SYND MED SYND: – Når synde-begrepsapparatet kasseres, står vi i umiddelbar fare for ikke lenger å ha et språk for den mørke siden av det å være menneske, skriver Stian Kilde Aarebrot.

Debatt

Vi må snakke om synd

#metoo viste oss oss at selv om ordet «synd» er kassert, mener folk flest fremdeles at det finnes rett og galt, også i en til tider bohemsk kultur- og mediebransje. Men neimen om det er lett, når begrepsapparatet for lengst er kassert.

Publisert:

STIAN KILDE AAREBROT, forfatter, prest i Areopagos og daglig leder av praksisnettverket Etter Kristus.

Vi er litt over en måned inn i det nye året, og med det har mange rukket å kjenne på gapet mellom nyttårsforsettenes idealer og hverdagens snublerøtter. Det å ikke strekke til, å rett som det er ødelegge for seg selv og andre, er et skjebnefellesskap vår art har delt siden «tidenes litt ut på dagen» har delt.

I dag kan fenomenet forklares nevrovitenskapelig: Menneskehjernen har utviklet seg over flere hundre millioner år. Nyere deler har lagt seg oppå de gamle, samtidig som de gamle aldri ble gjort overflødige. Våre nye deler, der rasjonalitet og etisk vurderingsevne befinner seg, blir rett som det er «kuppet» av de eldre og mer primitive delene, fordi de jobber mer instinktivt – og dermed raskere. Våre indre filosofer kjemper en ofte håpløs kamp mot våre indre bavianer.

Et av kristendommens økenavn for synden i oss, Gamle-Adam, er sånn sett helt i overensstemmelse med nevrovitenskapen. Men til tross for at samtlige har kjent på fenomenet, nynnes stadig sangen om at synd og ondskap er religiøse konstruksjoner, og så fort religionen forsvinner, så blir det fred! Dette omkvedet var i alle fall ikke mye til hjelp da #metoo oversvømte mediebildet; en syndeflod av historier om kåte (ofte fulle – da vinner bavianene på walkover) menn som (bevisst eller ei) utnyttet sine posisjoner for å tilfredsstille Gamle-Adam.

les også

Det guddommelige mørke

Når synde-begrepsapparatet kasseres, står vi i umiddelbar fare for ikke lenger å ha et språk for den mørke siden av det å være menneske. For selvsagt er den er der, lysten til det onde, og den er aller farligst når den forlyster seg ubemerket.

Bjørn Stærk skriver i «Å sette verden i brann - en ateist skriver om Jesus» at få ord har mistet så mye makt på så kort tid som synd, skyld, anger, bot, tilgivelse, frelse og nåde. «Men selv om ordene er borte, har vi som kultur beholdt det de beskriver, litt som et fjell i et land hvor man har glemt ordet for fjell.» Med #metoo begynte folk å snakke som fosser om det fjellet som ruver i horisonten, men som ingen helt klarer å sette rett ord på, fordi ordet «fjell» høres så gammeldags og kristent ut. Det ble isteden snakket om upassende oppførsel, om asymmetriske relasjoner og så videre. Ingenting galt i disse beskrivelsene, men alt dette er mer som symptomer å regne. Vi må gå dypere. Til synden i oss.

Folk forbinder gjerne «synd» med noe kirken har kontrollert folk med, eller mer uskyldig: søte fristelser og Pet Shop Boys’ hit. Men synd handler om noe langt mer grunnleggende. I boken «Unapologetic» kaller Francis Spufford synden i oss konsekvent for «the human propensity to fuck things up», som han forkorter til akronymet HPtFtU. Menneskets tilbøyelighet til å føkke opp. Slipper vi rattet, krenger vi raskt mot grøfta. Jusen kunne bare håndtere de drøyeste #metoo-tilfellene. Alt det andre handler om at folk må skjerpe seg. Ta seg sammen. Bygge karakter. Ruste opp moralen.

les også

Misunnelsens ødeleggende kraft

Så var det dette med anger, da. «‘Det jeg har gjort’, sier min hukommelse. ‘Det kan jeg ikke ha gjort’, sier min stolthet og holder fast ved det. Endelig gir hukommelsen etter», skriver Nietzsche. Den mest brukte sangen i begravelser i England for tiden er betegnende nok Sinatras «My Way». #metoo viste oss at en forsvinnende lav andel av de som hadde føkka opp, faktisk la seg flate, angret og ba om tilgivelse.

Anger er like mye ut som synd. «Vi lever da i 2019!» sier folk – samme folk som jevnlig gjør bruk av andre «middelalderske» praksiser. Gapestokken, for eksempel. Aldri før har så mange blitt uthengt til spott og spe som nå. Vikingtidens «fredløs» har gjort et formidabelt comeback med sosiale medier.

les også

Faste for selfie-generasjonen!

Noe av grunnen til at vi ikke lenger angrer, i alle fall ikke i offentlighet, tror jeg har å gjøre med at det ikke lenger er like åpenbart hva en skal gjøre med angeren. For hva godt skulle anger føre med seg? Bitterhet over gjort ikke kan gjøres ugjort? Tapt ansikt? «Kristne hadde både synd og frelse», skriver Bjørn Stærk. «Vi post-kristne har synd uten frelse. Synd uten tilgivelse. Synd uten nåde. Det må det bli trøbbel av.»

For begrepet synd har aldri stått alene i kirkehistorien. Begrepet peker først og fremst mot endestasjonen: Nåden, tilgivelsen og boten: Hva kan jeg gjøre fremover, for å ta tak i det jeg sliter med? Renselse, via erkjennelse, portrettert i sin reneste form i  Chuck Palahniuks «Fight Club». I romanen går fortelleren, dag ut og dag inn, fra det ene «Anonyme ett-eller-annet»-møtet til det andre, samme hva det het og handlet om, så lenge det innebar deling og gråt: «Hver gang jeg gikk hjem etter en støttegruppe, følte jeg meg mer levende enn noensinne. […] Hver kveld døde jeg, og hver kveld ble jeg født på ny. Gjenoppsto.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder