OM LÆRERYRKET: «For 20 år siden hadde han vært god nok til å bli mester. Nå var han det ikke lenger. Erfaringen spilte heller ingen rolle. De gode tilbakemeldingene fra elevene ble gjort verdiløse», skriver Stien-Leenderts i denne teksten.

OM LÆRERYRKET: «For 20 år siden hadde han vært god nok til å bli mester. Nå var han det ikke lenger. Erfaringen spilte heller ingen rolle. De gode tilbakemeldingene fra elevene ble gjort verdiløse», skriver Stien-Leenderts i denne teksten. Foto: Maskot / Maskot

Debatt

Lærerne er fratatt verdigheten

Det var en gang en gutt som ville lære seg å plante frukttrær. Han så hvordan epler, pærer, appelsiner og plommer på nærmest mirakuløst vis vokste seg store, fargerike og saftige. Han bestemte seg for å gå til en mester som kunne lære ham denne kunsten.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

NYE KRAV: Andreas Stien-Leenderts skriver om de nye kompetansekravene med tilbakevirkende kraft for lærere.

ANDREAS STIEN-LEENDERTS, lærer ved Høyenhall skole i Oslo.

Den unge gutten begynte læringen. Han lærte seg hvor frukttrærne vokste best, han lærte om jorda, trærnes næringsbehov, beskjæring og vedlikehold. Han skrev ned det han lærte, og leste bøker som mesteren ga ham. Han fikk plante sine egne frukttrær og prøve seg frem.

Foreldrene hans var stolte av ham og følte seg heldige som fikk servert frukt i bøtter og spann på ettermiddagene. Frukt som deres egen sønn hadde dyrket.

«Du gjør meg stolt, gutten min» sa faren. Gutten kjente seg heldig som hadde så god støtte i foreldrene.

Den unge gutten ble en ung mann. Han var ferdig hos sin mester. Dager, måneder og år hadde gått med til å plante frukttrær. Han var klar for å plante frukttrær slik at når han en dag fikk kone og barn, kunne forsørge dem.

Men han var ikke ferdig med å lære. Han følte at han ikke kunne holde denne lærdommen for seg selv. Han ville lære enda mer om planting av frukttrær. Han ville dele sin kunnskap. Nå ville han lære hvordan han skulle lære dette bort til barn og unge. Han gikk til en ny mester, en stormester, som ikke bare lærte ham mer om frukttrær, men også hvordan mesteren skulle holde motivasjonen oppe hos elevene selv om frukttrærne ble mislykket.

«Dette er hemmeligheten, dette er selve kunsten», sa stormesteren. «Kunsten er få elevene til å fortsette selv om de ikke lykkes på første forsøk. Kunsten er å se hver enkelt elev. Se dem ikke bare for den de er men hva de kan bli. Det er slik de får troen på seg selv. Du må få eleven til å føle seg trygg og sett. Dette er din største oppgave. Det er først da han virkelig kan lære».

Den unge mannen, som nå skulle lære å bli mester, tenkte tilbake på da han selv var ung og lærte om dyrkingen av frukttrær. Mesteren hans hadde lært ham å undre seg, eksperimentere med dyrkingen og være nysgjerrig. Mesteren hadde oppmuntret ham og fortalt at han kom til å lære av feilene. Mesteren så hva det kunne bli av ham.

Den unge mannen tenkte tilbake på den dagen han kom hjem med kurven full av frukt som vanlig og oppdaget sin far livløs på gulvet. Det ble vanskelig å skulle holde fokus på læring. Det føltes plutselig meningsløst. Faren ble begravet på en ås bak huset omgitt av epletrær som gutten selv hadde plantet.

Tiden som kom ble tung. Gutten fortsatte å lære om frukttrærne, men tankene vendte stadig tilbake til hans far og synet av ham liggende på steingulvet. Han husker at han til og med kunne være frekk mot sin mester, og det var dager da han stirret tomt på trærne uten å løfte en finger. Men mesteren fortsatte å være der for ham. Mesteren lot ham sørge på sin måte.

Noen måneder etter farens død spurte han om hvordan mesteren hadde klart å være så tålmodig med ham. Mesteren svarte: "Hvis jeg kjefter og gir deg opp, er jeg ingen mester. Da er jeg bare en kommandant".

Den unge mannen startet hos stormesteren. Han visste at han aldri kom til å bli rik som mester. Det var heller ikke målet hans. Å lære bort å plante frukttrær ga noe mer enn penger. Han trengte ikke et palass. Han visste at jobben som mester ga livet mening – og han visste at han kunne være med på å gi elevene mening i sine liv.

Den unge mannen gikk i lære hos stormesteren i fire år. Han måtte plante 240 frukttrær. Noen var obligatoriske å plante, andre kunne han velge selv. Det ble til at han plantet 30 epletrær, 30 plommetrær, 30 pæretrær, 30 ferskentrær, 30 mandeltrær, 15 sitrontrær, 15 mangotrær og 60 appelsintrær. Alle måtte være godkjent av en stormester fra en annen by for at han skulle bli mester.

Selv om det var appelsintrær han hadde dyrket mest av, var det et annet frukttre som ble hans favoritt. Den unge mannen ble spesielt god på epletrær. Stormesteren sa at han knapt hadde sett vakrere epletrær. Eplene smakte himmelsk.

Den unge mannen hadde blitt mester. Årene gikk. Han brukte ettermiddager, somre og fridager på å lære seg enda mer om dyrking av epletrær. Han tok kurs. Han visste at han ikke kunne stå stille. Han visste at det stadig kom ny kunnskap om epletrær som han måtte lese og holde følge med.

Han fikk kone og barn. De elsket frukt. Barna var ennå små. Kanskje skulle de en dag gå i hans fotspor? Han sa de kunne lære seg det de ville. Han støttet dem uansett, lik som hans far hadde støttet ham.

Etter noen år ble han spurt om han kunne skrive en bok om planting av epletrær. Han skrev boken og holdt kurs for andre mestere. Én bok ble til flere bøker.

Det var nå 20 år siden han hadde blitt mester. Han hadde en tid vurdert å bli stormester, men dagene med de unge elevene ute i frukthagene var det han likte best. Han så hvordan barna utviklet seg, vokste og tilegnet seg ny kunnskap. Elevenes kunnskap vokste i takt med frukttrærne. Det var et magisk syn. År etter år.

Men så en dag skjedde det noe som skulle endre alt. Makthaverne i landet hadde bestemt at mesteren ikke skulle få være mester lenger. Han lurte på hva han hadde gjort galt, men makthaverne sa at han ikke hadde gjort noe galt som helst. Tvert imot. Makthaverne visste at mesteren hadde skrevet flere bøker og måtte være en svært god mester. Kanskje av de beste i landet. Ja, de hadde til og med spist eplene hans og syntes de var fortreffelige. De viste likevel ingen nåde. Beslutningen var tatt.

Makthaverne sa at mesteren skulle få beholde jobben som mester på én betingelse: «Du må plante 30 epletrær. Du må bruke minst ett år på dette. Dette må du gjøre innen ti år». De sa at alle mestere fra nå av måtte bevise at de kunne plante til sammen 60 epletrær før de kunne kalle seg mester og nærme seg et epletre igjen. Makthaverne la til: «Vi kan ikke love deg at du faktisk får mulighet til å plante 30 epletrær til. Det må dine overordnede gå med på og legge til rette for». Det var nemlig slik at mesterens overordnede ikke nødvendigvis kunne ta seg råd til å la ham plante 30 epletrær til. Og hvilke overordnede ville nå i sin villeste fantasi hente inn mestere som bare hadde dyrket 30 epletrær?

Mesteren trodde først det var en spøk, men det gikk fort opp for ham at han faktisk var blitt gjort til ingenting. Han følte seg fanget og tilsidesatt. Avkledd. Dét var følelsen som hamret i hans hode og bryst. Det satte seg i hele kroppen.

Hadde jeg bare ikke dyrket 60 appelsintrær, tenke mesteren.

Han tenkte deretter at ti år var lang tid å klare det på, men så begynte tankene virkelig å surre i hodet. Han var jo ikke den eneste mesteren i landet. Hvordan skulle dette gå til?

Mesteren gikk til makthaverne.

«Dette gjelder jo ganske mange mestere», sa han. «Det er ikke bare jeg som har blitt gjort til en ubetydelighet».
«Ja, det gjelder ganske mange tusen», sa makthaverne hånlig, som om mesterne var inkompetente – noe de selvsagt ikke var etter minst fire år hos sin stormester, kurs og årevis med erfaring. Mesterne hadde lært hundretusenvis av barn om frukttrær. Nå var de ikke lenger skikket.

«Hvem skal lære barna om epletrærne, da?» spurte mesteren.

«Vel….», sa makthaverne litt forknytt. «Det vet vi ikke helt ennå. Når det er så mange mestere som må på skolebenken igjen, så kan det nok hende at vi setter inn noen andre…».
«Kan disse andre noe om epletrær?» spurte mesteren.
«Nja, en del kan nok noe og andre igjen har nok mindre erfaring», erkjente makthaverne. «Det finnes jo bøker som de kan bruke», la de til.

Ja, det var det så visst. Bøker skrevet av mesteren selv.

«Men hva med elevene?» spurte mesteren. «Hvordan skal de lære det de trenger å lære da? Hvem skal være der når de møter motgang? Hvem skal være deres mentor, den de skaper en relasjon til? Den som skaper trygghet?» fortvilte mesteren.
«Den overgangen må vi bare tåle» sa makthaverne, hva de nå enn mente med det.

For 20 år siden hadde han vært god nok til å bli mester. Nå var han det ikke lenger. Erfaringen spilte heller ingen rolle. De gode tilbakemeldingene fra elevene ble gjort verdiløse. Bøkene han hadde skrevet var ikke bevis nok. Kursene han hadde holdt var som om de aldri hadde skjedd. Makthaverne skulle ha det på papir. De skulle ha bevis. Synlige bevis, som en helleristning.

Mesteren innså at slaget var tapt. Han skjønte at han måtte tie. Var du imot dette, var du jo imot kunnskap. Var det noe mesteren var for, så var det kunnskap. Han var jo mester, for Guds skyld! Han visste at han ikke kunne ta opp kampen mot makthaverne. Alt han sa ville bli vendt mot ham.

Da han forlot makthaverne hørte han at de snakket sammen på vei ut. Men det var ingen anger å spore. I det fjerne hørte han ord som «sutring» fulgt av sukking og latter.

Om gutten, som ble en ung mann, som ble en mester noen gang plantet 30 epletrær til, vet vi ikke. Han sa at han alltids skulle klare å dyrke 30 epletrær til – for å bevise at han var en god nok mester.

Men noe var tatt fra ham. Noe inni ham. Verdigheten, respekten for alt arbeidet han hadde lagt ned de 20 siste årene.

Som barn og ungdom hadde mesteren fått ham til å føle seg verdifull. De skapte noe sammen. Hver dag. Som mester selv fikk han elevene til å føle det samme. Verdien lå i å skape noe. Plante frukttrærne. Se dem vokse. Utvikle seg. Det var det det handlet om.

Nå hadde makthavere med et pennestrøk fått ham til å føle seg verdiløs. Makthavere som aldri hadde sett en elev plante sitt første epletre.

De hadde tatt makt over ham.

Siste gang noen så mesteren, som ikke lenger skulle få kalle seg mester, satt han på en ås bak huset sitt og hvilte blikket på de vakreste epletrærne verden noen gang hadde sett.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder