Terje Tvedts historier

Terje Tvedt går løs på min forskning snarere enn å forholde seg til mine kommentarer til boken hans. Det han skriver er usant, misvisende eller helt på siden av mine kommentarer.

HELGE PHARO, professor emeritus i internasjonal historie, UiO

Jeg tar i det følgende opp noen av hans kommentarer i tre punkter.

For det første, Tvedt skriver at min forståelse av «norsk utviklingshjelps historie er at den i det store og hele utviklet seg som om Norge opererte under en osteklokke». Han henviser til min artikkel i Norgeshistorie.no, og hevder at jeg mener Kerala-prosjektet var et prosjekt nordmenn hadde funnet på uavhengig av internasjonal kontekst.

Jeg har skrevet to artikler om Kerala-prosjektet for Norgeshistorie.no, begge bygger på min doktoravhandling som Tvedt burde kjenne til. Det er altså en artikkel om initiativet og en om arbeidet i prosjektområdet. Det er krysshenvisninger mellom de to, og det sier seg da selv at jeg ikke skriver noe om initiativet i artikkelen om selve landsbygdprosjektet. Tvedt bruker den siste til å henge meg ut for ikke å skrive om den internasjonale konteksten.

La meg først sitere hva jeg skriver om initiativet: «Målsetningen var trefoldig: å bidra til selvhjelp i India, å styrke Vestens posisjon i den globale maktkampen, og å fremme oppslutningen om norsk utenrikspolitikk ved å gi den en positiv dimensjon.» Deretter går jeg over til å diskutere USAs og FNs første bistandsprogrammer, før jeg i konklusjonen understreker at bistand var et nytt internasjonalt fenomen, knapt tenkelig uten den globale maktkampen, og med Marshallplanen som inspirasjon.

Når det gjelder Tvedts omtale av artikkelen om selve prosjektet, som altså både skulle ha operert under en norsk osteklokke og dessuten er preget av reklamebrosjyrens ensidighet», er Tvedts karakteristikk like selektivt misvisende. Jeg legger stor vekt på det kompliserte samspillet med indiske myndigheter, understeker betydningen av det internasjonale markedet for gjennombruddet, og vier betydelig plass til de negative bivirkningene av gjennombruddet. Tvedt snakker ikke sant.

For det andre sier Tvedt at jeg skal være frustrert over analyser som reduserer betydningen av Keralaprosjektet. Hvor har han det fra? Han sier videre at jeg fremstiller faglig uenighet som en konflikt mellom en moralsk og en umoralsk historiker. Dette er en grov avsporing. Det jeg har påvist er at Terje Tvedt gjengir kilder og litteratur tendensiøst og forvridd, og i flere tilfeller slik at han fremstår som usannferdig. Dette fortsetter han med i sitt svar til meg.

For det tredje: Tvedt hevder at han representerer en helt annen forskningstradisjon enn jeg. Det er en tradisjon «som Pharo i 20 år har kjempet mot». Jeg har ingen forestilling om hvilken forskningstradisjon Tvedt mener han representerer, og som jeg skal ha kjempet mot.

Jeg har siden jeg studerte hovedfag ved Universitetet i Oslo på slutten av 1960-tallet, betraktet meg selv som internasjonal historiker, i tradisjonen fra Ording, Sanness, Skodvin, Sverdrup og Riste. Jeg har veiledet rundt 300 master- og doktorgrad-studenter, og har brukt mye tid og kraft på å fremme internasjonal historie i nordisk, europeisk og bredere internasjonal sammenheng. I et halvt århundre har jeg samarbeidet med forskere som har representert mange forskjellige forskningstradisjoner innenfor ulike temaer. De eneste jeg har slåss med, er de – som på linje med Terje Tvedt i «Det internasjonale gjennombruddet» – ikke følger fagets normer for bruk av kilder og litteratur. Heldigvis har jeg ikke støtt på mange.

Mitt neste bidrag i denne debatten kommer i Historisk tidsskrift neste år.