Foto: Roar Hagen

Liten, mindre, minst

MENINGER

Venstre er sykt. Noen tror at medisinen er amputasjon.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 04.12.18 20:32

Konflikten mellom Trine Skei Grande og Abid Raja ryster Venstre. Nedsnakking for åpen høyttaler, foran representanter fra andre partier, er ikke daglig kost i norsk politikk. Det er ydmykende og forkrøplende for en stortingsrepresentant som skal tale Venstres sak i krevende forhandlinger. For de som skal forhandle med ham er det nå et åpent spørsmål om Raja egentlig taler på vegne av partiet sitt, eller om han bare «er ute etter å undergrave hele budsjettprosessen» og ta sin egen partileder, slik Trine Skei Grande beskrev situasjonen til Høyres Henrik Asheim.

Skei Grande beklager nå ordbruken, men legger til at «det hadde tårnet seg opp inni meg». Raja har tydeligvis tatt bolig inni henne. I et byggverk med så mange etasjer at det må ha rørt ved Skei Grandes mentale brekningsrefleks.

At personer i politikken ikke tåler trynet på hverandre er ikke noe nytt. Heller ikke at personkonfliktene kan være verst mellom to i samme parti. Men at Venstres leder lar det renne over på denne måten, er oppsiktsvekkende. Selv om Asheims telefon ikke hadde vært på høyttaler, er det rart at hun omtaler sin egen partifelle på en så nedsettende måte til noen utenfor partiet. Det forteller omverdenen at hun sliter med selvtilliten som leder, og det svekker Venstres forhandlingsposisjon. Et partis indre ulykke blir fort et annet partis gevinst.

Så hvor kommer Skei Grandes frustrasjon fra? Hvordan blir en politiker som Abid Raja, som tross alt er en begrenset trussel mot hennes lederposisjon, et så stort problem for Venstrelederen at det renner over på telefon?

Svaret kan ligge i Venstres oppslutning. Den er elendig for tiden. Meningsmåling etter meningsmåling plasserer partiet under sperregrensen. Det dristige valget om å bryte pakten med KrF og gå inn i den borgerlige regjeringen har ikke gitt uttelling hos velgerne. Nedturen kommer etter en valgkamp som heller ikke var noen stor suksess, og et første halvår i 2017 som var katastrofalt for partilederen.

Det kan være selvtilliten som mangler hos Skei Grande. Når den er lav, kan små problemer fortone seg som store. Selv Abid Raja kan da fremstå som en eksistensiell trussel, eller som et symptom på alt som er galt.

Sist det begynte å skrante for Venstre, under den eneveldige partileder Lars Sponheim, var det daværende nestleder Olaf Thommesen som ble lagt på hoggestabben i et forsøk på å amputere seg bort fra problemene. Thommesen hadde kommet med noen beskjedne forsøk på å utfordre Sponheims absolutte autoritet. Straffen for det var en offentlig ydmykelse som fikk selv de mest innfule vestlandske politiske journalister til å krympe seg i dressjakkene.

Sponheim ga en av hestene sine navnet Vendela etter Thommesens daværende ektefelle, og vitset om at han skulle ut å ri. Han skjøt ned et forslag fra sin nestleder om skattefritak for vaskehjelp ved å understreke at han vasket møkka si sjøl, og brukte ellers de fleste anledninger til å trykke den noe utradisjonelle politikeren Thommesen ned i søla. Sponheim vant selvfølgelig den helt skjeve maktkampen. Før han etterpå tapte stortingsvalget. Så det sang.

Det er et irrasjonelt og merkelig trekk ved politikk hvordan personkonflikter og forfengelighet kommer i veien for strategisk arbeid som kan gi resultater. Et lite parti som går inn i regjering har de beste muligheter for å oppnå politiske seire, men hvis kreftene brukes på indre konflikt, så reduseres disse. Likevel skjer det gang etter gang. Venstres historie etter krigen er full av slikt.

Norges eldste parti fortoner seg nok en gang som en middels latinamerikansk såpeopera. I neste episode kommer Raja tilbake fra sykefraværet akkurat i tide til julefeiringen. Som det heter på tvtrailerspråket: Det er duket for trøbbel.

Her kan du lese mer om