNING PLAN: Få sier de vil stemme for statsminister Theresa Mays Brexit-avtale. Men betyr det nødvendigvis at de vil stemme mot?

CUNNING PLAN: Få sier de vil stemme for statsminister Theresa Mays Brexit-avtale. Men betyr det nødvendigvis at de vil stemme mot? Foto: HENRY NICHOLLS / X06612

Kommentar

Slik kan Theresa May redde Brexit-avtalen

Det er ikke politisk flertall i parlamentet for å trekke Storbritannia ut av EU. Det er ikke flertall i den britiske befolkningen for å gjennomføre bruddet med Europaunionen. Det som skjer, er en nasjonal ulykke.

Men Brexit har vært en demokratisk prosess. Folkeviljen, slik den kom til uttrykk i juni 2016, var et råd fra stemmeberettigede briter om at landets regjering burde inngå separasjonsforhandlinger med sikte på å søke skilsmisse fra EU etter fire tiårs samliv.

Daværende statsminister David Cameron kunne latt det forbli som nettopp det; en rådgivende folkeavstemning, og brukt mandatet til å ta de britiske reformforhandlingene med Brussel enda et steg videre. Dette var han jo allerede i gang med.

les også

Norske Aurora (26): Usikker fremtid i Storbritannia – vil ha ny brexit-avstemning

I stedet gikk han av, og overlot de konservative til et knippe brønnpissere som siden har gjort alt de kan for å forsure regjeringens arbeid og bryte ned partiet innenfra. Et tilsvarende forfall pågår på venstresiden, hvor konflikten i Labour har vokst i takt med partileder Jeremy Corbyns holdningsløshet i EU-spørsmålet.

Det føres ikke politikk lenger i to av Europas viktigste ideologiske laboratorier, kun maktkamp.

les også

Labourgerkrigen

Innen åtte dager må de imidlertid komme opp med plausible forklaringer på hvorfor den fremforhandlede skilsmissen med EU ikke kan aksepteres.

Så å si ingen vil støtte statsminister Theresa Mays avtale, men ingen har heller et bedre forslag. De som ville ha en myk Brexit har fått akkurat det. Plutselig er den ikke myk nok, eller altfor myk. De som ropte «Brexit betyr Brexit», synes ikke at EU har gitt britene mange nok innrømmelser. Er det rart tilliten til politikerne svekkes?

les også

Brexit-tragedien

Nå som det har vist seg at Storbritannias EU-tilknytning regulerte så uendelig mye mer enn østeuropeisk arbeidsinnvandring, sømløs handel med deres største marked og at den sparte medlemskapskontingenten likevel ikke gir større helsebudsjetter, har stemningen blant folk flest snudd.

Øyeblikkets eufori og ønsket om å straffe en politisk elite i Westminster har ikke latt seg omsette i noe positivt, hverken for landet eller for velgerne.

De eneste som vegeterer på kaoset, er den antieuropeiske opprørsfalanksen på Tory-partiets høyreside og de venstreradikale støttespillerne til Jeremy Corbyn. I begge leire brukes Brexit som en brekkstang for å få felt statsminister Theresa May. Og begge gjør det for å få innsatt sin egen kandidat i 10 Downing Street.

les også

De må gjøre Theresa May til syndebukk for å redde sitt eget skinn

Men alt dette spillfekteriet, alle bakholdsangrepene og alle løgnene, ikke minst, kan ha gitt noen uforutsette utslag. Ikke bare synes det å ha utløst en folkelig sympatibølge til fordel for statsminister May. Det har også avkledd de virkelige motivene til så mange av aktørene at de kan ha begrenset sitt eget handlingsrom.

Den erkekonservative eksentrikeren Jacob Rees-Mogg har gjort seg selv til latter, også i egne kretser, ved å fronte et fantomopprør mot Theresa May som skulle føre til mistillitsforslag mot henne. Den ene dagen hadde han de 48 signerte brevene som skal til for å starte en slik prosess. Den neste hadde han det likevel ikke. Det ydmykende nederlaget har isolert Rees-Mogg og hans gruppe til høyre for virkeligheten.

les også

Derfor motarbeides May av høyresiden

Så er det kvartetten som har «ingen kommentar» til spørsmålet om de ser seg selv som Tory-partiets neste leder: Boris Johnson, Michael Gove, David Davis og Dominic Raab.

Hvis utmeldingsavtalen stemmes ned i Underhuset 11. desember, og Theresa May velger å kaste kortene, må de konservative i tillegg til ny partileder også skaffe seg en statsminister til å fremforhandle akutte overgangsordninger med EU innenfor så å si samtlige samfunnssektorer.

Davis og Raab er begge avgåtte Brexit-ministre, og vil ha en pedagogisk utfordring med å forklare hvordan og hvorfor de i en slik situasjon skulle få en bedre avtale med EU enn hva de var i stand til å forhandle frem som ansvarlige statsråder.

Dominic Raab vurderes dessuten som altfor ukjent. Knapt hans kolleger vet hva han står for. Boris Johnsons handikap er det motsatte. Altfor mange av hans kolleger kjenner ham. Det samme kan sies om Michael Gove og hans evne til å falle folk i ryggen. Samtidig er hans tause lojalitet overfor Theresa May talende.

les også

Mytteri mot May

Statsminister May har bare tiden og veien for å etablere en solid nok forståelse i underhuset om at det virkelig er slik som hun sier: Det er hennes avtale, eller ingen avtale. Og at de ulike strategiene for å felle henne bare vil slå tilbake på landet når de står der – 116 dager fra i dag – uten å ane hvordan de skal forholde seg til fraværet av lisenser, godkjennelser, felles standarder og mer enn 50 000 lovreguleringer som plutselig ikke gjelder når Storbritannia og EU ikke lenger er gjensidige avtalepartnere.

les også

Langfredagsavtalen

Tallene og prognosene er ikke på Theresa Mays side, for å si det forsiktig. Men ifølge Adam Boulton, mangeårig politisk redaktør i Sky News, har selv de mest fastlåste utsikter en tendens til å løse seg når politikerne i Westminster tvinges til å finne pragmatiske løsninger.

Statsminister May vil også ha mer enn ett forsøk på å redde avtalen, og seg selv, etter at forgjengeren, David Cameron, i 2011 fikk vedtatt en lov for å sikre sin egen koalisjonsregjering. Den gjør at nederlag i parlamentet ikke nødvendigvis betyr mistillit. Det krever nå en spesifisert innstilling som må ha to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen for å bli vedtatt. Labour truer med mistillit, men det vil neppe få tilslutning fra andre enn partiets egne representanter.

Oppfatningen er derfor at Theresa May sitter ganske trygt, og at hun kan få vedtatt - hvis hun vil - en Brexit-avtale på andre forsøk dersom det første skulle falle 11. desember.

les også

Beske Brexit-realiteter

Av Underhusets 650 medlemmer, deltar sjelden mer enn 630 – 635 i faktiske avstemminger. Noen er akutt syke, noen rakk ikke frem i tide, noen har formelle grunner til å avstå, noen ser seg tjent med ikke å møte opp. I tillegg kommer Sinn Feins syv representanter som aldri stiller i Westminster av prinsipp.

Regjeringen kan støtte seg til 321 konservative parlamentarikere samt de ti unionistene fra nordirske DUP som May har inngått samarbeidsavtale med. Men DUP sier de vil stemme mot Mays avtale, i likhet med 81 navngitte Toryer. Noen av disse, som som BoJo og Rees-Mogg vil ikke ha denne avtalen overhodet, mens andre vil stemme mot med mindre den legges frem i en folkeavstemning. De er med andre ord ikke like bastant negative.

les også

Hemmelig Brexit-avtale kan utløse konservativ lederstrid

Toryenes sjefinnpisker Julian Smith mener, ifølge The Sunday Times, at han kan vinne nok stemmer for May ved å overtale det tross alt store antallet pro-europeiske representanter i partiet til å følge Kenneth Clarkes eksempel om å «bite i seg bikkjematen fra Brussel», slik at man kan komme seg videre.

I så fall koker den harde kjerne rundt BoJo og Rees-Mogg ned til knappe 30 sjeler, noe som stemmer brukbart med antallet brev til mistillitskomiteen i partiet. Det er håndterbart. Et flertall på konservativ side vil normalt vegre seg for å ydmyke sin egen statsminister og kaste landet ut i konstitusjonell krise. Eller enda verre: bane vei for Corbyns sosialister.

les også

Den prinsippfaste partilederen

Smith og May vil deretter trenge passiv og aktiv støtte fra opposisjonen. Adam Boulton mener det ikke er utenkelig at både DUP og skotske politikere – herunder både nasjonalistpartiet SNP og 13 navngitte Tory-representanter - kan se seg tjent med å avstå fra å stemme, heller enn å bli slått i hartkorn med Jeremy Corbyn.

Det er også tenkelig at 30 eller flere pro-EU-representanter i Labour ikke ønsker å danse etter Corbyns pipe, og heller sikre at Storbritannia går ut av EU med en omforent avtale som tross alt vil regulere forholdet til Europaunionen på en forsvarlig måte.

Dette er gjort før, da de konservatives Edward Heath og Labours Roy Jenkins i 1971 sikret tverrpolitisk flertall for å melde landet inn i EU (EEC).

Få sier de vil stemme for Theresa Mays Brexit-avtale. Det betyr ikke nødvendigvis at de vil stemme mot.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder