Ut mot podkast-stjerner: – I Tusvik og Tønnes verbale gapestokk

Hvorfor skal podkaster få være et slags frirom der man kan si hva man vil om folk?

ERLE MARIE SØRHEIM, skribent

Podkast er det nye store trendmediet og opplever en veldig vekst i hele verden. Fortsatt er markedsandelen liten, men Norges største, «Tusvik & Tønne», har om lag 180.000 lyttere per uke. I podkasten harselerer komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne med alt og alle, ingenting er dem hellig og hvis pressens Vær varsom-plakat brukes, så er det for å snyte seg med den.

«Sigrid og Lisa er to altfor frittalende komikere. Ett sted må de få lov til å tømme seg, det er blitt til Tusvik & Tønnes podcast», er podkastens motto. Men må de virkelig få lov til det? Skal det ikke være noen normer eller regler for hva som kan kringkastes i Norge så lenge det kalles podkast og ikke radio?

I forrige ukes «Tusvik & Tønne» fyrte de to komikerne av salve etter salve mot en profilert norsk samfunnsdebattant. Det var ingen grenser for hva de kunne fikk seg til å si, grenseløsheten virker å være et mål i seg selv. Knapt noe av det ville vært lov å si på radio, på trykk hadde man ikke trodd sine egne øyne. Men i podkastens trygge ekkokammer er slike tirader åpenbart innenfor. Når noen stryker på damenes moraltest, så fortjener de å havne i den verbale gapestokken, er holdningen de formidler.

Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne har enorm suksess med podkasten, og tilhørende live-show, og innkasserer millioninntekter fra dette hvert år. De har stor påvirkningskraft, og kan altså si hva de vil på lufta, fordi de ikke er et radioprogram, men en podkast.

Mens redaktørstyrte medier følger Vær varsom-plakaten kan Tusvik og Tønne – og mange andre uavhengige podkaster – glatt hoppe bukk over alle prinsipper om samtidig imøtegåelse og ikke å gjengi rykter, og glatt ignorere plakatens punkt 4.1, nemlig det å «legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».

Podkaster er et nytt medium, og derfor fortsatt mye mindre regulert enn de etablerte. I tillegg viser Norges største podkast hvordan grovt personharselas er en suksessoppskrift på lufta. Det vil inspirere til etterfølgelse. Tusvik og Tønne har heller ingen anelse om hva lytterne deres, eller phungfolk, som de kaller dem, gjør etter å ha fått servert slike ramsalte rier i tjue minutter non stop. Blir  noen trigget til å sende en aldri så liten hatmail, eller slenge dritt om, og til, de som henges ut på sosiale medier? Sannsynligheten er overveldende stor for at noen av de hundre tusen lytterne velger å avreagere på den måten.

Duoen mener åpenbart at de har retten på sin side, fordi disse menneskene har begått feil. Men ser de ikke at de selv bidrar til en råere og mer personfokusert mediehverdag, der hetskampanjer mot enkeltpersoner begynner å bli dagligdags? Hva gir dem rett til å tømme seg, mens andre skal, eller må, holde kjeft?

Å gjemme seg bak at dette er humor, minner meg om mobberne på skolen som unnskyldte seg med at «vi bare kødder» eller «det er bare tull!» Men for folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise, er ikke dette bare tull og «humor». Det Tusvik og Tønne og andre podkastere gjør er ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk.

At de etablerte mediene forholder seg til Vær varsom-plakaten bidrar til at vi får bedre journalistikk, og færre saker som må prøves i rettssystemet. Hvis podkaster skal kunne være helt grenseløse, må de som føler seg uthengt eventuelt ta saken til retten, en svært kostbar prosess på alle måter. Om noen år vil vi ha mange flere podkaster enn i dag, og en rekke av dem vil være inspirert av pionerene Tusvik og Tønne. Derfor bør vi ta debatten nå om hva podkaster kan tillate seg.

Hvis ikke vil vi få en ganske uholdbar situasjon i framtiden, hvor det å være så uheldig å irritere en podkast-stjerne kan bety å bli hengt ut og raljert med foran hundre tusen lyttere. Det er ikke morsomt.